RSS facebook facebook facebook

Velkommen!

Leseeksemplar fra forlag merkes reklame ihht. Forbrukerrådets retningslinjer, selv om bloggeren ikke mottar betaling eller har reklameinntekter.
hex hall

Forfriskende edru etterforsker

Du vet den følelsen man kan få når man er ute å går alene i mørket. Kanskje er det noen der bak deg som følger med fra skyggene.

hex hall

Når det koker i hodet

Synne er mer enn sin ADHD, så kanskje er det best å holde enkelte ting skjult?

Søk

tirsdag 13. januar 2015

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol

Søvnløse netter, undring, sorg og redsel. Marit Kaldhol viser med sin roman hvordan det kan oppleves å være pårørende til en rusmisbruker. Romanen er på langlisten til Bokbloggerprisen 2014





OBS. I dette innlegget gjør jeg meg en del tanker om teksten. Dette kan nok føles som spoilere for de som enda ikke har lest romanen.


det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz

Som tittelen i romanen så tydelig viser til skulle noe godt skje. Livet skulle vært preget av en nesten skyfri himmel, med sol og ferie i Lódz. Det er hovedpersonens drømmer om fremtiden vi ser på trykk. Det som skulle vært en fin begynnelse på voksenlivet for de to søstrene Jenny og Solrun blir en sår tid sterkt preget av Solruns rusmisbruk. Historien tegner et troverdig bilde av hvordan det kan være å leve med rusmisbruk i familien. Gjennom Jenny får jeg som leser oppleve hvor utrolig tøft det er når en man har sett opp til gjennom en hel barndom stadig svikter og skuffer deg. Ansvaret er tungt å bære for Jenny alene. Det er ikke lenger noen som skjermer Jenny fra søsterens misbruk, ingen foreldre til å ta ansvar og det er ingen å betro seg til. Nabo og gode bestefar Olvar er for gammel og har sine egne bekymringer. 


Brå overgang til "ansvar for egen læring"


Fortellerstemmen tilhører Jenny, ei jente i begynnelsen av 20-åra, og historien hun formidler veksler mellom søstrenes nåtid, barndom og ungdomsår. Barndommen skildrer et nært søskenforhold, mens tid, alder og påvirkning uten i fra sakte sliter de to søstrene fra hverandre. Skildringene av de to søstrene er gode, her trer to sammensatte mennesker, på godt og vondt, frem fra teksten. Det kan kanskje høres ut som det er et roman hvor tempo går ganske raskt, det er jo større epoker som skal skildres i løpet av en relativt kort roman(175 sider). Det er ikke slik at det går raskt, tvert i mot seiler romanen sakte av sted på et poetisk, godt nynorsk. 




Lillesøster Jenny har press på alle kanter, men kanskje aller mest fra seg selv. Studier på høyskole kombinert med ansvar for bestefar og søster. Å få, eller føle, ansvaret for en rusmisbruker mens man selv er på et stadium i livet hvor en forsøker å stake ut veien i sitt gryende voksenliv må være en enorm belastning. 
 Det innebærer mye ensomhet og tid for refleksjoner. Hva om Jenny bare blåser i alt og tar vare på seg selv, hva vil da skje med søsteren? Hva vil skje med familien dersom noen finner ut av hvor galt det egentlig er fatt? Hvordan skal man klare å finne sin egen vei i livet når man til stadighet kjenner på ansvaret og med det den krypende angsten i magen, den som legger seg tungt utenpå lungene?  

Mørket var skjørt, eg stolte ikkje på det.


Distanse fra omverdenen er Jennys midlertidige løsning. Omsorgsfullt er hun alltid der for Solrun, i tilfelle det er behov for henne og fordi hun lengter etter tiden da de var barn, da verden var et langt enklere sted å forholde seg til. Ingen ser Jenny, ingen forstår at dette unge mennesket bærer på en alt for tung bør. Det smerter å lese dette, hvor mange opplever å bli helt usynlig på denne måten. Finnes det noen rundt oss som lider i stillhet nå, ville jeg lagt merke til det? Det er tanker som svirrer rundt i mitt hode etter endt lesning.





Fuglenes samhold


En av få konstanter i Jennys liv er fuglene. Kaldhol vender stadig tilbake til fuglene, og betraktninger av fuglens liv og samekistens. Det er forskjellige fugleartene vi leser korte setninger om gjennom hele romanen. Fuglene blir for meg et symbol på menneskets livssyklus - det å vokse opp, bli voksen og deretter gammel. Av forskjellige årsaker klarer ikke alle menneskene denne ferden, akkurat som ikke alle trekkfugler kommer seg gjennom sin ferd. Fuglene har samhold, mens menneskene i denne romanen er mye ensomme. De bor landlig til, uten mange naboer, men de kan velge å legge turen inn til en by like i nærheten for å treffe flere mennesker - det skjer ikke ofte.

Tanken på at alle skal bli borte en gang ligger å lurer mellom linjene, særlig mer lystig blir det ikke når klimaet trekkes inn av bestefar Olvar. Det er i det hele tatt et ganske blekt bilde som males i denne romanen, både på det personlige plan i Jennys liv og for verden og menneskeheten forøvrig med miljø- og klimautfordringene som står i kø for oss fremover. Samtidig i alt dette bleke står mye av teksten frem som en form for kontrast, og forfatteren gir den liv gjennom observasjoner og beskrivelser så vakre av hendelser i naturen som vi sjeldent stopper for å vie tid til. Tar vi oss tid husker vi kanskje hvor forunderlig og fin verden rundt oss kan være, selv om alt later til å rase sammen på det personlige plan. 



Pappa er eit fotografi.


Angsten temmes



Storesøster Solruns rusmisbruk later til å ha begynt som en form for selvmedisinering mot angst. Forfatteren gir aldri en konkret årsak, det kan jo være fordi det er et veldig sammensatt problem. Kanskje er det ikke en utløsende faktor. Jeg har tenkt en del på hva det kan være som har utløst angsten i Solrun, hva som gjør at hun må flykte fra virkeligheten. I romanen leser moren til jentene Rødhette og ulven, det er en tekst Kaldhol trekker frem ved flere anledninger i romanen. Solrun er på mange måter Rødhette, med sin utvaskede rød hettegenser. Ulven er kanskje rusen? Teksten om Rødhette får meg også til å tenke tanken på om det kan være snakk om Solrun kan ha vært utsatt for et overgrep. Solrun har i mange år, allerede før rusproblemene slitt med mareritt og søvnløshet. Eller kanskje det kan være farens fravær som som er det bakenforliggende problemet? Eller lever hun med en dødsangst hun forsøker døve med rus? Jeg har mange spørsmål, mange tanker omkring dette, kanskje sitter noen andre lesere med fasiten jeg ikke så.



The end


Da jeg vendte om det som skulle vise seg å være siste side var min første tanke at jeg gjerne skulle hatt mer. Det er kanskje nettopp et av kjennetegnene på en god roman, at forfatteren har en evne til å avslutte teksten mens den er på en topp? det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz var tiltross for mye sorg og fortvilethet i teksten en riktig så fin leseropplevelse. Respekten min for de som arbeider med rus, det være seg privat eller i yrkessammenheng, blir bare enda større. Det å stå i det uten å knekke helt sammen må kreve en enorm styrke mentalt, og noen ganger også styrke rent fysisk.

Dette er en kort roman, som rommer mye, langt mer enn hva jeg har tatt med i dette innlegget, men skriver jeg mer nå føler jeg det blir for mye. Noen vil kanskje lese boken selv.

Dette ble mitt første møte med Marit Kaldhols forfatterskap(kan aldri huske at jeg har har lest den enormt populære og viktige barneboken hennes Farvel, Rune i barndommen) , jeg tror det vil bli fler i fremtiden. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz 
Samlaget i 2014.

Kilde:
Egentlig lånte jeg den innbundne utgaven av denne romanen i 2014. Den observante leser vet at jeg er litt som en forvirra bie, jeg surrer raskt fra blomst til blomst, klarer ikke helt å bestemme meg for hvilken som har den beste nektaren. En annen bok ble derfor prioritert, denne boken lånte jeg bort til min mor før den ble innlevert igjen på biblioteket. Min kjære moder likte romanen godt, jeg gleder meg nå til å kunne snakke med henne om innholdet i romanen. Dette var forøvrig en av de aller første bøkene jeg har lånt som e-bok på mitt bibliotek, endelig har de kommet på banen med e-boklån her også. Jeg liker bøker i alle formater, alt er praktisk til sitt bruk.


Har du lest romanen?
Hvilke tanker gjør du deg om det jeg har skrevet ut i fra din opplevelse av teksten? 


Andre bloggere om romanen:

Artemisias verden

Beathes bokhylle

Frøken flink

Groskro's verden

Les mye

Med bok og palett

Moshonista


Siljes skriblerier


Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur


Tones bokmerke

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

28 kommentarer:

  1. Dette var en veldig fin omtale av en bok jeg likte veldig godt og som gjorde inntrykk på meg, jeg har selv vært i samme båt og har hatt mye de samme bekymringene for et eldre søsken akkurat som Jenny hadde. Det blir spennende å se om denne går videre til korlisten. Ønsker deg en fin dag, Mari :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det, Beathe :) Det er både fint og trist å lese at Kaldhol treffer spikeren på hode fra en pårørendes ståsted, Beathe. Jeg er lei meg for at både du og ditt søsken har måttet(må?) oppleve hvordan rusen ødelegger et menneske og hvilket ansvar/angst det legger på familiemedlemmene.

      Ha en fortsatt riktig fin tirsdag :)

      Slett
    2. Takk for det, min bror døde for noen år siden. Men det er alltid interessant å lese om temaet og hva det gjør ikke bare med den som er rammet direkte men menneskene rundt også. Dette var også mitt aller første møte med Kaldhol og det første som slo meg var det fantastiske språket, jeg skal så absolutt lese mer av henne!

      Slett
    3. Så uendelig leit å høre, Beathe. Sender deg en varm klem. Mer Kaldhol blir det nok på meg også. Merket meg forresten en anmeldelse av en av forfatterens diktsamlinger på bloggen Bokmerker tidligere i dag. Den høres interessant og vemodig ut.

      Slett
  2. Så flott omtale!

    Jeg har selv både lest om omtalt boka, og likte den svært godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig å høre at du likte den, Rose-Marie. Nå skal jeg lese din omtale av boken :)

      Slett
  3. Beathe og Rose-Marie: Jeg har oppdatert innlegget med linker til deres omtaler :)

    SvarSlett
  4. Det var en fin og omfattende omtale.
    Tenkte på Aisatos Fugl mens jeg leste den, du vet bestefaren, fuglene, den som blir igjen, hun som lengter bort osv. Jeg skulle også nominere, mens så glemte jeg boka i havet av alle de andre. Heldigvis kom den seg på lista likevel, og jeg blir veldig overrasket hvis den ikke karrer seg inn på kort'n - til tross for meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, ja, jeg vet, jeg vet. Fine, fine billedboka! Jeg tenkte faktisk ikke over det, men når du nå nevner det, så forstår jeg helt klart hvorfor og jeg er helt enig i at de to historiene har noen likhetstrekk.

      Jeg tror, TROR, at Kaldhol blir å se på kortlista, med mindre den bare hadde 7.plasser.

      Slett
  5. En flott og grundig omtale, Mar! Jeg la boka øverst på nomineringslista mi for Bokbloggerprisen. Den satt igjen i hodet lenge etter at jeg las den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det :) Ja, nå er det en dag siden jeg leste siste side, den sitter fortsatt i kroppen. Så nå er jeg glad for at så mange rakk å lese boka før fristen gikk ut, for jeg var dessverre ikke en av dem selv.

      Slett
  6. Flott og grundig anmeldelse, Mari ! Og for en vakker, lavmælt og sterk roman Kaldhol har skrevet! En av mine favoritter fra fjoråret.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det, Silje. Den er lavmælt ja, i begynnelsen ventet på noe mer kraftfullt, men innså ettersom jeg leste at det var det ikke behov for noe mer. Romanen kler den lavmælte stilen, og den kan være vel så slagkraftig som andre overdrevne historier.

      Slett
    2. Ja, jeg synes det passer godt til temaet, og jeg tror -for min del - at den ikke hadde truffet like hardt dersom den hadde vært mer voldsom i uttrykket.
      Og tusen takk for link!

      Slett
    3. Bare hyggelig, Silje :)

      Slett
  7. Kjempefin omtale Mari, reflektert og vakker. Tydelig at boka gjorde inntrykk på deg, som så mange andre. Jeg har venner som har rusmisbrukende personer i familien, som barn, eller søsken- og det er kjempetøft. Man kan jo bare tenke seg selv..aldri få fred. Jeg har også jobbet med rusmisbrukende personer, og de har det også knalltøfft. Miriam Neegaard skriver også om samme tema i Stormen og stillheten, men der ble broren innlagt i psykiatrien. Takk for link!

    SvarSlett
    Svar
    1. Siden jeg har barn selv så var det vanskelig å distansere seg fra tanken om egne barn, hva om. Uff, nei det har jeg ikke problemer med å forstå at må være beinhardt.
      Stormen og stillheten er en roman jeg har merket meg, husker jeg delte Debutantbloggen sin omtale av romanen på Bokblogger.no sin Facebook-side. Hvilken var din favoritt av disse to, Anita?

      Slett
    2. Det var nok Stormen og stillheten. Det er den boka sóm gjorde mest inntrykk på meg i 2014. Blogget om den her: http://artemisiasverden.blogspot.no/2014/11/stormen-og-stillheten-av-miriam.html
      Det er en helt annerledes bok enn Lodz.. i form , men også innhold, selv om det handler om søsken og en som sliter.. Her er det rus og psykiatri og en ung manns sørgelige død pga feilbehandling og feildiagnostisering..basert på en sann historie, men alt det der har du sikkert lest i debutantbloggen. Men skriver det likevel så eventuelle lesere i kommentarfeltet får det med seg. Får vondt bare jeg tenker på det.
      Lodzboka ga nå enda håp…

      Slett
    3. Det virker som en langt sterkere bok, kanskje ikke så rart, for som jeg har forstått så er historien sann. Nå skal jeg lese innlegget ditt om romanen. Tusen takk for linken :)

      Slett
  8. Hei Mari,

    jeg ble så glad da jeg så du likte denne boken. Blir nesten redd for å lese omtalene av denne, i tilfelle noen skal være negative, for da vil jeg bli litt overrasket.

    Dette var mitt absolutte høydepunkt blant alle bøkene jeg las i fjor, og jeg nominerte selvsagt denne, selv om jeg leste den i mars og det kom et lass med andre gode bøker senere på høsten.

    Og ja, nynorsk er et poetisk språk, i ihvertfall når det brukes som Kaldhol gjør her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ingen grunn til å bli skremt av mitt innlegg ihvertfall ;)

      Aina Basso har noe av det samme vakre språket i sine tekster, ikke poetisk oppsett av tekst som her, men mange vakre setninger. Kristine Tofte har et flott nynorsk i sine bøker om Eirabu også, sikkert i godt selskap med mange, mange andre forfattere som skriver på nynorsk.

      Slett
    2. Jeg har lest to bøker av Aina Basso, og de er kjempefine, den tredje har jeg i bokhylla (jeg plukket med meg et eksemplar fra Bokbloggertreffet ;)). Og alle anmeldelsene jeg har lest av henne er også bare lovord og at språket er så fint :)

      He-he, nei det var ingen grunn til å bli skremt av innlegget ditt nei :)

      Slett
  9. En nydelig omtale! Jeg har lest boken selv og fant ikke mange av de tingen du har uthevet, noe som for meg betyr at jeg leste den for fort og ikke lot den få virke på meg. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :) Forsøk en gang til, sakte denne gangen for å se om det hjelper ;)

      Slett
  10. Marit Kaldhol var jo norsklæreren til Aina Basso på vgs, så hun har kanskje blitt påvirket? En solid og god omtale av en nydelig bok. Jeg nominerte denne til Bokbloggerprisen. Takk for link forresten. Herlighet så treig jeg er!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det visste jeg ikke, men da har hun sikkert snappet opp noen gode råd derfra skulle man tro. Uansett dyktige forfattere er de begge to.

      Det er så bra at det var mange som nominerte denne romanen, det er jeg glad for.

      Slett
  11. Fin omtale, Mari - du har fått mye utav denne romanen, det er tydelig at den gjorde inntrykk på deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det, Randi. Ja, historien og stemningene Kaldhol maner frem med språket sitt snek seg inn i hjertet mitt.

      Slett

Hyggelig at du tittet innom bloggen min. Jeg håper du fant noen bøker du fikk lyst til å lese.