RSS facebook facebook facebook

Velkommen!

Leseeksemplar fra forlag merkes reklame ihht. Forbrukerrådets retningslinjer, selv om bloggeren ikke mottar betaling eller har reklameinntekter.
hex hall

Forfriskende edru etterforsker

Du vet den følelsen man kan få når man er ute å går alene i mørket. Kanskje er det noen der bak deg som følger med fra skyggene.

hex hall

Når det koker i hodet

Synne er mer enn sin ADHD, så kanskje er det best å holde enkelte ting skjult?

Søk

mandag 16. april 2012

Bor det en forfatter i deg? Her er min lille historie.


For en tid tilbake skrev posten "Why I'm not a writer" på den engelske bokbloggen min, der kan du forresten lese en av de første historiene jeg har skrevet. I ettertid har jeg tenkt litt og for moroskyld har jeg forsøkt å skrive litt. Har skriveferdighetene mine har utviklet seg siden den gangen da jeg var rundt tretten år?

Anna vrir om nøkkelen i døra. Hun rekker så vidt å sette høyre fot innenfor dørterskelen før en underlig lyd innenfra får alle sansene hennes til å gå i alarmberedskap. Med hjertet dundrende i halsen og svette håndflater lister Anna seg inn på kjøkkenet, i knivblokka griper hun etter den største og skarpeste kniven. Lyden hørtes ut som om den kom nede fra kjelleren. ”Jeg må gå ned for å undersøke hva det kan være. Om noen har fattet mistanke til hva det er som skjer i kjelleren vår vil vi bli tvunget til å flytte herfra”, tenker hun.

Kilde.
Trappen ned til kjelleren er både gammel og bratt, med andre ord ikke et ideelt sted for å overfalle noen med kniv. Anna håper hun kommer seg trygt ned trappen før det blir bruk for kniven. Hun forsøker så godt det lar seg gjøre å gå stille, men helt uten forvarsel gir treverket fra seg en jamrende knirkelyd. Hva det enn var som lagde lyden der nede så var det nå på vei opp, rett mot Anna. "Herregud", tenker Anna og strammer grepet rundt kniven, klar til dyst, "nå skjer det!".

Et lite vesen dukker opp på trinnet like nedenfor der Anna står, det freser illsint opp mot henne. Det tar et par sekunder før Anna bryter ut i en hysterisk latter. Det mystiske som var nede i kjelleren var den noe merkelige villkatten som har oppholdt seg i nabolaget de siste ukene. Den har fulgt etter Anna litt på avstand og mjauet alltid på et vis som var ganske ukarakteristisk for en katt. Kanskje hadde den sett seg ut Anna som en potensiell matmor? Nå hadde katten antakeligvis forvillet seg inn seg inn i huset før hun låste seg ut på morgenen. Det var ikke så mange andre mulige forklaringer på hvordan katten kunne ha kommet seg inn. Nå hadde katten tydeligvis blitt skremt av lyden av nøkkelen som ble vridd om i døra og bestemt seg for å satse både liv og lemmer for å komme seg ut i frihet. Anna følger etter katten opp trappa og slipper den ut i solskinnet. ”Det er vel på sin plass med en inspeksjon av kjelleren, katten har neppe gjort noe skade der nede men allikevel...”, tenker Anna.

Kilde.
Anna går ned igjen og beveger seg sakte innover i halvmørket, øynene anstrenger seg for å se. Plutselig kjenner hun en skarp smerte i foten, et glasskår på et par centimeter stikker ut av sokken hennes. ”Faaaen ta!”, Anna bøyer seg ned for og drar ut glasset. Hodet søker automatisk oppover mot taket, litt høyere på kjellerveggen pleide det å være et vindu. Nå er det bare noen få sylskarpe tårn av glass igjen i rammen. ”Kniven, hvordan kunne jeg være så dum at jeg la den fra meg på kjøkkenet? Dette må være gjort av noen andre enn katten", mer rekker ikke Anna å tenke før alt blir svart foran øynene hennes.

Som du ser er det nå mange veier historien kan ta videre. Kom gjerne med konstruktiv kritikk for jeg aner ikke hva jeg driver med. Jeg kan vel ikke si at jeg drømmer om å bli forfatter, det virker som utrolig krevende men dette var en morsom øvelse.

Edit: Etter at jeg skrev denne posten fant jeg igjen en Mari original fra jeg var 9-10 år gammel. Vi har, som de som følger bloggen fast sikkert har fått med seg, nylig flyttet og når man pakker opp og ned ting finner man som kjent ofte mye rart. Skal se om jeg ikke kan få scannet den og lagt den ut en dag. Det er så morsomt å se tilbake på ting man selv har skrevet som veldig ung. I tillegg til dette fant jeg en bunke med stiler fra den tiden jeg gikk på videregående(allmennfag). Jeg var aldri en person som likte å skrive stil og når jeg leser tilbakemeldingene fra læreren min så legger jeg godt merke til at han kunne vært flinkere til å oppmuntre elvene sine istedenfor å skrive ganske krasse og negative kommentarer. En god norsk lærer som er flink til å motivere elevene sine er viktig! Kritikk er flott om det gis på en riktig måte, en måte som gir elevene inspirasjon og lyst til å arbeide mot å skrive enda bedre stiler istedenfor å ta helt motet fra dem.











Om bloggeren
Sommeren 2007 startet Mari bloggen Flukten fra virkeligheten. Mari elsker bøker(selvsagt!) og håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre. Til daglig jobber hun på kontor.

17 kommentarer:

  1. Det var jo en spennende opptakt - vet du hva som skjer videre?
    Selv skriver jeg mye intuitivt, det vil si at jeg ikke vet veldig mye om hva som skal skje etter at jeg har laget en start; jeg må skrive det fram. Jeg har kanskje sett meg ut noen punkter på veien fram som jeg vet at jeg skal innom, samt at målet kanskje er bestemt, og så legger jeg i vei, og veien blir til mens jeg går/skriver. Det er en veldig spennende måte å jobbe på - for man kan bli overrasket over sine egne påfunn og ideer.

    Så vil jeg tipse om at det er veldig viktig å ikke være kritisk men man skaper teksten - da skal man sprudle, la ideene flomme og boltre seg, la frøene vokse vilt og uhemmet!
    Etterpå kommer den kritiske prosessen da man pirker og retter, kanskje sletter lange passasjer. Det kan være en smertefull og kjedelig prosess (jeg liker i alle fall beste den kreative prosessen), men den er nødvendig. Legg teksten vekk, forsøk å se på den med nye øyne når du tar den fram igjen. Finner du noe å rette, setninger som kan skrives annerledes for å lyde bedre?

    Jeg er enig i at norsklærere bør gi positive tilbakemeldinger og ikke pirke for mye på detaljer - å gjøre mest mulig for å bevare og oppmuntre skrivegleden er viktig. Det er selvfølgelig bra å lære kritisk lesing også, slik at man kan rette på egne tekster, men da må man være forsiktig med måten man retter og veileder, slik at det ikke føles for negativt eller man blir såret og lei seg for tilbakemeldingene man får.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for meget gode råd, Randi. Nei, jeg vet egentlig ikke hva som skjer videre. Jeg har tatt en liten hendelse som skjedde meg selv og dramatisert det(det som hendte var at en katt hadde forvillet seg ned i kjelleren og at jeg skvatt noe helt forferdelig).

      Det er fint å se at det er mange mulige måter å arbeide på. Man får som oftest et inntrykk av at veldig mange forfattere har hele historien plottet ut punktvis før de begynner å skrive. Det er altså mange mulige fremgangsmåter og ingen fasit. Kanskje er det som med alt annet, smak og behag?

      Når det gjelder norsklærere så må jeg si at kommentarene jeg fikk, den gangen jeg faktisk gikk på skolen, aldri egentlig vakte de helt store reaksjonene hos meg. Men de var heller ikke oppmuntrende. Det var ikke før jeg nå jeg som voksen leste det med litt andre briller at jeg faktisk la merke til hvor negativt ladet kommentarene jeg fikk faktisk var. Jeg antar det var lærerens stil og at jeg nok ikke var den eneste som fikk den typen kommentarer.

      Slett
  2. Jeg arbeider nesten på samme måte som Randi, men jeg plotter mye mer på forhånd. Jeg tror mye handler om hva slags historie man skriver. Siden jeg skriver serier, er det en stor fordel å vite hva som skjer fremover. Man må huske på at alle tråder tas med, at alle små og store hemmeligheter får sin løsning, at det er en god variasjon mellom spenning og litt roligere perioder etc. Jeg lager først en grov skisse på hva som skal skje i et par bøker fremover, og så skriver jeg kapitteldisposisjon. Ikke bare er det en hjelp for å vite hvor jeg skal, men hvis jeg en dag mangler inspirasjon vet jeg likevel hva slags scene jeg skal skrive.

    I utskrivingsfasen er jeg ikke kritisk. Det kommer, i likhet med Randi, etterpå. Når jeg er ferdig med et utkast tar jeg ofte fri noen dager før jeg får tilbake til det igjen så jeg har litt mer distanse til teksten.

    Jeg var heldig og hadde flotte norsklærere som stimulerte de kreative sidene til elevene da jeg studerte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er utrolig spennende å få høre hvordan du arbeider med seriene dine. At det kreves en litt mer organisert oversikt når det blir så mange tråder man skal holde styr på i flere bøker fremover ser jeg at er veldig lurt ja.

      Så flott at du hadde gode norsk lærere, som du ser lot jeg meg ikke skremme helt. Da hadde det nok aldri blitt noen blogg vil jeg tro :)

      Slett
  3. Kjempe fin start:) Ble nysjerrig på hva som skjedde videre. Synes også norsklærerene er i en jobb hvor de kan påvirke barn og ungdomsforhold til både å skrive,men også få i gang leselysten. Norsk læreren din hørtes ikke helt godt ut.Og det er viktig med oppmuntring.

    Jeg har også liten forfatter i meg,men jeg begynner på historien eller boka,men får skrivesperre. jeg prøvde til og med i fjor å sende deler av et manus med prosjektbeskrivelse til Cappelen,men det ble ikke noe .

    SvarSlett
    Svar
    1. Så spennende, Nina! En vakker dag så løsner det sikkert for deg skal du se, ikke gi opp :)

      Slett
  4. Det bor ingen forfatter i meg, men du bør komme ut av skapet, Mari :) Norsklærere er alfa og omega når det gjelder lese- og skrivelyst. Det har jeg sett selv, og erfart med mine to barn.

    Jeg hadde en streng og noe negativ, men likevel konstruktiv norsklærer. Hun påstod at dersom jeg i det hele tatt skulle få noen brukbar norsk-karakter så måtte norskstilene mine gå på analyse av dikt, noveller, romaner osv.. Aldri egen fantasi og fritekst. Det viste seg, etterhvert, at hun hadde helt rett. Jeg karret meg opp på en 5'er i norsk (fra 2..). Men siden dengang har jeg heller aldri forsøkt meg på å skrive noe selv, så sånn sett så har hun nok drept en potensiell skrivelyst selv om jeg fikk gode karakterer... Jeg misunner alle som kan og har gnisten til å skrive!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er veldig fint inne i skapet ;) Fantasi har egentlig aldri vært min sterke side heller, men kanskje jeg har undervurdert meg selv. Jeg klarer helt fint å mange frem bilder og ideer om alt det skumle som kan befinne seg i mørket.

      Slett
  5. Det bor nok ingen forfatter i meg heller, men jeg synes likevel det er spennende å skrive. Jeg var heldig og hadde en norsklærer som var positiv og oppmuntrende. Også på videregående hadde jeg en veldig fin norsk lærer.
    Jeg synes historien din var spennende og jeg ville veldig gjerne høre hvordan det går videre. Hvem har knust vinduet, og hva er det de holder på med i kjelleren?

    SvarSlett
    Svar
    1. Så flott, ingenting er bedre enn gode lærere. Det trengs det flere av.

      Tusen takk, hva som skjer videre er det foreløpig ingen som vet ;)

      Slett
  6. Du skriver utrulig bra, jeg likte det veldig godt, =) Jeg tror neppe jeg hadde klart å skrevet noe sånt, =)

    Hvis du vil sjekke noen av mine skriverier fra tid til annet, så finner du det her, ps. blogginnlegget er det nyeste og det fra wattpad, =)

    http://secrprivilege.blogspot.com/2012/04/when-katniss-met-mandela.html

    http://www.wattpad.com/user/Repitsu

    http://www.skrivebua.no/skrivebua.cgi?a=profiler&brukernavn=%22Repitsu%22

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig, Sindre :D Jeg skal ta en titt jeg :)

      Slett
  7. Jeg tviler på at noen av mine norsklærere ville ha trodd at jeg skulle bli forfatter. Jeg var ingen flink elev, siden jeg som regel ikke gadd å anstrenge meg hvis noe var kjedelig. Ikke det beste utgangspunktet for å bli flink elev, er jeg redd. I min tid var norsklærere opptatt av grammatikk og tekstforståelse, og jeg har da lært grammatikk - bortsett fra kommareglene som jeg alltid roter med. De færreste lærere har vært inspirerende. Jeg hadde en på videregående som sa til meg like før en norskeksamen at enten så kom jeg til å stryke, eller så ville jeg få en femmer. Jeg fikk en treer ... antageligvis var det kommaene igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg lå jevnt over på en treer hele tiden. Her var det nok både det og hint som sørget for karakteren. Nå angrer jeg på at jeg ikke var litt mer ivrig etter å lære, jeg gjorde det bra på skolen men som både lærere og foreldre passet på å påpeke kunne jeg gjort det langt bedre om jeg bare anstrengte meg litt. Når man er 14-15 år, for noen i hvert fall, er det mye mer fristende å bare flyte igjennom enn å jobbe for en toppkarakter...

      Slett
    2. Det hørtes kanskje litt blærete ut men det var ikke slik ment.

      Slett
  8. Glemte jeg å si at forfattere ofte er fryktelig selvopptatte? Jeg synes du har et godt utgangspunkt i teksten din, du burde se hvor det fører hen. Det kan bli en spennende historie. Javisst er det krevende å være forfatter, men det er også en flott jobb å ha.
    I begynnelsen skrev jeg ofte ting som ble hengende i luften og ikke gikk noen vei, senere har flere av disse halvglemte begynnelsene blitt til både noveller og romaner. Nå som jeg må fullføre, begynner jeg som regel ingenting før jeg har tenkt igjennom hva slags historie dette er. Om det er en novelle eller en roman, feks. En novelle plotter jeg aldri, siden det ofte er en situasjon, men en roman må jeg plotte og planlegge, ellers klarer jeg ikke få den ferdig innen for den tiden jeg har til rådlighet.
    Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode råd og innspill, Natalie. Det setter jeg umåtelig stor pris på :)

      Slett

Hyggelig at du tittet innom bloggen min. Jeg håper du fant noen bøker du fikk lyst til å lese.