Nytt år, ny krim: Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Inger Johanne Øen har vært på en lang og kronglete skrivereise med sin krimroman Det du eier evig.  Prosessen på 17 år har gitt resultater og dette er en god første krim i en kommende serie som jeg gleder meg til å lese videre på. En pangstart på leseåret! Nytt opplag er allerede i trykken og boken suste inn på bokhandlerlista. En skikkelig brakdebut.

 

*Leseeksemplar fra forfatteren/eget innkjøp.

Habilitet:

Jeg vil være åpen om at om at forfatteren, Inger Johanne Øen, er min samboers tante og at vi i blant sees og snakker sammen, både om litteratur og annet. Denne boken har jeg både kjøpt selv og i ettertid har jeg fått et leseeksemplar av forfatteren. I dette innlegget skal jeg etter beste evne forsøke å være objektiv, så er det opp til hver enkelt leser å vurdere om jeg lykkes med det. 

Om boken:
Politietterforsker Silja Frost har nylig flyttet tilbake til sitt hjemsted, Åsa på Ringerike. 19 år tidligere forsvant Siljas bestevenninne, Ann, fra Åsa. Ingen fant noen gang ut av hva som hendte og kombinert med andre ting, førte det til at Silja, så fort anledningen bød seg, reiste fra bygda. Er det fortiden som har kallet henne tilbake, tilbake til den idyllisk, vesle bygda ved vakre Steinsfjorden? Ikke lenge etter at Frost flytter tilbake, dukker det et lik opp. Bortgjemt i en tønne i et rom innerst i en gammel låve. Hendelsen berører politietterforskeren Silja direkte, og det er ikke å røpe noe når jeg forteller at liket viser seg å være Ann. Frost er en god ressurs for sine kollegaer i saken, hun har god kjennskap til den fra sin ungdomstid. På den andre siden blir det fort komplisert for henne, og for mange av de hun en gang har kjent i oppveksten.

Silja Frost - en stødig hovedperson   

Det å skulle skrive om en person som balanserer på stram line når det gjelder å skille mellom sitt profesjonelle virke og private liv kan være vanskelig. Her er det enkelt å falle ned på feil side. Øen har løst habilitetsproblematikken for sin karakter på en god måte, synes jeg. Silja er en troverdig karakter, både som politietterforsker og som menneske. Hovedpersonen trives best i eget selskap, og forsøker så godt hun kan å holde gamle venner, kranglefanter og ungdomsforelskelser på en armlengdes avstand. Dette klarer Silja sånn passelig godt. Det å skulle få innpass i hjembygda igjen samtidig som alle føler at du observerer dem med argusøyne kan være vanskelig. 

Leserne får litt på siden av krimgåten også fortellingen om Siljas barndom, det er komplisert og mesteparten av livet har hun tilbrakt hos besteforeldrene sine. Det legges ut plotlinjer om karakterens privatliv som det skal spinnes videre på i kommende bøker i Silja Frost-serien, jeg ble veldig nysgjerrig på hva som skal skje videre her. Mulighetene for Silja videre, både lokalt og kanskje enda lenger unna ligger vidåpne foran forfatteren.

Noe av det jeg, ettersom jeg har blitt eldre, har sansen for er sterke, kvinnelig hovedpersoner. Det er derfor fint å lese om Silja som står så trygt i seg selv, til tross for samfunnets press og utopiske idealer i for eksempel sosiale medier og reklamer. Det er subtilt, men likevel et viktig samfunnstema som skinner igjennom ved et par anledninger. Det gleder meg, og jeg håper dette er trekk som får være med henne som videre. 

Åsa - bær over med meg her

For meg var det fint å lese en krimroman hvor handlingen er lagt til Åsa, stedet har vært litt som mitt andre hjemsted helt fra jeg ble født(men jeg har aldri møtt forfatteren Inger Johanne Øen der, selv om vi begge har tilknytning til stedet). Åsa var det første stedet jeg besøkte etter at jeg kom ut fra føden med mine foreldre, Åsa var også det første stedet jeg besøkte på vei hjem fra føden med mine egne barn.

Gjennom alle år og årstider er altså Åsa et sted jeg kjenner ganske godt, stedet hvor hele morssiden av slekten min kommer fra. Steinsfjorden hvor jeg har gått med spark, sett på bestefar pilke, studert kreps før mormor har kokt dem, hvor vi har hoppet i bølgene og hatt OL i synkrondans, ligget timevis på svaberget med min søster og venninner mens vi hørte på musikk eller hørespill og ble det for varmt så ble det ofte en tur til Olaug på butikken for å kjøpe en avkjølende is. Poenget er at jeg kjenner meg igjen i veldig mange av stedene som blir omtalt i Det du eier evig, og for meg gir det historien en ekstra dimensjon, bygda blir en karakter i seg selv. 

Oppsett og språk

Språket i boken er godt, boken er lettlest og her er ingen av utfordringene jeg vanligvis henger meg opp i. Det første jeg ofte legger merke til, og irriterer meg over, er språklige gjentakelser, det var det ingen av her. Bokens oppsettet er leservennlig med sine relativt korte kapitler, noe jeg tenker kan være et smart grep i en tid hvor så mange avbrytelser og ting konkurrerer om vår oppmerksomhet. Selv leste jeg ut boken på tre kvelder, som for meg akkurat nå er ganske så raskt. 

Ingen bestialsk krim

Etter min mening er ikke de blodigste drap med de mest kreative drapsmetodene nødvendig for å skrive en solid krimroman. Det du eier evig er helt tydelig skrevet av en forfatter som har valgt å ikke melde seg på i konkurransen om hvem som kan skildre de mest bestialske drapene. Her er det politietterforskningen og de menneskelige relasjonene som er viet mest oppmerksomhet, og det prosjektet lykkes forfatteren med. For oss mennesker er det valgene vi tar opp igjennom et levd liv som kan føre til ondskap, de færreste er tvers igjennom onde mennesker, men stilt i en situasjon kan enkelte ta valg som gjør de ondskapsfulle. Som sitatet forfatteren har valgt til å starte det hele beskriver det så godt:

Evil is unspectacular and always human, And shares our bed and eats at our own table ...

W.H. Auden 

Boklansering

I går var jeg på bokens lansering på Veien Kulturminnepark i Hønefoss. Lokalet var fylt til randen, stemningen var god og praten mellom forfatteren og bokbader, redaktør i Gyldendal, Arne Borgen, fløt godt. Borgen ledet de frammøtte og forfatteren på en god måte gjennom kvelden, det var tydelig at han var stolt av arbeidet de hadde lagt ned sammen. 

 

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i begynnelsen av 40-årene. Min innfallsport til litteraturen har vært gjennom leseglede, som senere førte meg til en rolle som manuskonsulent og siden har jeg studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt(studiet anbefales for øvrig!). Tidligere redaktør for nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur, som i sin tid hadde sitt utspring fra Ubok.no. I tillegg har jeg drevet formidlingsportalen for norske bokbloggere; Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"