Sider

fredag 8. mai 2009

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!


For de som ikke kjenner til strofen i tittelen på bloggposten i dag så kan jeg fortelle at den er hentet fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove.

8. mai 1945, den dagen husker jeg godt. En nabo kom på besøk med beskjeden om at tyskerne hadde overgitt seg. Han gikk inn i huset vårt og rev ned alle blendingsgardinene, han tok de med ut i hagen og tente på.

I dag er det 64 år siden Frigjøringsdagen, dagen da tyskerne overgav seg og 2.verdenskrig var over. Dette minnet er ikke mitt men jeg har blitt gjenfortalt det av min elskede oldemor(hun er 98 år gammel og fortsatt sprek til sinns). Heldigvis led ikke vår familie tap under andre verdenskrig men de levde i fare. De skjulte en tysker som ikke ville ha noe med krigen å gjøre, han hadde rømt for å slippe å bli tvunget inn i den tyske hæren. I flere år bodde han i en steinrøys i skogen og det var bare to tre personer som visste om ham. Hadde tyskerne funnet ut av dette hadde det nok vært kroken på døren for oldefaren min. Bildet øverst i posten viser gledesscener i Oslo 8.mai 1945.

Ja, slik så dørene hos Oslo flaggfabrikk ut 8.mai 1945. Selv har jeg selvsagt hengt ut flagget i dag, dette en viktig dag for Europas historie. Det er helt grusomt å tenke på den urett og de lidelser mennesker i Europa ble påført under 2.verdenskrig, spesielt går tankene mine til det jødiske folket og deres lidelser. Da frigjøringen var et faktum ble mange reddet ut av konsentrasjonsleirene men dessverre var det også titusner som var så dårlige at livet deres ikke stod til å redde. Jeg tenker også på soldatene som om inn i konsentrasjonsleirene for å redde menneskene som var der. Hvilke grusomme syn de møtte, noe som de ville bære med seg resten av livet sitt.

Arnulf Øverland sitt dikt Du må ikke sove! handler om nazismen og facismen ute i Europa. Diktet ble utgitt i diktsamlingen Den røde front(1937). Jeg syntes diktet fortsatt er en påminner om at vi aldri aldri må glemme den urett som rammer andre. Jeg velger å avslutte med å si gratulerer med dagen alle sammen og selvfølgelig diktet Du må ikke sove!

Du må ikke sove!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

2 kommentarer:

  1. Det diktet er så fint! Og på mange måter fremdeles så aktuelt!

    PS: Ble det is til lunsj? ;)
    Og så kom jeg på at jeg glemte å svare på hvordan eksamen gikk, og den gikk sånn tålelig greit.. Ingen håp om toppkarakterer, men pytt pytt.

    SvarSlett
  2. Bedre med tålelig bra enn skikkelig dårlig ;)

    Det ble faktisk en is til lunsj den dagen ja =O

    SvarSlett

Hyggelig at du tittet innom bloggen min. Jeg håper du fant noen bøker du fikk lyst til å lese.