Boktipset - Siste dans for Matilda

Tamara McKinley beskriver den australske villmarken i denne romanen på en måte som fikk meg til å tro at jeg var der. Smaken og følelsen av den tørre, røde sanden var absolutt tilstede mens jeg, sammen med romanens hovedperson, lot meg trekke med til en svunnen tid gjennom dagbokinnlegg fra en kvinnes harde liv på den australske prærien.

Siste dans for Matilda har blitt markedsført som Australias svar på Tatt av vinden - om det stemmer kan jeg ikke svare på. Jeg dessverre ikke lest Margaret Mitchells dramatiske klassiker enda. Det jeg kan si om McKinleys roman er at den er høyst dramatisk, opprivende og rørende på beste mulige måte. Historien vil følge deg, som meg, i bevisstheten i mange år framover.

I boken møter vi Jenny som nettopp har mistet mannen sin, når han dør etterlater henne en farm ute i den australske ødemarken. Farmen var en overraskelse mannen aldri rakk å gi fra seg, så Jenny reiser avsted for å besiktige stedet. Hva skal hun gjøre med det når hun ikke har en familie å ta med seg dit? På gården finner Jenny flere dagbøker, og når hun tar pause fra livet på gården lar hun seg rive med i en annen tid. Det Jenny finner mellom permene er en ganske intens historie, en historie du aldri vil glemme.  

Ut på tur - bare grin

I 2003 var denne romanen min ferielektyre på en tur til Gran Canaria. Jeg er vel av typen som kan betegnes som ekstremt lettrørt, men at jeg gråter et helt hav av tårer når jeg leser en bok er ikke så ofte. Det var tilfellet da jeg leste Siste dans for Matilda. Så om du er lettrørt, les boken hjemme, og ikke i all offentlighet dersom du syntes det er litt pinlig når både øyne og nese renner.

Ut i fra tittelen skulle man kanskje tro at boken handler om en kvinne som dør av en eller annen forferdelig sykdom, men det er ikke det denne boken handler om. Boken handler om identitet, dyp sorg, lidenskap og kjærlighet.