Kvinner i kamp er en illustrert kortversjon av verdens kvinnehistorie fra 1800-tallet fram til vår tid. Jeg er imponert over hvordan Marta Breen har komprimert kvinner historie til å passe inn i det lettleste tegneserieformatet, imponert, men ikke overrasket, Breen og Jordahl har jo gjort lignende før med stort hell.
Jeg tar det som en selvfølge, men jammen er det mange som har kjempet hardt for at jeg skal kunne kjøre bil, stemme, tjene(og bruke) mine egne penger og retten til å kjøpe(eller låne) de bøkene jeg selv vil.
Lettlest og viktig
Det er lettlest, men boken føles ikke mindre relevant og viktig av den grunn, heller tvert om så gjør det historien tilgjengelig for de aller fleste.
Boken bør straks og med en gang inn i skolen, lærere kjenn deres besøkelsestid her. Kvinner har liten plass i historiebøkene, dette er et godt supplement som viser kvinnenes kamp for å få være en del av historien. Denne boken lærer oss om kvinner fra forskjellige land som har kjempet for rettigheter vi har i dag, kamper vi skal være takknemlig for at noen tok for oss. Dette er en fin instruksjonsbok som viser viktige kvinneskikkelser de siste 150 årene. Det er historien om kvinners rett til å stemme, rett til skolegang, rett til arbeid, retten til å bestemme over sin egen kropp og elske den man vil.
Denne boken er full av historier som alltid vil berøre og gripe meg, enda jeg har lest om flere av kvinnenes historier tidligere, sammen med de fantastiske illustrasjonene til Jenny Jordahl. Jeg beundrer hvordan Jordahl med en illustrasjon av og til kan si mer enn tusen ord, det kan slå denne leseren midt i magen.
Oldemor ble født i 1911, to år før norske kvinner fikk allmenn stemmerett. Heldigvis fikk hun også mannen hun elsket. For kjærligheten dette bildet er gjennomsyret av skulle det noe til å forfalske i bygdenorge i ca. 1934.
Takk til de før oss, men det er ikke over enda
På vegne av meg selv og min datter(og sønn!) som kommer etter meg, er jeg for alltid takknemlig for alt de før oss har ofret for at vi i dag kan leve et fritt liv fullt av valgmuligheter. Det er fortsatt områder samfunnet kan bli bedre på, men i Norge har vi det ganske fritt. Da er det viktig å huske på at vi har søstre andre steder på jorden som fortsatt kjemper for rettigheter mange av oss tar for gitt i disse dager.
Som boken også summerer opp til slutt, det er fortsatt utfordringer og hinder som må forseres. Verden har stadig behov for kvinner som våger, som ofrer og står side om side med sine søstre for å kjempe for det som er rett. Menn er velkomne til å delta i kampen, noen liker å late som om kvinner er mot menn, men det er ikke tilfelle. Kvinner er ikke mot menn, de er i mot å bli undertrykt og fortalt hva de kan eller ikke kan gjørebare fordi de er kvinner. La det ikke herske noen tvil: KVINNER KAN! Det har historien lært oss!
Kvinners kamp gjennom 150 år, det er noe å feire! Verden ser ut til å anerkjenne dette, for Marta Breen og Jenny Jordahls flotte bok fra 2018 allerede er oversatt til 20 språk. Ett av disse språkene er engelsk, noe som gjør boken tilgjengelig for millioner av mennesker verden over. Gratulerer! Boken anbefales varmt av meg.
Langlistet til Bokbloggerprisen 2016
Visste du at 8 av 10 norske biografier handler om menn? Eller at det i enkelte skolebøker nevnes flere nazister enn kvinner? Det er mildt sagt tragisk hvor lite plass kvinnene har fått i historien. Kanskje er det spesielt ille hva moderne lærebøker angår i en tid hvor dette kunne vært endret på for lengst. Få denne boka inn i skolepensum, takk!
Inspirerende
Dette var herlig tilgjengelig sakprosa, et flott springbrett som kan inspirere til fordypning i historien til en eller flere av disse modige kvinnene. Eller kanskje vil du la deg inspirere til å jakte på flere kvinner som fortjener oppmerksomheten vår. 60 damer mener jeg fortjener å være nominert fordi den er så viktig, fordi den tetter noen huller i vår felles manglende almendannelse om norsk kvinnehistorie. Hvor mange norske kvinner kan du huske å ha lært om på grunnskolen eller videregående? Jeg kan bare komme på en håndfull, de fleste av dem var forfattere (selvsagt er det vel og bra, men det finnes så mange flere).
Dette kan du ikke gjøre, du tandre kvinne
I denne boka er det kvinnelige forfattere, malere, musikere, idrettsutøvere, lærere, professorer med mer i skjønn forening. Leseren får en rask innføring i livet og laden til disse sterke kvinnene. Mange av disse fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente, rett og slett fordi sto på barrikadene for saker, menn hadde bestemt at, ikke sømmet seg for kvinner. Spesielt overrasket ble jeg over å lese om en rekke ting kvinner i Norge ikke kunne være en del av før godt inn i 1970-tallet. Jeg er akkurat for ung til å ha noe forhold til kvinnekampen som foregikk på den tiden.
Jeg håper på en oppfølger, for jeg vil vite om flere av kvinnene som kom før oss, med vilje av stål og et mot mange av oss bare kan drømme om.
Er du bokblogger? Da anbefaler jeg deg å forsøke å få med deg denne sakprosa tegneserien før fristen til å sende inn en joker til Bokbloggerprisen går ut. For noen blir det kanskje å stifte bekjentskap med en helt uprøvd sjanger og for mange blir det å lese litt om kvinner en aldri tidligere har hørt om. Du kan rekke å lese 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl lenge før BBP fristen.
Og du? Boka har jeg kjøpt for penger jeg selv har tjent, i min egen jobb!
Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.
Hilde Hagerup har skrevet en biografi hvor hun øser av sitt brennende engasjement for forfatteren Virginia Woolf og hennes bøker. Slik blir det bra ungdomslitteratur av!
Hundre år er lenge, hundre år føles som en evighet. Men når jeg ser på Virginia Woolf som smiler til kameraet, tenker jeg at hundre år kanskje ikke er så lang tid, tross alt.
Som en del av studiet jeg tar hos Norsk Barnebokinstitutt har jeg vært gjennom en modul som tok for seg sakprosa for barn og ungdom. En av tekstene jeg virkelig falt for var Hilde Hagerups biografi om den britiske forfatteren Virginia Woolf. Da jeg begynte på boken var Woolf intet mer enn et kjent navn for meg. Da boken var lukket fremstod fremstod Woolf som et fargerikt og levende menneske, dette til tross for at hun døde i 1941.
Fakta eller fiksjon?
På baksiden av boken presiserer forlaget at Hilde Hagerup forteller «(…) sin historie om(…) forfatteren. Jeg undrer meg da på hvor mye fakta det er jeg får levert i teksten? Heldigvis er det slik at alt av kunnskapsformidling i boken er enkel å etterprøve, og det er ingen dikting i detaljene.
Hilde Hagerup skriver om det som kan ha formet Woolf som menneske og forfatter; samfunnet hun var en del av, galskap, manglende omsorg, utdanning(eller mangel på), kvinnekamp, kunstnerisk frihet og økonomi for å nevne noe. I tillegg til fakta har forfatteren lagt inn rom i teksten for egne betraktninger omkring Woolfs liv, hvor hun skyter inn noen egne tanker og stemninger.
Rommene i 22 Hyde Park Gate var mørke og overlesset med gamle møbler og familieportretter. Utenfor vinduene grodde planter som gjorde at lite dagslys slapp inn, og husene i Hyde Park Gate stod tett. Av og til kunne barna se på mens nabokona vasket halsen sin. Jeg tenker meg at det i tillegg til dårlig lys, sannsynligvis var dårlig luft i huset. Svettelukt, tunge parfymer når det kom gjester på besøk, matos som aldri slapp skikkelig ut.
Biografier
Tidligere har det ofte vært slik at biografier ble skrevet om personer som ungdommer skulle kunne se opp til. Nina Goga skriver i en artikkel i «Årboka. Litteratur for barn & unge. 2010» at en typisk norsk biografi for barn og unge er skrevet «om en mann født før 1900». Woolf er riktignok "født før 1900", men hun er en kvinne, en sterk kvinne, kan vi lese ut av hennes livshistorie. Virginia Woolf kan neppe karakteriseres som et eksempel til etterfølgelse. Livet hennes var hardt, lesere vil nok ikke ønske seg et liv i damens sko. I lengre perioder var hun dypt preget av depresjon, og sist endte hun sitt liv ved selvmord. Det er altså flere årsaker til at Hagerups bok skiller seg ut fra den typiske biografen. Når det gjelder selve forfatterskapet til Virginia oppfattes det gjerne som komplisert og noe utilgjengelig. Med andre ord kanskje ikke en forfatter som vil oppfattes som egnet til å portrettere for målgruppen. Dette med forfatterskapet påpeker også Hilde Hagerup selv:
Jeg satt igjen med en følelse av mørke, men også en følelse av frihet i forhold til hva som var mulig å gjøre med språket. Noen ganger var de lange setningene tunge. Virginia Woolf er ingen enkel forfatter, men å lese henne gir en likevel en følelse av at språket, som jo er forfatterens verktøy, er fleksibelt i seg selv.
Jeg tror boken kan inspirere og vise ungdom at det ikke bare er de menneskene som har oppnådd heltestatus som kan skape noe godt og varig.
Virginia Woolfs samtid
Tidsbildet som males av Woolfs samtidige England er troverdig, og Hagerup er dyktig på å trekke fram de viktige tingene:
En ny tid. Før første verdenskrig skulle kvinnene være sarte og forsiktige. Men victoriatiden var på alle måter forbi. Tomheten, meningsløsheten var temaer som preget ikke bare Virgina Woolfs forfatterskap, men mye av kunsten og litteraturen i mellomkrigstiden. Sånn måtte det kanskje bli, etter den forferdelige katastrofen verden hadde gått igjennom.
Hagerup har bodd i London, akkurat som Virginia Woolf. De to har sett mange av de samme byggene, stedene og minnesmerkene, med omtrentlig hundre års mellomrom. Dette er personlige opplevelser Hilde Hagerup drar med seg inn i biografien, det bidrar til å gi teksten et preg av reiseskildringer. Det gjør også noe med leserens inntrykk av Woolfs eksistens, den virkeliggjøres og kan knyttes sammen med steder og bygninger vi selv kan reise og se på i dag. Det er som om forfatteren kan ha levd bare få øyeblikk siden.
Da jeg bodde i området, hadde vennene mine og jeg en stamkafé som serverte italiensk espresso. Kanskje Virginia og søsteren hennes også hadde en kafé de syntes lagde den beste kaffen? Kanskje de gikk ute når sola skinte, fant en benk på Russel Square og ble sittende og se på hundene som løp mellom buskene? Det skal ikke så mye til for å se dem for seg.
I tillegg til reiseaspektet finnes det mange kjennetegn på essayet sjangeren i denne biografien. Leseren inviteres til refleksjon gjennom spørsmål i teksten, noen retoriske, men mange åpne. Særlig har denne fortellingen om Woolfs liv lagt vekt på forholdene til kvinnene i Woolfs samtid, det er en tekst skrevet med et feministisk blikk(og det likte jeg godt):
Når Virginia valgte å skrive og realisere sine egne ambisjoner, satte hun samtidig spørsmålstegn ved den måten moren hadde levd på. Moren var superkvinnen, full av omsorg for alle, pen og feminin. Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner?
Hilde Hagerup er først og fremst kjent for sine mange skjønnlitterære ungdomsromaner. At hun er vant til å skrive skjønnlitteratur skinner gjennom i teksten, det er noe poetisk over det innimellom. Det er kanskje ikke typisk for biografisjangeren?
Hun var i livet, men likevel ikke helt, likevel litt på siden av det, et annet sted, i noe annet.
Hilde Hagerup har skrevet en biografi som nok ikke kan kalles typisk for sin sjanger, den er så mye mer enn bare kronologiske fakta om Virginia Woolfs liv. Boken fortjener flere lesere, ungdommer som voksne. Kanskje kan boken fungere som et lokkemiddel og en døråpner inn i Virginia Woolfs forfatterskap.
Helt til slutt, en oppdagelse jeg gjorde på YouTube. En rask innføring i essayet A Room of One's Own av Virginia Woolf :
Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.
Om bloggeren