Landet med den kalde solen av Olaf Havnes

Noen ganger leser du bøker som vokser på deg etter at siste side er lest. Landet med den kalde solen av Olaf Havnes var en slik bok for meg.

Det har nok skjedd en liten revolusjon
hva omslagsdesign angår siden 1997, eller muligens så er det bare 90-tallsstilen, jeg er usikker. Illustratøren er ikke kreditert, kan det ha vært forfatteren selv? 

Adalheid og faren sliter etter morens død. Faren takler det ikke og har valgt å drukne seg i arbeidet på fabrikken han eier, framfor å bearbeide sorgen og å være der for datteren sin. Adalheid går innom ham på jobb etter skolen, men pappa har ikke tid til henne. Nå er han opptatt med fire merkelige menn som vil kjøpe bedriften hans. Kan ikke Adalheid gå hjem? Kjøpe seg noe godt fra butikken på veien? Utenfor fabrikken fanger en merkelig grønnkledt mann oppmerksomheten hennes. Det må være en hun bør passe seg for, men han forsvinner og endelig er hun trygt hjemme. Eller vi skulle kanskje tro at det var trygt å være hjemme, men som vi alle har hørt ulykker flest skjer i hjemmet. Adalheid havner ganske brått i en fremtidsvisjon av sin egen by. Fremtiden ser ikke helt ut slik hun hadde tenkt seg.

Dette er en ungdomsroman som rommer mye. En familie som burde hatt litt hjelp til å bearbeide sorgen, slik at de sammen kunne begynt å se farger igjen i blant alt det grå. En sol som slutter å varme. Et budskap om at du ikke skal skue hunden på hårene og at penger ikke er alt her i verden. På mange måter er den kanskje mer aktuell i dag enn på lenge, problemet med solen vil være gjennkjennelig for alle og det er ikke vanskelig å trekke en parallell til klimakrisen. Den har jo eksistert lenge, så jeg vil tro det også var forfatterens hensikt å sette søkelyset på nettopp det temaet, på samme tid som han har gjort det spennende. Kan Adalheide gjøre solen varmere igjen og hvordan skal hun komme seg hjem igjen? Hvis hun fortsatt lever i sin egen tid?

Foto: Privat.

Jeg lar meg imponere over all kunnskapen Havnes sitter på, og at han fletter det inn i ulike lag i boken. Det er garantert ting i denne boken som jeg ikke har fått med meg, men de tingene jeg har plukket opp i løpet av de dagene jeg har brukt på å forøyde boken har vært fornøyelig. I denne boken er det en liten dose filosofi, selv gjenkjente jeg bruken av Sisyfos og steinen i tillegg til Platons hulelignelse, det kan meget mulig ha vært annet der også som gikk meg hus forbi. Du får lese den og oppdatere meg i så fall. Jeg har blitt kjent med Tubal-Cain, og jeg kan min bibel så dårlig at jeg ikke visste at han var derfra i det hele tatt, men i følge Bibelen var han den første smeden blant annet. Ikke bare det, men det er andre artige detaljer om ham som er integrert i historien også. Jeg må si at slike skatter av informasjon som du selv kan gruble på og lese deg fram til er sånt jeg liker. Det er historie, fakta og filosofi integrert i en ungdomsbok uten at det blir tørt, det er en naturlig del av fortellingen.

Denne boken er beskrevet av forlaget, Aschehoug, som "en fantasy-thriller for ungdom full av grøss og spenning." Boka ble gitt ut i 1997, året jeg fylte 14. Det har skjedd litt ting siden den gang, så det som kanskje kunne blitt beskrevet som veldig spennende for ungdom er kanskje ikke det lenger, kanskje er det mer spennende for dagens 10-12-åringer? For boken har egentlig ikke gått ut på dato, det er bare kulturen som har endret seg litt og dagens unge har kanskje litt andre forventinger? Boken kommer nok ikke til å havne blant mine absolutte favoritter leseåret mitt, men jeg tror så absolutt at det er en historie jeg vil bære med meg mye fordi jeg er så imponert over forfatterens arbeid med den. 

Mitt viktigste lesemål for året 2021 er å lese bøker fra min egen bokhylle. Der er jeg godt i gang. Landet med den kalde solen er en av bøkene som har gledet seg over å blitt plukket fram så langt. Den ble med meg hjem fra et salg på det lokale biblioteket for flere år siden.  Jeg tror det var forfatterenavnet som gjorde meg nysgjerrig. Havnes fantasytrilogi for voksne, Sagaen om den siste Nattekrigeren, er nemlig nesten å regne som moderne klassikere blant norske fantasylesere. Første bok i den serien forsøkte jeg meg på for 9 år siden, vi gikk ikke helt overens, men det var nok til å gjøre meg nysgjerrig på forfatteren likevel og jeg angrer ikke på at jeg plukket opp denne boken. Forfatteren Olaf Havnes døde dessverre ganske ung, han ble bare 44 år gammel. Likevel rakk han å utgi seks romaner, en av disse en krimroman hvis jeg ikke husker helt feil. 

   

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i siste halvdel av 30-årene. Har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Tidligere redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"

Ser du dette? av Sigrid Agnethe Hansen

En snap sendt i forelskelsens rus. Noen få sekunder snur opp ned på livet til 15 år gamle Anna. Hvilke konsekvenser får nakenbilder på avveier for offeret? Dette problematiseres i Sigrid Agnethe Hansens debutroman Ser du dette?

//Obligatorisk merking: REKLAME - boken er mottatt fra forlaget, uten noen annen form for godtgjørelse. Meningen er min egen og ikke påvirket av å ha mottatt et gratis leseeksemplar.

Kanskje kjenner du igjen streken på omslaget? Det er designet av illustratøren Marianne Gretteberg Engedal som blant annet er kjent for barneboka Pølsetjuven og illustrasjonene til Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? av Åse Ombustvedt(sistnevnte er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur 2020).

Når jeg som leser først treffer Anna er det i nåtid. Gjennom boken veksler kapitlene mellom tiden før og etter hendelsen som utløste store endringer i hovedpersonens liv. Spenningen bygger seg sakte opp, og vendepunktet kommer ikke før det er igjen rundt ti sider av boken at. Anna må takle det som har hendt for å klare å gå videre i livet, for å kunne legge det bak seg. Starte med blanke ark på et nytt sted er vanskelig uten å ha forsonet seg med det som har skjedd.

Nakenbilder

Voksne liker nok å tro at sin egen ungdom aldri ville kunne finne på å sende et nakenbilde eller lignende til andre. Tallenes tale sier noe annet, Barn og medier undersøkelsen fra 2018(det har vel blitt utført en ny undersøkelse i år, men de tallene er ikke klare enda) sier at 13 % i alderen 13-18 år har sendt nakenbilder. Blant 15 år gamle jenter er andelen høyest, så mange som 20 % har sendt nakenbilder.

Har du opplevd å få bilder spredt på nett? Snakk med noen du kan stole på. Du kan også kontakte slettmeg.no for å få hjelp til å slette uønsket innhold om deg på nett.

Statistikk sier lite om personligheten til de som har valgt å sende bilder. Anna, bokens hovedperson, er 15 år gammel. Hun er en stille og beskjeden jente, litt på utsiden av fellesskapet. Endelig har en gutt fått øynene opp for henne, det kiler i magen, det koker i hodet. I slike tilfeller kan det kanskje av og til være vanskelig å ta helt fornuftige valg.

Voksne som lytter 

Heldigvis er dette en ungdomsroman hvor hovedpersonen har mange gode voksenpersoner i livet sitt. Når det hele kommer for en dag er situasjonen tung for de voksne også, men den alltid verst for Anna. Hun får hjelp og støtte, samtidig er det enkelte ting hun må ordne opp i på egenhånd.

Dette er altså en bok med et veldig tidsaktuelt tema og lite pekefingre mot offeret, det kan jeg like. En sår og fin historie om å jobbe seg gjennom et traume. Av og til går det litt for sakte for min smak, og språket flyter ikke alltid like godt. Når det er sagt er historien som fortelles er et viktig bidrag til ungdomslitteraturen. Ja, det å dele nakenbilder med noen du tror du kan stole på er fryktelig skummelt. Likevel er det ikke din feil dersom den du har gitt hele deg til deler videre.

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i siste halvdel av 30-årene. Har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Tidligere redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"

Mot stjernene er vi ingenting av Lars Mæhle

//Obligatorisk merking: REKLAME - boken er mottatt fra forlaget, uten noen annen form for godtgjørelse. Meningen er min egen og ikke påvirket av å ha mottatt et gratis leseeksemplar.

Oskars mor er syk, veldig syk. Morfaren som Oskar nesten ikke kjenner, og som har vært uvenner med moren hans i mange år, må komme for å ta seg av Oskar. Sammen får de utlevert en rekke gåter av moren til Oskar, gåter de må løse sammen for å komme frem til et løsningsord. Hva er det moren vil med disse gåtene og hvorfor må de absolutt handle om astronomi?

Lars Mæhle er en forfatter jeg har stiftet bekjentskap med tidligere. Mot stjernene er vi ingenting er den fjerde boken jeg leser av Mæhle og den andre ungdomsboken jeg leser av ham. Det var derfor med en viss forventning jeg begynte på denne boken. Forfatteren har en evne til å sette kroken i leseren og og dra deg inn i historiene sine.

Der stod morfar. I et rom stappfullt av bokhyller og bøker. Også på gulvet var det stabler med bøker.
Det måtte være tusenvis!

Mot stjernene er vi ingenting av Lars Mæhle, s.31.

Et interessant prosjekt

Mot stjernene er vi ingenting er en bok hvor hovedfortellingen handler om en gutt med en dødssyk mor, en bestefar og menneskets plass i universet. Gåtene moren serverer sønnen og sin egen far gir en fortelling i fortellingen, det blir en introduksjon i astronomi. Leseren blir servert mange interessante fakta og fine bilder av planetene i vårt solsystem. Gjennom bestefaren kommer vi også innom temaet miljø, ved hjelp av kunnskap om planeter, og litt politikk. Personlig tenker jeg at den politiske kommentaren fint kunne vært utbrodert litt mer, den blir bare hengende litt der i løse luften.

Atmosfæren får så og si alle meteoritter til å bremse og brenne opp innen de når helt ned til overflata. Men på Merkur er atmosfæren så tynn at kometene krasjer rett inn i planeten.

Mot stjernene er vi ingenting av Lars Mæhle, s.51.

Når fakta og fiksjon skal smelte sammen

Utfordringer kommer når de to nevnte fortellingene skal flettes sammen til en historie som beveger meg som leser, i tillegg til at jeg lærer noe nytt. For meg falt boken litt igjennom der. Det skal være vanskelig, de to hovedkarakterene kjenner knapt hverandre, men det er likevel noe her som ikke stemmer for denne leseren. Det var vanskelig for meg å føle noen tilknytning til karakterene. Det var som om jeg aldri fikk blitt skikkelig kjent hovedpersonene, men jeg ble langt klokere på vårt eget solsystem. Prosjektet er godt, og det er helt sikkert mange som vil sette pris på boken, men for meg kom den dessverre litt til kort i utførelsen. Den blir testet på tenåringen for en second opinion fra en i målgruppa.

Min personlige favoritt av Lars Mæhle, av det jeg har lest så langt, er nok Fuck off I love you.

Les gjerne hva andre mener om boken:
Barnebokkritikk
Bentebing's weblog
Ellikkens bokhylle

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i siste halvdel av 30-årene. Har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Tidligere redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og har drevet Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"

Split av Swati Avasthi

Jace har slått faren sin. Etter årevis med mishandling har han endelig slått tilbake. Mørbanket og blå rømmer han hjemmefra. 

Bokomslag 2010 utgaven.

What would life be like without him? He was our glue. At the center of our lives, he determined what we would eat for dinner, where we would go for vacation, what school we'd attend. Wouldn't our family spin out of orbit, drifting away and lost, if we weren't charting our course around him?

Split er historien om en familie preget av vold og de unge voldsofrene. Det er en ærlig og rett fram fortelling. Vi følger Jace på hans forsøk i å bearbeide alt som har skjedd. Brødrene Christian og Jace har i årevis beskyttet moren sin, tatt slag og spark som var ment for henne. Først var det storebror Christian som gikk i mellom foreldrene, helt til han en dag fikk nok og reiste hjemmefra. Etter det fikk Jace kjenne på kroppen det han som ung gutt hadde vært et livredd vitne til. Begeret til Jace renner over, han tar igjen, endelig. Bekymret og blå dukker setter han seg i bilen sin, han kjører til storebroen og forsøker å starte et nytt liv der.

When he turns back, he says, “Can I ask you something?” “Sure,” I say. “Did he kill her?” “Not yet.”

Det er ikke så enkelt å starte på nytt, både med livet og å bli kjent med en bror du en gang delte livet ditt med. Christian har tilsynelatende klart seg veldig godt, mens Jace har sine problemer. Oppveksten har satt sitt preget dem, de takler fortiden på ulikt vis. Christian løper, Jace har ikke helt funnet noen god måte å takle det han sliter med enda. Han er ikke som faren sin, eller?

Denne boken er en historie om hvordan det kan føles når du endelig kommer deg unna voldsmannen du har levd med hele livet. Hvor vanskelig det kan være å ta i mot hjelp fra andre, velmenende personer. Som leser er du fluen på veggen, du observerer hvor vanskelig det kan være å bearbeide traumer. Hvor sterkt et ønske om å redde andre kan være, noen ganger går det, andre ikke.

Bokomslag 2012 utgaven.

I Split er det ingen klare svar og enkle løsninger. Det er kanskje en av bokens sterkeste sider. Karakterene er reflekterte og kloke, men ikke feilfrie på noen måte. Jeg savnet nok noe mer om gjerningsmannen, men dette var ikke hans historie. Da boken siste side var lest tok jeg meg selv i å ønske at forlaget og forfatteren hadde informert om hvor mennesker som opplever vold i nære relasjon kan henvende seg for å få hjelp. Bortsatt fra det, var Splitt en veldig positiv leseropplevelse med et sterkt tema. Forfatteren belyser at familievold er noe som kan skje i alle hjem.

Boken fyller forresten 10 år i år. Temaet er fortsatt like gyldig som det var den gangen boken ble utgitt. Den er ikke spesielt preget av å være 10 år gammel, og kan fint leses fortsatt. Jeg er litt overrasket over at denne ikke er mer kjent. God bok.

Har du det vanskelig hjemme?

I Norge har barn og unge sin egen chattetjeneste og alarmtelefon som er døgnåpen og kan kontaktes gratis - hjemmesiden finner du her. Trenger du noen å snakke med om vold, overgrep, redsel for å bli sendt bort mot sin vilje, tvangsgiftet eller andre vanskelige situasjoner? Det er gratis å ringe alarmtelefonen og nummeret et 116 111. I disse koronadager er telefontjenesten døgnåpen.

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun er redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no, stedet hvor du finner de fleste norske bokblogger.

Flukt av Atle Hansen

Spennende, aktuell og lettlest ungdomsbok. 

Et hus har stått tomt i mange år da en gutt plutselig ser to par fotspor utenfor i snøen, sporene går inn i huset men ikke ut igjen. Samme dag hører gutten om et søskenpar på åtte og elleve år som har forsvunnet fra mottaket de bor på. Jeg kjenner det knyter seg i magen, som mamma og medmenneske.

En mor og to barn har søkt asyl i Norge. Nå skal de sendes tilbake til hjemlandet sitt. Den eneste forskjellen på barna som forsvinner og resten av barna i bygda er at de er født i hvert sitt land. Så og si hele sitt levde liv har barna bodd i Norge. Nå har de fått beskjed om at de må dra "hjem", de har ikke rett til å bo i Norge. Barna husker ikke landet de kommer fra. De er redde for å reise til et ukjent land hvor sult og uroligheter herjer. Barna forsvinner. Hovedpersonen i Flukt oppdager stedet hvor de skjuler seg. Hvordan kan barna kan hjelpes og kan bestevennen stoles på i denne saken?

Fra boken:

Dei har på seg vanlege, varme vinterklede.
Dynejakker og strikkehuer.
Dei ser nett ut som meg.
Berre hudfargen er annleis. Og blikka.
(...)
Dei har budd der i fem år.
Ho var tre då dei kom til mottaket.
Han var sju.

Eg tenkjer på om eg kan hugsa noko
frå då eg var tre år.
Eg trur ikkje det. Men eg er ikkje sikker.
Eg har budd på same staden heile tida.
(...)
Eg har høyrt om landet dei kjem frå.
Sett bilete på tv. Det er krig der.
Husa er bomba sunde. Folk blir drepne.
Eg ville aldri likt å bu der.

Hovedpersonen i Flukt er en kjønnsløs jeg-forteller. Som leser får man aldri noe helt konkret som sier om det er en gutt eller jente. Det føles til tider litt merkelig ut når jeg tenker for mye på det, men så tenkte jeg "Spiller egentlig kjønn så stor rolle?". Stemningen forfatteren får frem er helt klart det viktigste. I boka er det i det hele tatt mye dialog, og få beskrivelser av utseender(noen unntak som i sitatet over).

Sju år har gått siden jeg lånte og leste Flukt, men da jeg tenkte på boken forleden følte jeg den fortjente sitt eget innlegg. Boken er derfor ikke fersk, men historien gjelder enda. Den kan gi forståelse for en frykt og redsel mange av oss aldri har eller kanskje vil få kjenne på. Vi har godt av å i det minste forsøke å sette oss inn i hvor vanskelig livet som asylsøker kan være. Uroen, frykten og angsten. Noen kjenner litt på det i disse dager i frykt av en usynlig fiende, et virus, som nok vil herje en periode før det går over. Andre kjenner på disse følelsene konstant, i årevis, dag ut og dag inn. Det må vi aldri glemme. Vi må være medmennesker, det kan Atle Hansens ungdomsroman minne oss på.

Det første som slo meg da jeg åpnet boken var at dette var en "Leser søker bok" utgivelse, og det stemte. Dette er altså en bok som er skrevet for å være lettlest for de som har en leseutfordring. At boken er lettlest og på nynorsk er veldig positivt. Den passer nemlig også perfekt i sidemålsundervisning for de som til vanlig har bokmål på skolen. Jeg har selv testet den på min sønn, han slukte boken. Det tok ikke mange sidene før fokus på mål var borte, og historien grep tak i ham.

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun er redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no, stedet hvor du finner de fleste norske bokblogger.

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

//Obligatorisk merking: REKLAME - boken er mottatt fra forlaget, uten noen annen form for godtgjørelse. Meningen er min egen og ikke påvirket av å ha mottatt et gratis leseeksemplar.

Sinne er en ungdomsroman av forfatterdebutant Ann Helen Kolås Ingebrigtsen. Boken handler om 15 år gamle Synne som skal mestre hverdagen etter bittert brudd mellom foreldrene. Moren sliter, broren vil ikke vite av faren. Som om ikke dette var nok å forholde seg til må selvsagt skolen følges opp. To nye elever har begynt i klassen, og den ene går IKKE overens med Synne.

Jeg kjenner til forfatteren fordi hun selv har vært bokblogger i mange år, og var stor fan av hennes innslag på Snaplioteket på Snapchat, men å si at vi kjenner hverandre vil være å strekke det langt. Vi har møttes kanskje to ganger. Sist på bokbloggertreff i 2016, tror jeg, lenge før hun debuterte som forfatter. Jeg føler det er redelig å nevne dette. 

Utfordringer

Hjemme er ting litt vanskelig for Synne etter at foreldrene gikk fra hverandre. Moren har det vondt og det føles som om faren har latt dem i stikken for å starte et nytt liv uten dem. Skolehverdagen til Synne er utfordrende, det er vanskelig å motivere seg til å gjøre skolearbeid og ikke minst komme tidsnok til skolestart. Klassen har fått to nye elever. Den ene er influenseren Kine, hun er tilsynelatende villig til å gjøre hva som helst for å stjele Synnes bestevenninne, Torunn. Den andre eleven er Johan, som både er kjekk og greit, faktisk virker det som om han liker Synne, men tør hun tro på det? Synne er redd for å bli skuffet. Så er det rådgiveren på skolen og foreldrene som har begynt å mase på Synne om medisiner, men Synne er så redd for at noen skal få vite at hun har ADHD. Og vil hun egentlig la seg styre av en pille?

Hvordan skal Synne klare å holde hodet over vann og komme seg trygt opp på bredden igjen? Det ligger mange utfordringer foran henne. Situasjonen hadde vært vanskelig uansett hvem som var i Synnes sko, men Synne har litt ekstra uro i kroppen. Tankene vandrer mer enn hos mange andre, konsentrasjonen er sjeldent tilstedeværende når Synne trenger den også er det boblene i kroppen da, de som ofte kommer til overflaten og sprekker. Synne har nemlig ADHD, og i blant klarer hun ikke å holde igjen. Verken latter eller sinne.

Hva er ADHD?

Utenforskap 

Hovedpersonen Synne føler på et utenforskap. Hun har et sterkt ønske om å forbli en del av fellesskapet og slippe å avsløre det som gjør at hun føler seg på utsiden. Heldigvis har hun noen gode støttespillere som forsøker å tilby en hjelpende hånd, selv om hun ikke alltid vil ta i mot og ofte føler seg misforstått. Det er ikke alltid så lett å være verken Synne eller de rundt henne som etter beste evne forsøker å forstå. Som leser håper vi jo det ender godt, og at Synne skal komme ut på den andre siden noen erfaringer rikere og like hel.

Hele historien fortelles fra Synnes perspektiv. Leseren får være med på hennes indre følelsesliv og kjenne på alt som bobler under overflaten. Det gir en bedre mulighet til å forstå henne, hvordan det moderne ungdomslivet er og hvilke utfordringer det byr på. Leseren kan få et lite innblikk inn i hvordan det er å forsere hinder og navigere et tenåringsliv når du i tillegg har ADHD. En diagnose som kan påvirke hvordan en person reagerer på utsagn og hendelser, og noen ganger valg som blir tatt.

Som leser kjente jeg på frustrasjon på Synnes vegne, jeg forstod hennes reaksjoner. Hvorfor svar det så vanskelig for andre å forstå henne? Noe så urettferdig! Det minnet meg på at vi må tørre å stille spørsmål når det er reaksjoner eller utsagn vi ikke forstår. Kanskje ligger det ting bak som vi ikke har forutsetninger for å oppfatte uten å bli fortalt det(og det trenger slettes ikke være ADHD som er årsaken til det).

- Kva er i vegen, Synne?
Ho ser oppgitt på meg.
- Syntes du sjølv at dette er god åtferd? Du må vise respekt for å få respekt, Synne. Tenk på den gylne reglen.
          Orda svømmer av garde før eg rekk å ta dei til meg.
Tar lange tak oppover den kortklipte sveisen hennar.
Ho har ei lilla signaturstripe tvers over håret på høgre side. Den ser ut til å trenge ei oppfrisking. I fjor var den stripa rosa. Eg lurar på kva farge det blir neste gong, og forsøker å sjå henne for meg i grønt.

Utdraget er hentet fra Sinne s. 28, Ann Helen Kolås Ingebrigtsen, Samlaget, 2020.

Noen andres liv

Da jeg oppdaget at ett av temaene i boken var at hovedpersonen hadde ADHD, ble jeg både bekymret og spent på samme tid. Hadde forfatteren klart å skildre utfordringene diagnosen kan medføre på en god og realistisk måte? Og ikke minst med respekt? Hva med medisinering? Det er et betent tema, som må behandles på en god måte. Jeg er glad for å kunne skrive at jeg føler temaet er behandler med respekt og god kunnskap. Her får ingen myter leve, for leseren ser alt. Det er det virkelig fine med at historien fortelles i 1.person. I vår tid er det stadig mer fokus på å gi hjelp og støtte til personer med ADHD slik at de kan få ut sitt fulle potensial, og tro meg, det ligger mye bra potensial hos mange med ADHD. Noen trenger kanskje bare litt andre måter å få det ut på enn den tradisjonelle malen det er forventet at vi alle skal følge. Noen trenger medisiner for å få ro til å lære, andre klarer seg uten, noen trenger medisiner og andre tiltak.

Synne blir altså fremstilt på en måte som gjør leseren både nysgjerrig og sympatisk innstilt til henne. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det ofte kan boble over. Historien er på mange måter sår, og det er umulig å ikke føle empati med Synne.

Synne er mer enn sin diagnose, det er hun også selv veldig opptatt av og forsøker derfor å holde det hemmelig. Hemmeligheter er litt som troll, de blir mindre farlig i dagslys, så jo mer hun forsøker å skjule ting, jo større blir utfordringene. Synnes historie er også en påminnelse om at en utfordring kan bli lettere når den deles med andre.

Bonus

Boken har også en bonus for alle  Harry Potter fans der ute, Synne er nemlig stor fan, og ikke så sjeldent tenker hun over ting som hadde vært nyttig å kunne i det virkelige liv fra HP-universet. Det er absolutt ikke nødvendig å ha lest Harry Potter for å ha glede av Sinne, men det gir litt ekstra å humre av og nikke gjenkjennende til for oss som har gjort det.

Lamstivosløvus kjenner du kanskje igjen hvis du har lest Harry Potter bøkene på norsk, har du lest eller sett filmene på engelsk derimot er det samme trylleformular som Stupefy. Utdraget er hentet fra Sinne s. 67, Ann Helen Kolås Ingebrigtsen, Samlaget, 2020.

Bøker kan gi forståelse og innsikt

Det må også være lov å håpe på at historier som Sinne kan bidra til økt forståelse for utfordringene mange med ADHD kan ha, men også at det gir forståelse for at de er vanlige barn og ungdom(og voksne). Og du, husk at ikke alle er like(!), verken mennesker med eller uten diagnose.

Sinne er altså en levende, lettlest og engasjerende fortelling som jeg lett anbefaler videre både til ungdom, voksne og de som jobber med barn og unge. Måtte mange lese den og oppleve at de ser hvordan livet med ADHD kan være. Synnes liv føles sårt og historienes hennes er hverdagslig gripende. Hverdagslig som i at det finnes utrolig mange misforståtte Synner der ute(både jenter og gutter). Det svir litt ekstra i hjerterota under lesingen fordi jeg har personlig erfaring med diagnosen. Selv om det er fiksjon føles historien nær og realistisk. Endelig har de mange Synnene der ute fått en stemme. Måtte mange lese boken og føle hvordan det er å være i en annens sko en dag.

En ganske forsømt gruppe har endelig fått en stemme i norsk litteratur. Les i vei!

Andre bokbloggere/bookstagrammere om boken:
My first, my last, my everything

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. 

Virginia Woolf av Hilde Hagerup

Hilde Hagerup har skrevet en biografi hvor hun øser av sitt brennende engasjement for forfatteren Virginia Woolf og hennes bøker. Slik blir det bra ungdomslitteratur av!

Hundre år er lenge, hundre år føles som en evighet. Men når jeg ser på Virginia Woolf som smiler til kameraet, tenker jeg at hundre år kanskje ikke er så lang tid, tross alt.

Som en del av studiet jeg tar hos Norsk Barnebokinstitutt har jeg vært gjennom en modul som tok for seg sakprosa for barn og ungdom. En av tekstene jeg virkelig falt for var Hilde Hagerups biografi om den britiske forfatteren Virginia Woolf. Da jeg begynte på boken var Woolf intet mer enn et kjent navn for meg. Da boken var lukket fremstod fremstod Woolf som et fargerikt og levende menneske, dette til tross for at hun døde i 1941.

Fakta eller fiksjon?

På baksiden av boken presiserer forlaget at Hilde Hagerup forteller «(…) sin historie om(…) forfatteren. Jeg undrer meg da på hvor mye fakta det er jeg får levert i teksten? Heldigvis er det slik at alt av kunnskapsformidling i boken er enkel å etterprøve, og det er ingen dikting i detaljene.

Hilde Hagerup skriver om det som kan ha formet Woolf som menneske og forfatter; samfunnet hun var en del av, galskap, manglende omsorg, utdanning(eller mangel på), kvinnekamp, kunstnerisk frihet og økonomi for å nevne noe. I tillegg til fakta har forfatteren lagt inn rom i teksten for egne betraktninger omkring Woolfs liv, hvor hun skyter inn noen egne tanker og stemninger.

Rommene i 22 Hyde Park Gate var mørke og overlesset med gamle møbler og familieportretter. Utenfor vinduene grodde planter som gjorde at lite dagslys slapp inn, og husene i Hyde Park Gate stod tett. Av og til kunne barna se på mens nabokona vasket halsen sin. Jeg tenker meg at det i tillegg til dårlig lys, sannsynligvis var dårlig luft i huset. Svettelukt, tunge parfymer når det kom gjester på besøk, matos som aldri slapp skikkelig ut.

Biografier

Tidligere har det ofte vært slik at biografier ble skrevet om personer som ungdommer skulle kunne se opp til. Nina Goga skriver i en artikkel i «Årboka. Litteratur for barn & unge. 2010» at en typisk norsk biografi for barn og unge er skrevet «om en mann født før 1900». Woolf er riktignok "født før 1900", men hun er en kvinne, en sterk kvinne, kan vi lese ut av hennes livshistorie. Virginia Woolf kan neppe karakteriseres som et eksempel til etterfølgelse. Livet hennes var hardt, lesere vil nok ikke ønske seg et liv i damens sko. I lengre perioder var hun dypt preget av depresjon, og sist endte hun sitt liv ved selvmord. Det er altså flere årsaker til at Hagerups bok skiller seg ut fra den typiske biografen. Når det gjelder selve forfatterskapet til Virginia oppfattes det gjerne som komplisert og noe utilgjengelig. Med andre ord kanskje ikke en forfatter som vil oppfattes som egnet til å portrettere for målgruppen.  Dette med forfatterskapet påpeker også Hilde Hagerup selv:

Jeg satt igjen med en følelse av mørke, men også en følelse av frihet i forhold til hva som var mulig å gjøre med språket. Noen ganger var de lange setningene tunge. Virginia Woolf er ingen enkel forfatter, men å lese henne gir en likevel en følelse av at språket, som jo er forfatterens verktøy, er fleksibelt i seg selv.

Jeg tror boken kan inspirere og vise ungdom at det ikke bare er de menneskene som har oppnådd heltestatus som kan skape noe godt og varig.

Virginia Woolfs samtid

Tidsbildet som males av Woolfs samtidige England er troverdig, og Hagerup er dyktig på å trekke fram de viktige tingene:

En ny tid. Før første verdenskrig skulle kvinnene være sarte og forsiktige. Men victoriatiden var på alle måter forbi. Tomheten, meningsløsheten var temaer som preget ikke bare Virgina Woolfs forfatterskap, men mye av kunsten og litteraturen i mellomkrigstiden. Sånn måtte det kanskje bli, etter den forferdelige katastrofen verden hadde gått igjennom.

Hagerup har bodd i London, akkurat som Virginia Woolf. De to har sett mange av de samme byggene, stedene og minnesmerkene, med omtrentlig hundre års mellomrom. Dette er personlige opplevelser Hilde Hagerup drar med seg inn i biografien, det bidrar til å gi teksten et preg av reiseskildringer. Det gjør også noe med leserens inntrykk av Woolfs eksistens, den virkeliggjøres og kan knyttes sammen med steder og bygninger vi selv kan reise og se på i dag. Det er som om forfatteren kan ha levd bare få øyeblikk siden.

Da jeg bodde i området, hadde vennene mine og jeg en stamkafé som serverte italiensk espresso. Kanskje Virginia og søsteren hennes også hadde en kafé de syntes lagde den beste kaffen? Kanskje de gikk ute når sola skinte, fant en benk på Russel Square og ble sittende og se på hundene som løp mellom buskene? Det skal ikke så mye til for å se dem for seg.

I tillegg til reiseaspektet finnes det mange kjennetegn på essayet sjangeren i denne biografien. Leseren inviteres til refleksjon gjennom spørsmål i teksten, noen retoriske, men mange åpne. Særlig har denne fortellingen om Woolfs liv lagt vekt på forholdene til kvinnene i Woolfs samtid, det er en tekst skrevet med et feministisk blikk(og det likte jeg godt):

Når Virginia valgte å skrive og realisere sine egne ambisjoner, satte hun samtidig spørsmålstegn ved den måten moren hadde levd på. Moren var superkvinnen, full av omsorg for alle, pen og feminin. Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner?

Hilde Hagerup er først og fremst kjent for sine mange skjønnlitterære ungdomsromaner. At hun er vant til å skrive skjønnlitteratur skinner gjennom i teksten, det er noe poetisk over det innimellom. Det er kanskje ikke typisk for biografisjangeren?

Hun var i livet, men likevel ikke helt, likevel litt på siden av det, et annet sted, i noe annet.

Hilde Hagerup har skrevet en biografi som nok ikke kan kalles typisk for sin sjanger, den er så mye mer enn bare kronologiske fakta om Virginia Woolfs liv. Boken fortjener flere lesere, ungdommer som voksne. Kanskje kan boken fungere som et lokkemiddel og en døråpner inn i Virginia Woolfs forfatterskap.

Helt til slutt, en oppdagelse jeg gjorde på YouTube. En rask innføring i essayet A Room of One's Own av Virginia Woolf :

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Jeg er ikke av Martina Gaux

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Hvem er jeg? Det kan være et vanskelig nok spørsmål å stille seg selv. For en som som lider av hukommelsestap er det enormt frustrerende.

Ryan kommer til seg selv på gata i New York, uten andre minner enn om et hopp og et fall på en skøytebane. Sakte men sikkert kommer det små drypp fra fortiden hennes. Det er noe med en bror, men det er ikke enkelt å få sannheten ut av omgangskretsen. Det hele er enormt frustrerende for den 16 år gamle jenta, hvordan skal hun finne ut av hvem hun er?

Jeg er et ødelagt MEMORY-spill. Jeg har fortsatt alle sansene i behold, men i hodet mitt mangler utrolig mange av brikkene. Jeg må starte på null igjen, ja, ikke helt, på fem, kanskje, av hvor mange?

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman som jeg mener er særlig relevant til vår samtid, dette fordi deler av tematikken er så aktuell. Kjønn og kjønnsidentitet er tema som står sterkt i romanen. Både i verden og i Norge er dette høyst aktuelt, senest i april i år var innføring av et tredje kjønn oppe til debatt i Stortinget. Videre er dette en historie om et ungt menneske som blir tvunget til å jakte på sin egen identitet i langt sterkere grad enn hva man kanskje ser i andre ungdomsromaner. Identitetssøken er sterk i ungdomstida, men for en som ikke husker noe blir det kanskje mer viktig enn for mange andre. Det resulterer i en historie med mange sannheter, men med like mange løgner.

«Men før dere fyrer løs: Ikke lyv. Jeg vil ikke pumpes full av minner eller egenskaper som Ryan ikke har hatt.»

Ved hjelp av observasjoner familie, venner og bekjente har gjort seg må bokas hovedperson pusle sammen sin identitet. Men er vi nå egentlig den personen som moren vår mener at vi er, kanskje er vi heller den onkelen vår mener at vi er eller er vi den en venn eller bekjent kjenner? Ryan forstår etterhvert at et menneske kan oppfattes ulikt ut i fra menneskene som ser oss. Vi har lett for å innta ulike roller ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i, men når vi går i oss selv hvilke av rollene er egentlig den sanne? Ryan forstår etter hvert dette, og den indre reisen hun går gjennom preges av mye frustrasjon. Det blir fort klart at det er mange feller å gå i. Lar man seg forme for mye av andre menneskers oppfatninger? De er jo ikke nødvendigvis bare sanne. Kanskje Ryan kan kan begynne på nytt, med blanke ark, hun husker jo uansett ingenting fra livet før ulykken. Minner kommer sakte sigende, og det viser seg at det er umulig å løpe fra fortiden.

"Denne teknikken er veldig tidkrevende, både når det gjelder eksponering og framkalling av bildene. Modellen må sitte rolig, veldig lenge. Et langsomt fotografi – ikke noen snapshot eller tilfeldig selfie, som alle kan ta. Her snakker vi om håndverk.(...)"

Før var Ryan lidenskapelig opptatt av fotografering, og det er det hun studerer. Leserne får vite litt om ulike teknikker, bruken av fotografier benyttes i stor grad til å speile menneskets forsøk på å skjule sitt sanne jeg. Det tolker jeg som et lite stikk til dagens selfie-kultur hvor vi bruker mye tid på å fremstille oss, det nevnes også teksten. Ryan er forøvrig up and coming i de vellykkede fotografenes verden. Omstendighetene rundt dette kan nok tolkes som litt lite troverdig, men på den andre siden er det kanskje meningen at Ryans eksistens i New York er ment som et bilde på The American Dream.

Jeg blir stående hele veien til flyplassen. Hjertet mitt pumper bare tårer, men jeg griner ikke. Jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg åpner dagboka og det lille heftet det står Forsøk på.

Historien er spennende, og jeg er helt sikker på at mange ungdommer kommer til å sluke boka med stor iver. Noen vil nok kanskje fort forstå hvor det bærer avsted, men det vil nok avhenge av hvor mye erfaring man har med fortellinger(enten det er i film- eller romanformat). Jeg har lest lignende historier tidligere, som for eksempel Golden Boy av Abigail Tarttelin, en av mine store favoritter i 2014, og så derfor raskt hvor det bar avsted. Likevel, Gaux skriver med et slikt driv at historiens mysterium appellerer til meg, selv om det ikke er alt jeg finner like troverdig.

Jeg sklir tilbake, sparker og dytter dyna til den henger over meg som en sky. Så slipper jeg. Dyna daler langsomt ned. Legger seg som snøfnugg først på føttene, så på knærne, brystene, ansiktet. Så sval, så lett. I noen deilige øyeblikk er verden helt OK(...)

Historien er persondrevet, og valget av førstepersons-forteller, jeg-forteller, gjør det hele til en intens tur i sinnet til ei 16-17 år gammel jente. Gaux språkdriver leseren gjennom historien uten behov for store og dramatiske, ytre, hendelser. Det som trekker språkopplevelsen min ørlite grann ned, er at enkelte setninger kan leses som om de først ble skrevet på engelsk, deretter oversatt til norsk. Det er ikke mange av de, men noen få hvor ordstillingen ikke klinger helt godt på norsk. Kan det ha noe med at handlingen er satt til New York? Jeg vet ikke hvor mye en forfatteren har forestilt seg og vektlagt det i skriveprosessen, men kanskje hodet av og til er litt for innstilt på at mye av dialogen egentlig foregår på engelsk.

Hun begynner å gråte. «Kanskje du kunne gjøre ham frisk igjen.» «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hæh? Han ønsket jo selv å dø.»

Tilslutt vil jeg skrive noen ord om foreldrene i boken. På mange måter kan de forstås, men på den annen side ikke. De har latt seg blinde av egen skyldfølelse, og har mistet evnen til å se lenger enn sin egen nese. Når avkommet har behov for støtte så spiller foreldrene the blame game og lager en avgrunn som kanskje aldri kan tettes mellom dem. En for stor bør legges på Ryans skuldre, faren havner på sykehus og som sitatet over viser forsøker moren å legge farens muligheter til helbred over på Ryan. En urettferdig tung byrde. Sett fra det perspektivet kan jeg si at det nok helt sikkert finnes foreldre der ute som kan ha godt av å lese boka. Dessverre.

Det er mye mer jeg kunne kommentert, men jeg tror jeg har skrevet mer enn nok nå(blind onkel, kunstløp og overvekt er for eksempel andre ting som kanskje burde vært nevnt, men det får bli en annen gang).

Andre om boken:

Les mye

Kleppanrova(litt spoilere her, consider yourself warned)

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Bokanmeldelse: Weetzy Bat av Francesca Lia Block

Weetzy Bat er en original ungdomsroman. Forfatteren tar opp alvorlige tema som sex før ekteskapet , dop, HIV og homoseksualitet. Som du kanskje forstår ut i fra beskrivelsen er dette en roman skrevet av en amerikansk forfatter, noe jeg mener merkes godt.

Weetzy Bat liker ikke livet på videregående, de andre elevene setter ikke pris på de samme gode tingene her i livet som Weetzy. En dag blir hun kjent med den kjekke medeleven Dirk, det viser seg at han er homofil. Fra den dag av er Dirk og Weetzy uadskillelige, de gjør alt sammen. Bestemoren til Dirk dør og sammen arver de to huset hennes. Der lever de lykkelige sammen og etterhvert får de også følge med sine respektive partnere. De er kort fortalt en stor, lykkelig familie, nesten...

Mine tanker om boken?
Jeg hadde ingen spesielle forventinger til Weetzie Bat da jeg plukket den med meg fra biblioteket. Forfatteren har jeg hørt om tidligere men det var det hele. Etter å ha lest boken kan jeg trygt si at den nok havner på listen over de merkeligste bøkene jeg noen gang har lest. Det føltes nærmest som om jeg leste en reiseguide til L.A. skrevet av en person som var påvirket av et eller annet. For oss som er gamle nok til å ha sett den franske ungdomsserien Helene og gutta så utviklet denne historien seg på samme måte, alle endte opp i samme hus tilslutt og selvsagt med påfølgende drama.

Historien kunne for meg fint vært manuset til en David Lynch film. Dette var, for meg en historie om kjærlighet, dysfunksjonelle familier og sorg. Ispedd i historien kunne man finne små spor av magi, men om det var magi som i fantasy eller om årsaken var en hovedperson som led av vrangforestiller er jeg usikker på. Dette var ingen A4 roman, det er sikkert.


Forfatteren Francesca Lia Block har skapet et sett med figurer med noen av de mest uvanlige navnene du kan tenke deg. Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg fascinere av mer enn bare det, men det var svært vanskelig. Hele historien virket som om den ble fortalt med et skjørt skall over seg, det var vanskelig å trenge igjennom det ytre. Som når man våkner opp fra en drøm og den slipper taker og forsvinner, samme hvor mye du forsøker å huske den.


Jeg anbefaler deg faktisk å lese boken og å komme tilbake hit når du har gjort det. Boken er ganske kort og tar ikke mange timene av ditt liv. Kanskje får du bedre tak på den enn meg?

Bokomslaget: 
Jeg føler det passer perfekt til min beskrivelse over her.



Oppsummering:

Original og underlig.

Om bloggeren
Sommeren 2007 startet Mari bloggen Flukten fra virkeligheten. Mari elsker bøker(selvsagt!) og håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre. Til daglig jobber hun på kontor.