Mens vi venter - drømmebokbloggerprisen 2018

Årets sikkerstikk til Bokbloggerprisen 2018?
Simon Stranger har nærmest fått kastet lovord etter seg med sin nyeste utgivelse, Leksikon om lys og mørke.

Mens vi venter på kortlisten til Bokbloggerprisen 2018, hva med å lage en fantasikortliste? Altså folk spiller jo fantasifotball, så hvorfor ikke fantasere om en bokpris? Det må da være lov, så det gjør jeg!

Årets aller lengste bok i antall cm må være Ingeborg Eliassens Du tror det ikke før du får se det. Boken har herlige og gjennomførte illustrasjoner av Hilde Hodnefjeld. Dette er morsomme rim for liten og stor, og ikke minst er det gøy at hele boka er en lang sammenhengende illustrasjon både på forsiden og baksiden. Stilen minner om de kjente og kjære barnerimene til André Bjerke. Tittelen og samlingen lurer jeg på om spiller på Lillebjørn Nilsens Er de'kke rart?

I år nominerte jeg en sakprosa og fem barne- og ungdomsbøker til prisen, så jeg har ingen store forutsetninger for å tippe på kortlisten. MEN fordi det er gøy og ikke lenger har noen innvirkning på hva som blir nominert, så har jeg lyst til å tippe litt. Jeg kommer ikke til å si hva jeg har stemt på selv, nei dette blir mer en salig blanding av hva jeg tror vinner fram, hva jeg håper vinner fram og hvilke titler fra i fjor jeg er nysgjerrig på som jeg ikke har lest men skulle ønske jeg hadde(og håper jeg får gjort ifb. med prisen).

Barn og ungdom:
1. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl
2. Snøsøsteren av Maja Lunde og Lisa Aisato
3. Du tror det ikke før du får se det av Ingeborg Eliassen og Hilde Hodnefjeld
4. Sabotør av John S. Jamtli
5. Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Sort, mørk og varm skrives det om Steffen Kvernlands grafiske roman En frivillig død som handler om farens selvmord. Flere bokbloggere har lest den, blir den å se på årets kortliste?

Skjønnlitteratur:
1. Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
2. Søsterklokkene av Lars Mytting
3. Klør av Ida Frisch
4. En frivillig død av Steffen Kvernland
5. Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Frank Aarebrot var en kunnskapsrik og interessant mann, som formidlet politikk og historie på en måte som fikk hele (vel mange iallfall) til å lytte, i fjor ble det utgitt en biografi om hele landets professor. Jeg håper dette er en av sakprosaene som dukker opp på kortlisten.

Sakprosa:
1. Else går til psykolog av Else Koss Furuseth
2. Hva visste hjemmefronten? av Marte Michelet
3. Hvitekrist av Tore Skeie
4. Frank Aarebrot - Hele Norges professor av Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth
5. Kjærlighet og mørke av Anne Hege Simonsen

Snart kommer kortlisten

Søndag gikk fristen for å nominere til Bokbloggerprisen 2018 ut. Som vanlig stemte jeg helt i siste liten, skulle tro jeg likte å sende av gårde eposten så tett som mulig opp til 23:59, men det er ikke tilfelle altså. Jeg har alarm på mobilen for å være sikker på at jeg skal rekke det i god tid innen fristen. Kortlista offentliggjøres på fredag, 22.februar, og den ventetiden er vi jo som kjent mange nysgjerrige sjeler som føler er uendelig lang(selv om komiteen ganske sikkert har nok å gjøre med den i løpet av de dagene - så ikke se på det som en klage, det er mer engasjement, glede og spenningen før et av årets ).

Hvordan ser din drømmeprisliste ut? Hva håper du på å få en unnskyldning til å lese? Hvilke bok elsket du høyt og inderlig, men du er redd ikke vil nå opp på listen fordi det ikke ser ut til at mange nok har lest den? 

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun er redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no, stedet hvor du finner de fleste norske bokblogger.

60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

Ut på tur med "60 damer". 

Et bilde publisert av Mari (@escapeina_book) lørdag 14. Jan.. 2017 PST

Langlistet til Bokbloggerprisen 2016
Visste du at 8 av 10 norske biografier handler om menn? Eller at det i enkelte skolebøker nevnes flere nazister enn kvinner? Det er mildt sagt tragisk hvor lite plass kvinnene har fått i historien. Kanskje er det spesielt ille hva moderne lærebøker angår i en tid hvor dette kunne vært endret på for lengst. Få denne boka inn i skolepensum, takk!

Inspirerende 

Dette var herlig tilgjengelig sakprosa, et flott springbrett som kan inspirere til fordypning i historien til en eller flere av disse modige kvinnene. Eller kanskje vil du la deg inspirere til å jakte på flere kvinner som fortjener oppmerksomheten vår. 60 damer mener jeg fortjener å være nominert fordi den er så viktig, fordi den tetter noen huller i vår felles manglende almendannelse om norsk kvinnehistorie. Hvor mange norske kvinner kan du huske å ha lært om på grunnskolen eller videregående? Jeg kan bare komme på en håndfull, de fleste av dem var forfattere (selvsagt er det vel og bra, men det finnes så mange flere).

Dette kan du ikke gjøre, du tandre kvinne

I denne boka er det kvinnelige forfattere, malere, musikere, idrettsutøvere, lærere, professorer med mer i skjønn forening. Leseren får en rask innføring i livet og laden til disse sterke kvinnene. Mange av disse fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente, rett og slett fordi sto på barrikadene for saker, menn hadde bestemt at, ikke sømmet seg for kvinner. Spesielt overrasket ble jeg over å lese om en rekke ting kvinner i Norge ikke kunne være en del av før godt inn i 1970-tallet. Jeg er akkurat for ung til å ha noe forhold til kvinnekampen som foregikk på den tiden.

Jeg håper på en oppfølger, for jeg vil vite om flere av kvinnene som kom før oss, med vilje av stål og et mot mange av oss bare kan drømme om.

Er du bokblogger? Da anbefaler jeg deg å forsøke å få med deg denne sakprosa tegneserien før fristen til å sende inn en joker til Bokbloggerprisen går ut. For noen blir det kanskje å stifte bekjentskap med en helt uprøvd sjanger og for mange blir det å lese litt om kvinner en aldri tidligere har hørt om. Du kan rekke å lese 60 damer du skulle ha møtt  av Marta Breen og Jenny Jordahl lenge før BBP fristen.

Og du? Boka har jeg kjøpt for penger jeg selv har tjent, i min egen jobb!

PS. Det dukker opp en kvinne i denne boka som mange lesere har blitt litt bedre kjent med i 2016/2017.

Om boken hos andre bokbloggere:
Lukten av trykksverte
My first, my last, my everything 
Sukkerrør

Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle: 
Barnebokkritikk
Salongen

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

Anna Munchs ettermæle er i stor grad påvirket av det som har blitt beskrevet som hennes sykelig besettelse av Knut Hamsun. I kunstnerromanen Hennes løgnaktige ytre har Selma Lønning Aarø skrevet et mer nyansert bilde av Munch enn det som har kommet fram i biografiene til Hamsun.

Fanget av samtiden

Anna Munch passer ikke helt inn i bildet av sin samtid, i hvert fall ikke om vi skal tro framstilling som trer ut av sidene i denne romanen. Her er Munch langt på vei en moderne kvinne fanget i en tid hvor det var forventet at en hustru hadde å adlyde sin mann. Alt hun vil er å skrive, noe som vekker et veldig sinne i hennes mann. Hos Knut Hamsun ser hun et fellesskap, de har en felles interesse, ja de er sågar født på samme dag. Hans skrivekunst og talegaver trollbinder henne på et vis, han har den friheten Anna ønsker seg. Hamsun reiser, Anna reiser etter. Kanskje er det upassende, men Anna føler at hun ikke har noe valg. De to var en kort stund venner, men det hele ender opp i en fryktelig sak om upassende brev fulle av ondsinnede rykter. Leseren blir vitne til to mennesker med tendenser til paranoid trekk, og en kvinne som sliter psykisk.

Romanen veksler mellom to fortellere, det ene formidler Annas historie i tredjeperson og den andre er fortalt i førsteperson gjennom Annas datter Signe Munch Siebke. Leseren kommer tett på begge kvinnene, men får kanskje særlig sypmati for Signe, hun som en gang var det uskyldige barnet i hele den vanskelige situasjonen. Anna Munch følte seg kanskje sviktet i sitt liv, men hun sviktet samtidig selv den som trengete henne mest. Det å gripe muligheten til å være en fri kvinne sent på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet hadde sin pris.

Slik det kan ha vært

Romanen er i store trekk basert på kilder, det kan vel sies å både være en biografisk- og en kunstnerroman. Forfatteren forklarer at hun har lagt inn ting som hun mener trolig har skjedd, i de tilfellene hvor det fantes huller i den virkelige historien om Anna. Resultatet er en medrivende roman, som gir litt magevondt for alle som vet hvordan historien faktisk endte. Roman om en del av vår kvinnehistorie og litteraturhistorie om hverandre, det er historien om særs vanskelige kår for norske, kvinnelige kunstnere. Tilsist er det også en roman om bedrag, psykisk helse og misforståelser. For kanskje kan du bli syk av å jage en uoppnåelig drøm.

Kanskje får vi aldri vite sannheten om dette turbulente "forholdet" mellom de to menneskene, de to forfatterne. En ting er sikkert en historie blir aldri mer sann av at vi hører den ene sidens versjon av saken ti ganger, endelig har Anna Munch fått en stemme.

Romanens forteller går forresten ikke ad veien for å formidle et par stikk inn i vår samtids debatt om bruken av nære personer som inspirasjon i litteraturen.

Hvis du ikke kjenner til Anna Munch, og kanskje lurer på hva slags tilknytning hun har til maleren Edvard Munch kan jeg avsløre at hun var gift med hans fetter.

Tilslutt så undrer jeg meg litt om hvorfor det står så lite om Anna Munch hos Store norske leksikon? Etter at jeg har lest ferdig denne romanen fremstår det som et lite tap for oss alle. 

Mitt eksemplar av boken er lånt på biblioteket.

Les også:
Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch

Om boken hos andre bokbloggere:
Artemisias verden
Bokelskerinnen
Groskro's verden
Min bok- og maleblogg
Rose-Maries film- og litteraturblogg
Tine sin blogg
Tones bokmerke


Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle:
Merete Røsvik Granlund
NRK
VG
VL

Les også:
Forfatteren i bokprat med forlaget
Kritikkintervju av Silje Stavrum Norevik i BT

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Langlista - Bokbloggerprisen 2016

Under 48 timer har det gått siden vi sendte inn våre nominasjoner, likevel har vi rukket å vente spente i en hel evighet på langlista til Bokbloggerprisen 2016.

I år har jeg vært ekstra spent på langlista, i fjor studerte jeg og fikk ikke lest så mange bøker eller blogger som jeg ønsket. Derfor hadde jeg ikke så mye oversikt over hvilke favoritter de andre bokbloggerne har fra 2016.

De nominerte i klassen årets roman er:

• Leiligheten av Nora Szentiványi
• Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
• Du er så lys av Tore Renberg
• Hviskeren av Karin Fossum
• Hennes løgnaktige yter av Selma Lønning Aarø
• Arv og Miljø av Vigdis Hjort

De nominerte i åpen klasse er:
• Bøddel av Torgrim Sørnes
• 60 damer du skulle ha møtt av Jenny Jordahl og Marta Breen
• Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog
• To Søstre av Åsne Seierstad
• Blodskraft av Lise Grimnes
• Lars er LOL av Iben Akerlie


Jeg har lest 2,5 bok av de nominerte, Lars er LOL, Blodskraft og Leiligheten (jeg er så inderlig glad for at denne er på lista), så nå er det bare å brette opp armene og finne ut av hva det er de andre bloggerne har latt seg begeistre av. Kanskje finnes det noen nye favoritter blant de nominerte?

And then, this happened :O Og resten er enten reservert eller lånt på eBokBib. Så får vi se hvordan det går da. Alt må jo ikke leses nå, men det å ha muligheten er jo alltid fint.

Finner du noen overraskelser eller kanskje totalt ukjente titler på lista?

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Jeg er ikke av Martina Gaux

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Hvem er jeg? Det kan være et vanskelig nok spørsmål å stille seg selv. For en som som lider av hukommelsestap er det enormt frustrerende.

Ryan kommer til seg selv på gata i New York, uten andre minner enn om et hopp og et fall på en skøytebane. Sakte men sikkert kommer det små drypp fra fortiden hennes. Det er noe med en bror, men det er ikke enkelt å få sannheten ut av omgangskretsen. Det hele er enormt frustrerende for den 16 år gamle jenta, hvordan skal hun finne ut av hvem hun er?

Jeg er et ødelagt MEMORY-spill. Jeg har fortsatt alle sansene i behold, men i hodet mitt mangler utrolig mange av brikkene. Jeg må starte på null igjen, ja, ikke helt, på fem, kanskje, av hvor mange?

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman som jeg mener er særlig relevant til vår samtid, dette fordi deler av tematikken er så aktuell. Kjønn og kjønnsidentitet er tema som står sterkt i romanen. Både i verden og i Norge er dette høyst aktuelt, senest i april i år var innføring av et tredje kjønn oppe til debatt i Stortinget. Videre er dette en historie om et ungt menneske som blir tvunget til å jakte på sin egen identitet i langt sterkere grad enn hva man kanskje ser i andre ungdomsromaner. Identitetssøken er sterk i ungdomstida, men for en som ikke husker noe blir det kanskje mer viktig enn for mange andre. Det resulterer i en historie med mange sannheter, men med like mange løgner.

«Men før dere fyrer løs: Ikke lyv. Jeg vil ikke pumpes full av minner eller egenskaper som Ryan ikke har hatt.»

Ved hjelp av observasjoner familie, venner og bekjente har gjort seg må bokas hovedperson pusle sammen sin identitet. Men er vi nå egentlig den personen som moren vår mener at vi er, kanskje er vi heller den onkelen vår mener at vi er eller er vi den en venn eller bekjent kjenner? Ryan forstår etterhvert at et menneske kan oppfattes ulikt ut i fra menneskene som ser oss. Vi har lett for å innta ulike roller ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i, men når vi går i oss selv hvilke av rollene er egentlig den sanne? Ryan forstår etter hvert dette, og den indre reisen hun går gjennom preges av mye frustrasjon. Det blir fort klart at det er mange feller å gå i. Lar man seg forme for mye av andre menneskers oppfatninger? De er jo ikke nødvendigvis bare sanne. Kanskje Ryan kan kan begynne på nytt, med blanke ark, hun husker jo uansett ingenting fra livet før ulykken. Minner kommer sakte sigende, og det viser seg at det er umulig å løpe fra fortiden.

"Denne teknikken er veldig tidkrevende, både når det gjelder eksponering og framkalling av bildene. Modellen må sitte rolig, veldig lenge. Et langsomt fotografi – ikke noen snapshot eller tilfeldig selfie, som alle kan ta. Her snakker vi om håndverk.(...)"

Før var Ryan lidenskapelig opptatt av fotografering, og det er det hun studerer. Leserne får vite litt om ulike teknikker, bruken av fotografier benyttes i stor grad til å speile menneskets forsøk på å skjule sitt sanne jeg. Det tolker jeg som et lite stikk til dagens selfie-kultur hvor vi bruker mye tid på å fremstille oss, det nevnes også teksten. Ryan er forøvrig up and coming i de vellykkede fotografenes verden. Omstendighetene rundt dette kan nok tolkes som litt lite troverdig, men på den andre siden er det kanskje meningen at Ryans eksistens i New York er ment som et bilde på The American Dream.

Jeg blir stående hele veien til flyplassen. Hjertet mitt pumper bare tårer, men jeg griner ikke. Jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg åpner dagboka og det lille heftet det står Forsøk på.

Historien er spennende, og jeg er helt sikker på at mange ungdommer kommer til å sluke boka med stor iver. Noen vil nok kanskje fort forstå hvor det bærer avsted, men det vil nok avhenge av hvor mye erfaring man har med fortellinger(enten det er i film- eller romanformat). Jeg har lest lignende historier tidligere, som for eksempel Golden Boy av Abigail Tarttelin, en av mine store favoritter i 2014, og så derfor raskt hvor det bar avsted. Likevel, Gaux skriver med et slikt driv at historiens mysterium appellerer til meg, selv om det ikke er alt jeg finner like troverdig.

Jeg sklir tilbake, sparker og dytter dyna til den henger over meg som en sky. Så slipper jeg. Dyna daler langsomt ned. Legger seg som snøfnugg først på føttene, så på knærne, brystene, ansiktet. Så sval, så lett. I noen deilige øyeblikk er verden helt OK(...)

Historien er persondrevet, og valget av førstepersons-forteller, jeg-forteller, gjør det hele til en intens tur i sinnet til ei 16-17 år gammel jente. Gaux språkdriver leseren gjennom historien uten behov for store og dramatiske, ytre, hendelser. Det som trekker språkopplevelsen min ørlite grann ned, er at enkelte setninger kan leses som om de først ble skrevet på engelsk, deretter oversatt til norsk. Det er ikke mange av de, men noen få hvor ordstillingen ikke klinger helt godt på norsk. Kan det ha noe med at handlingen er satt til New York? Jeg vet ikke hvor mye en forfatteren har forestilt seg og vektlagt det i skriveprosessen, men kanskje hodet av og til er litt for innstilt på at mye av dialogen egentlig foregår på engelsk.

Hun begynner å gråte. «Kanskje du kunne gjøre ham frisk igjen.» «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hæh? Han ønsket jo selv å dø.»

Tilslutt vil jeg skrive noen ord om foreldrene i boken. På mange måter kan de forstås, men på den annen side ikke. De har latt seg blinde av egen skyldfølelse, og har mistet evnen til å se lenger enn sin egen nese. Når avkommet har behov for støtte så spiller foreldrene the blame game og lager en avgrunn som kanskje aldri kan tettes mellom dem. En for stor bør legges på Ryans skuldre, faren havner på sykehus og som sitatet over viser forsøker moren å legge farens muligheter til helbred over på Ryan. En urettferdig tung byrde. Sett fra det perspektivet kan jeg si at det nok helt sikkert finnes foreldre der ute som kan ha godt av å lese boka. Dessverre.

Det er mye mer jeg kunne kommentert, men jeg tror jeg har skrevet mer enn nok nå(blind onkel, kunstløp og overvekt er for eksempel andre ting som kanskje burde vært nevnt, men det får bli en annen gang).

Andre om boken:

Les mye

Kleppanrova(litt spoilere her, consider yourself warned)

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Engel i snøen av Anders Totland

Stillferdig knyttneve i magen. Kanskje er det årets vakreste norske ungdomsroman?

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Engel i snøen er en hardtslående ungdomsroman, til tross for sin korthet og rolige tempo. Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at historiens jeg-person, som vi aldri får vite verken alder eller kjønn på, befinner seg på et sykehus i en avdeling for alvorlig syke.

Leseren betrakter barn og ungdom som kommer, får reise hjem og de som ender sine dager på sykehuset gjennom øynene til en annen pasient. Observasjonene føles realistiske, det er sårt og rørende fordi livet kan være slik. Det føles ikke ut som om fortelleren spiller på det sentimentale, hen formidler lite direkte følelser men for leseren er det rom for mye tolkning mellom linjene. Det er altså på ingen måte slik som man ofte kjenner igjen fra triste filmscener som, ikke sjeldent, blir forsterket med uendelig trist musikk.

Det ser berre så fint ut å sitja på pianokrakken, la fingrane svømma over tangentane og flyta inn i ei tankelaus verd av tonar.

Musikken er viet en del plass i boken, det tilfører historien en ekstra dimensjon. Musikk har den egenskapen at den kan røre og knytte mennesker sammen på en helt spesiell måte.

Det er mye leseren kan reflektere over. Temaer som liv og død åpner opp for store spørsmål. Tro eller ikke tro, det er også spørsmål som dukker opp i romanen. Kontrastene, og valgmulighetene, understrekes av to voksenpersoner hvor den ene er ikke-troende og den andre er prest, ingen tvinger sine meninger på det unge mennesket og det føles ut som naturlige emner for samtale med tanke på omstendighetene de befinner seg i.


Som tittelen avslører er snøen en sentral del av historien, den en symbolsk betydning. Historien utspiller seg fra vinterens begynnelse til det igjen er vår(eller kanskje var det sommer). Snø kan bety så mye. Det er slutten på høsten, det er blanke ark over som venter på at våren igjen skal male verden i farger.

Eg likar å tenka at menneska er som snøkrystallar. – Som snøkrystallar? seier eg. – Som snøkrystallar, seier pappa. – Dei kjem liksom ut av ingenting og svevar gjennom verda ei kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle.

Det er ikke så mye mer jeg vil skrive om handlingen i romanen, den kort med sine knappe 80 sider. Engel i snøen tok pusten fra denne leseren, og jeg regelrett hulket meg gjennom bokens siste sider. Nå er jeg riktignok lettrørt, men det er lenge mellom de virkelig store hulkene mine. Boken får min varmeste anbefaling.


Les også:
Barnebokkritikk om Engel i snøen

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Man dør litt hver dag av Arne Svingen

Tre bestekompiser, en befinner seg i Tyskland, de to andre på hver sin kant av Norge. Helt ut av det blå dør to av guttene, det er tilsynelatende selvmord. Den tredje, Aksel, blir forsøkt hengt i familiens leilighet.

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Det er duket for spenning fra første kapittel i Arne Svingens nyeste ungdomsroman. Handling står i fokus når Aksel må flykte for livet, hvem vil tro en sprø drapshistorie fra en 17-åring?

Aksel er den eneste overlevende i kompisgjengen, han forstår ingenting av det som skjer. Hvorfor er en profesjonell leiemorder ute etter tre 17 år gamle gutter? Det må være en misforståelse, det gir ingen mening. Sammen med eks-politi Ellen, moren til en av kameratene, forsøker Aksel å finne ut av hva det er som skjer. Han blir ikke klokere når en 12 år gammel jente dukker opp fra ingensteds fra. Hun må være koblet til saken, men hvordan?

Svingen har skrevet en handlingsmettet actionhistorie, hvor historien vekselvis fortelles fra tre ulike perspektiver, fem om vi tar med de to som dør i bokens begynnelse. Dessverre stopper det seg opp litt i starten for min del. Jeg vil gjerne kunne sette ord på hvorfor, det er noe med språket gjennom de delen av romanen som følger Aslak. Språket bærer preg av å være litt i tvil om det skal være voksent eller ungdommelig. Jeg tok meg i å undre meg over enkelte ordvalg. Dette er ikke det språket jeg husker fra "Din vakre jævel" eller "Med egne øyne". Det flyter ikke alltid så godt, ordene må passe sammen, det må passe inn i teksten som en helhet. Kanskje er dette noe som kommer av dialogene mellom 17 år gamle Aslak og 40 + Ellen, de oppfatter jeg som lite troverdig. Det er noe kunstig over det hele, slik som i denne situasjonen når Aslak forteller Ellen om episoden hvor han ble forsøkt hengt og ble truet med pistol:

- (...) Selv om han var ganske nær, så skjøt han ikke.
- Jeg har hørt at det kan være tøft på videregående, men så ille er det vel ikke?

Ville jeg svart en ungdom som fortalte meg at han hadde blitt truet med pistol slik? Lite trolig, men kanskje er det slik Ellen skal være som karakter. Foreldrene til Aslak er på ferie, og han vil ikke uroe dem med det som skjer i Norge, "de ville bare bli hysteriske." Derfor blir Ellens hans allierte. Ellen er, som etterforskere i mange kriminalromaner for voksne, hardhudet, alt for glad i alkohol, sjefete og ensom. Sammen med leiemorderen er Ellen den eneste voksenpersonen, som har en større rolle, i historien.

En leiemorder har også følelser

Styrkene ligger for meg i synsvinklene til leiemorderen og den 12 år gamle jenta, Siri. Leseren blir motvillig mer sympatisk innstilt når vi ta del i leiemorderens privatliv. Som leser må jeg kjenne på ubehaget ved at denne personen kan ha noen gode sider, det enkleste er jo alltid å hate ham for det yrket hans innebærer. Samtidig balanseres dette med drypp av historisk informasjon som tyder på at han muligens var involvert i ulike oppdrag i krigssituasjoner i tidligere Jugoslavia. Leseren er hele tiden bevisst på at dette er en sammensatt, men farlig person.

Siri på sin side er en reflektert og klok jente. Hun har noen temaer hun er spesielt interessert i, måten dette fremstilles på får meg til å tenke at hun muligens skal oppfattes som om hun kan ha en diagnose. Livet til Siri er ikke enkelt, hun er stadig på rømmen fra sin rike, dysfunksjonelle familie. Familien består av en far som tilsynelatende lar seg totalt overkjøre av en dominerende og manipulerende, ond stemor.

Trenger du hjelp? Psykolog eller noen som klapper deg på ryggen? En gruppeklem?

Flere mennesker har blitt drept, noen så og si rett foran øynene på hovedpersonen, og sitatet over kommer fra en politietterforsker som har tatt forklaringen til Aslak. Jeg henger meg opp i det, og jeg lar meg provosere. Jeg klarer ikke å forestille meg at en politimann ville snakket sånn til en ungdom som må være svært traumatisert.

Fort gjort

Da det var igjen en halvtime av boka, stilte jeg meg selv spørsmålet om hvordan gåten skulle løses. Kanskje skal det komme en oppfølger? Nei, der tok jeg feil. I siste liten ble det mye detaljer som sørget for at mysteriet lot seg løse i en fei.

Jeg tror Svingens roman gjenspeiler noe av det en del av lesere er ute etter, en rask og spennende historie. Det er neppe en historie som vil bli husket lenge, men det er en bok som kan friste til lesing. En underholdende virkelighets flukt som kanskje er skapt for å få gutter til å lese? Jeg er spent på hva elevene som leser til Uprisen kommer til å skrive om denne boka.


Les: Barnebokkritikks anmeldelse av boken

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Meningene på bloggen er hennes egne. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Kort om: Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland

Nokre gongar blir ein hugteken, eg vart det i Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland. Eg var ikkje aleine om det, novellesamlinga vart nemlig nominerte til Bokbloggarprisen 2015.

Dette var verkeleg ei av dei kjekkaste bøkene eg las i 2015, og eg, som mange fleir, nominerte han til Bokbloggarprisen.

Eg står i fare for å gjenteke meg sjølv, men eg vart altså så inderleg glad i denne korte samlinga av historier, der Fotturar i Norge nærast kunne erstatte kva det måtte vere. Sjølv om tittelen mogleikens får deg til å tro at dette er ei historie om turar i skog og mark er det ikkje det. Dette er korte tekstar; rørande historier, dei gav ein noko å tenka på, det var dei såre, dei vare og det var mykje humor - kort sagt så rommar samlinga det meiste av det eg tenkjar er ein del av livet. Samlinga får ein rett og slett til å hugse på kor fint kvardagslivet er.

Eg sluttar ikkje å la meg imponere over dei som kan kunsten å fortelle ei historie som rommar så mye med bare få ord. Alice Munro er ei som er svært dyktig til det, jammen meg klarer Gaute M. Sortland det også, og det med endå færre ord.

Fotturar i Norge vil eg jammen meg at fleire enn meg skal få glede av. Med under 100 sider så bør det ikkje være noko å kvi seg for å forsøke seg på. Så, kva ventar du eigentleg på?

Eg lånte forresten bok på biblioteket.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Fuck verden av Monika Steinholm

Romantikk, familiehemmeligheter, en blogg, godt språk med fine betraktninger, levende karakterer og en fengende historie. Det er en uimotståelig kombinasjon som Monika Steinholm har lykkes med i sin debut, Fuck verden!

At boken er et leseeksemplar har ikke
hatt påvirkning på min vurdering av boken.

Gunn og moren har flyttet til Tromsø, til mormors hus. Før hverdagen starter med ny skole og nye folk setter Gunn seg på traktoren, på taket av biblioteket i Tromsø finner hun et lite stykke frihet. Det blir ikke helt slik som Gunn har tenkt seg, det ende med en vill flukt fra to voktere gjennom Tromsøs gater. Det er ikke akkurat den måten man ser for seg å skaffe seg nye venner på.

Hvis ikke ungdom lar seg begeistre av denne boken så skal jeg gratinere min imaginære hatt, og spise den som tilbehør til middag.

Selv om det for meg er noe nostalgi over lesingen, både musikalsk og teknologisk, bør historien treffe i året den er utgitt i, nemlig 2015. Hovedpersonen Gunn er en tøffing, hun våger å være seg selv, men hun gir det å være en annen et forsøk også, det er ikke fullt så vellykket. Det er utrolig godt å se at det skrives jentekarakterer som kanskje kan være en sunn inspirasjonskilde for jenter som lever i den virkelige verden.

Himmelen er lys og mørk på samme tid. Er hun klar for dette? Klar for å starte forfra? Gjennom kjøkkenvinduet ser hun ryggen til Chris. Hun skulle ønske at hun i alle fall hadde tatt seg fri i dag. At hun hadde ønsket henne lykke til og sagt at hun måtte spise frokost.

Gunn er ensom etter å ha flyttet til et nytt sted, moren Chris er det ikke mye trøst i. Chris bruker nemlig mesteparten av tiden sin i jobben som sextelefonvertinne. Litt uventet finner Gunn trøst i Måkemormor.

Måken løfter på det ene øyelokket og ser rett på henne. Det er noe med blikket. Måken ser på henne, som om den kjenner henne igjen. Den løfter hodet og rister på vingene før den sprer dem og hopper ned fra treet. Det er noe galt med den ene vingen, og fuglen bakser. Den faller sidelengs, men greier å rette seg opp igjen like før den treffer bakken.

Jeg beklager min mangel på fornuftige ytringer om boken, aller mest har jeg lyst til å la vær å skrive noe, og heller bruke tiden på å lese boken en gang til.

Litt på siden:

Fuck verden er faktisk den andre ungdomsromanen jeg leser hvor en av karakterene jobber som sextelefonvertinne, den første var for meg den australske ungdomsromanen All I ever Wanted av  Vikki Wakefield. 

Jeg har gått utenfor biblioteket i Tromsø en dag det snødde. Det var litt magisk, for det er virkelig flott å se på.

Og du? Kong Salkins blogg, som er med i boken, finnes faktisk! Check it out!

Andre bloggere om boken:
Beathes bokhjerte
Bøker & bokhyller
Les mye
Solgunn sitt
Tine sin blogg - kultur, litteratur og tur
Barnebokkritikk

Les ungdommenes egne anmeldelser av boka på Uprisens hjemmeside.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Bokbloggtreff 2016 - for deg og meg.

Det er vanskelig å sette ord på hvor glad, stolt og takknemlig jeg er for at vi som blogger om bøker og litteratur har vårt helt eget treff og en pris som gir en indikasjon på hva leselystne folk i gata liker.

Kortutgaven av Bokbloggtreffet 2015 og Bokbloggerprisen 2014

Hyggelige lesere. Knallbra og vanskelig litteraturquiz. Inspirerende og nyttig workshop. Utrolig gode bokbad, både interessante og til tider morsomme - fylt av liv rett og slett. Samtlige seks nominerte forfattere stilte opp på utdelingen, det er stort for leseren i gata. Gratulerer så mye til vinnerne; Ingvild Rishøi i Åpen klasse for sin novellesamling Vinternoveller og Aina Bassos roman Finne ly i klassen Årets roman.  

Komiteen bruker av sin dyrebare fritid og arbeider året gjennom for å sørge for at bokblogger-Norge kan komme til "dekket bord" i Oslo. Forfattere beærer oss med besøk og flotte samtaler med våre eminente bokbadere.

Bokbloggkomiteen.

Kommer du i 2016?

I september 2016 skal det igjen være treff, i den forbindelse vil jeg komme med en oppfordring(eller to) til deg som er helt fersk bokblogger, til garva bloggere som aldri har vært på treff og til deg som ikke kunne komme i år(du er jo hjertelig velkommen til neste år uansett).

Til deg som ikke kunne komme i år, du var savnet og vi gleder oss til å møte deg igjen til neste år!

Jeg vil utfordre deg som er bokblogger og aldri har vært med på treff til å delta til neste år. Det er ikke til å stikke under en stol at det garantert finnes mange introverte/sjenerte/stille bokelskere, men jeg vil nesten gå så langt som å garantere at her vil man føle seg vel når man kommer inn døra.  Det kreves ikke noe av deg, men dersom du vil ha et større eierforhold til selve prisutdelingen anbefaler jeg følgende:

Les noen norske 2015 utgivelser denne høsten og i desember(det er vinter'n veit du) - romaner, tegneserier, dikt, eassay, biografier også videre.

Silje og Marit Kaldhol

I januar 2016 nominerer du bøkene du mener fortjener en pris i 2016 - uavhengig av hva du tror andre tenker, la det være dine ærlige stemmer - her er det ingen som skal utestenges.

Fra januar 2016 til august 2016 leser du bøkene fra kortlista(dette er selvsagt frivillig).

I juni/juli/august 2016 melder du deg på selve Bokbloggertreffet.

I midten av august 2016 stemmer du fram dine favoritter. I september 2016 er det endelig treff - HURRA - der møter du hyggelige mennesker som deler din lidenskap for bøker, deltar i quiz, spiser litt mat og lytter til at forfattere bokbades og helt tilslutt får du vite hvem som vinner den gjeve prisen i "Åpen klasse" og "Årets roman".

Line og Simon Stranger

Mer detaljer om selve treffet får man på bokbloggernes egen, lukkede, Facebook-side. Søk på Norske bokbloggere og bli medlem der for mer informasjon og meningsutvekslinger.

Til deg som var på årets treff vil jeg si at jeg håper du framsnakker arrangementet på bloggen din, dersom du hadde det hyggelig da(noe jeg tør vedde på at samtlige vil svare enstemmig ja på - det er mange ting vi kan være uenig om, men ikke dette). La det være ditt bidrag til å skape et livlig treff, slik at enda flere drister seg vekk fra bøkenes verden og PC-skjermen for en dag slik at de oppleve dette flotte arrangementet.

Husk forresten at du tilogmed kan invitere venner og kjente til å komme for å overvære den åpne delen av treffet, nemlig bokbad og prisutdeling.

Elisabeth og Aina Basso

Disse fem dyktige damene som arrangerer både treff og pris må selvsagt nevnes med blogg og navn:

Gro - Groskro's verden
Elin - Bokelskerinnen
Elisabeth - Bokstavelig talt
Line - Lines bibliotek
Silje - Siljes skriblerier

Jeg avrunder innlegget med noen aldeles fantastiske mobilbilder jeg tok under treffet. Kan jeg forresten foreslå at vi hanker inn en av de fotointeresserte bokbloggerne til å forevige treffet for oss alle neste gang? Kanskje får vi flere gode bilder og mindre forstyrrelser(meg selv inkludert) under opplegget, vi er jo alle så ivrig på å udødeliggjøre disse øyeblikkene. Vinnere: Ingvild Rishøi med Vinternoveller i Åpen klasse og Aina Bassos Finne ly i klassen Årets roman. GRATULERER!

Tusen takk for meg - vi sees til neste år!

Meg når påmeldingen til treffet annonseres:

Fra Warner Bros.sin serie Friends(en gang en favoritt). via GIPHY

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo har med Kjære søster skreve ei ungdomsroman som utelokkande består av Facebook-innlegg. Ikkje berre det, men innlegga er skrivne til ein person som ikkje kan svare. Eg vart grepen frå fyrste setning, det er ein sårheit i det å aldri igjen kunne kommunisere med dei daude på som eg trur dei fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Storesyster Eli Anne skriv til litlesøstera Amalie, Amalie er død.

Kor kjem mitt eksemplar av boka frå?
Den har eg lånt som ebok på biblioteket, gjennom eBib.

Walgermos roman er sjølvsagt trist, men lesaren blir aldri drukna i sorga. En ser korleis storesøster tvihalde på minar i et forsøk på å halde søstera i live, som i ei slags kunstig koma. Sorgens fem stader blir veldig tydelege når ein leser seg gjennom Eli Annes kvardag og hennar følelsar av skuld og minar.

Kva skjer med Facebook etter døden?

Har du nokon gong reflektert over kva som skjer med ein Facebook-profil etter at ein person har gått bort? Eg forstår at eg nok kan rekna meg som ein ancient, då Facebook ikkje eingong var påtenkt då eg var på alder med hovudpersonen i denne romanen, likevel kan eg relatere til at det å slette ein Facebook-profil må følas så utruleg endelig i vår tid. Då er personen borte, døden kan ikkje lenger fortrengast. Sjølv om eg, heldigvis, ikkje har opplevd å miste syster mi, så kjennar eg meg igjen i dette endelege med å slette ein person. Ein klassekamerat av meg døydde nokre år etter at vi hadde gått i klasse saman, eg hadde varsel på mobilen som sa ifrå når han hadde bursdag og eg hadde telefonnummeret hans lagra på min telefon. Eg klarte aldri å slette informasjonen, det ble naturleg borte etter tid og stundar då eg ein gong lenge etter bytta telefon. Det å slette noko følast so endelig, eg kan berre tenke meg kor hardt det må væra for dei som er i familie med den avdøde.

Eli Anne Storfjord -> Amalie Storfjord

9. oktober

Kjære søster.

Eg går rundt som eit tomt hylster. Det er som om nokon har opna kroppen min og røska ut innvolane. Alt i meg er eit stort søkk. Berre hjartet mitt er att der inne. Det pumpar
utan glede, åleine i det kalde holrommet. Eg kjenner det når eg ikkje får sove om nettene: hjartet som hutrar mellom dei nakne ribbeina. I mørket står ein knurrande sjakal som truar med å glefse i seg det bankande hjartekjøtet. Eg vrir hovudet mot senga di og kviskrar namnet ditt, men det er lenge sidan du slutta å svare.

Likar · Kommentér · Del

Flere utdrag frå romanen får du på txt-aksjonen si heimeside - LINK.

Musikk

Boka har noko tilfelles med hovudpersonen i Gråt, baby av Kari Saanum, dei er alle glad i musikk som ikkje høyrar si tid til og musikken spelar ei stor rolle i boka. Her er det Patti Smith og Bob Dylan, i Saanums roman var det Janis Joplin. Er det et resultat av forfattarar som forsøker å gi den yngre garde ei innføring i klassikarar frå eige tid? Er det ei trend? Eller er det genuine karakterar som står for eigen smak, dei finns, om nokre er for gamle til å hugse det. Sidan eg alt har nemnd Patti Smith kan eg jo tilføye at eg undrar meg på om boka ble skreve med utgangspunkt i Smiths tekstar eller om dei tilfeldigvis passa så godt til romanen at dei ble plukka inn i ettertid. Mest sannsynlig trur eg kanskje at dette ikkje ville vore ein roman utan Patti Smith.

Konlusjon

Ei var og tidvis poetisk roman om det å sakne nokon, det å sørge, være einsam og kanskje, berre kanskje, om det å komma heilskinna gjennom til den andre sida. Det einaste minuset eg kan trekke fram er at eg følar at hovudpersonen kanskje ikkje er heilt truverdig med tanke på alderen sin, ho verkar wise beyond her years. Det er ikkje ein enkel bragd å skrive truverdige ungdomskarakterar.

Eg må berre orsake meg, nynorsken min er ikkje heilt stødig, men eg elskar vårt vakre nynorsk og ei bok på nynorsk fortenar ein melding på nynorsk. Rop ut om du kan sjå noko eg kan bli betre på.

Har du lest boka? Kva meinar du om den? Skal du lese boka kanskje? Skrik ut i kommentarfeltet.

Edit: Eg må jo sjølvsagt få med nokre andre bloggarar som har skreve om boka:

Ann Helen

Elis lesebabbel

Gro

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Ada splitter naken av Kari Wæge

Ada er forelsket og nysgjerrig på sex og kropp. Debutantforfatter Kari Wæge fremstiller det hele like naturlig som det er.

Først vil jeg begynne med en aldri så liten advarsel til deg som ønsker å lese Ada Splitter naken. Ikke les bakpå boken! Teksten avslører nemlig noe av det som skjer helt mot slutten av ungdomsromanen. Personlig er det slikt noe som irriterer meg som leser. En person som nevnes i baksideteksten sier såvidt hei i begynnelsen av romanen, men det er først i sist del personen får en mer sentral rolle i romanen. Dette er ikke forfatterens skyld, men kanskje noe forlaget burde tenkt på før de sendte ut boken.

Adas liv er fylt av venner, familie og forelskelse. Selv om jeg er 32 år så kjenner jeg meg veldig godt igjen i historien som formidles. Følelsene og opplevelsene Ada har er av typen som man kan sette inn i en hvilken som helst tidsepoke, det er ikke så mye mer enn klær og gadets som har endret seg opp igjennom tidene. Derfor kan det nok ikke heller sies å være en spesielt original ungdomsroman, men alt behøver ikke heller å være det. Gjennomføringen er en viktig del av en god historie. Denne ungdomsromanen er godt skrevet, den er lettlest, søt og innom et alvorlig tema. Med andre ord helt passende lesestoff for en dag i sola.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

En smakebit på søndag og Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad

Det er ikke mange norske debutanter som skriver ungdomsromaner med handling fra indianerreservat i USA, det har Kjartan Hjulstad gjort.

Brødrene Daniel og Moses vokser opp i et indianerreservat, og oppvekstmiljøet er preget av fattigdom, gjengkriminalitet, dop og vold i nære relasjoner. Fremtidsutsiktene er bleke, men begge guttene drømmer om et bedre liv. Daniel er konfliktsky, mens Moses er mer av en handlingens mann, på godt og vondt.

Minnesota og støvet ga meg som leser en fengende historie, men innholdet og språket var til tider preget av enkelte klisjeer, noe jeg kommer inn på senere i innlegget.

Det var forfriskende med et par gutter i hovedrollene i en ungdomsroman, mitt inntrykk er at vi er langt flinkere til å skrive om begge kjønn her i Norden enn hva man for eksempel er i USA, i hvert fall i enkelte sjangere. I den engelskspråklige ungdomslitteraturen er det ikke så uvanlig at jentene får hovedrollene, mens guttene er henvist til kjæresterollen. Det gjenspeiler seg kanskje i virkeligheten, at jenter leser mer enn gutter? Kan det ha en sammenheng med det kanskje?

Dramatisk

En bror ønsker å ta modige valg, men er for feig, den andre vil gjøre alt for å ta vare på familien sin, men han tar mange dårlige avgjørelser i håp om at summen av disse avgjørelsene skal løfte dem alle ut av elendigheten. Stedet som er valgt til romanens handling har gjort det mulig for forfatteren å skrive en historie med en stor dose dramatikk, uten at det går ut over troverdigheten(dog er det episoder i teksten som nok ikke er like troverdige med tanke på heltemot og dumdristighet).

Det er ingen hemmelighet at det står svært dårlig til i mange indianerreservat, det ingen tvil om at tema er veldig relevant til vår samtid. Fattigdom, overgrep og alkoholisme er for mange dessverre en del av hverdagen. Minnesota og støvet er i så måte en fin påminnelse om hvor privilegerte vi er her hjemme i Norge. Anbefaler alle interesserte å lese artikkelen til Washington Post som beskriver både hvordan native Americans har det i ungdomsfengsel og generelt i reservatene. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

He considered suicide on two occasions. The only things stopping him were his younger siblings, whom he was mostly responsible for raising.

"I had a knife in my hand," he said, recalling one episode. "I was sitting in the dark outside and crying. I was going to either slit my wrists or go at my throat or my stomach."

Språket

Språket i første halvdelen av boken er litt preget av klisjeer, enkelte steder i teksten føltes det neste som om teksten hadde blitt skrevet på engelsk først, for å så bli oversatt tilbake til norsk. I bokens andre halvdel virker det mer som om forfatteren har funnet sin stemme.

Alt i alt en fin debut som jeg nok tror vil finne sine lesere, men noen favoritt hos meg blir det ikke. Kudos for å skrive om problemer som finnes blant unge i andre land, og en gruppe mennesker som har blitt segregert fra resten av samfunnet. I Norge har vi for eksempel vært svært ufine mot samene og omreisende, USA er dessverre ikke unikt i så måte i sin behandling av urfolket sitt. Det betyr på ingen måte at dette er ok, dette er alvorlige problemer flere steder i verden, og det må tas på alvor. Ingen gruppe mennesker er mindre verdt enn andre.

Hvilken bok var den siste du fullførte?

Hvorfor delta i "En smakebit på søndag"?
Gi flere muligheten til å oppdage din blogg. Du får en anledning til å oppdage nye bøker og bli kjent med spennende bokblogger/bokbloggere.


Hvordan delta på en "En smakebit på søndag"?

1.Her gjelder kun èn regel: No spoilers.

2.Viktig: Legg inn linken til ditt blogginnlegg i linkefunksjonen. Link tilbake til dette blogginnlegget i ditt eget. Glemmer du det finner leserne verken din eller andres smakebiter. Bruker du Twitter/Instagram for å promotere bloggen din? Hastag #smakebit.

Denne utfordringen er inspirert av den engelske bloggen Should Be Readings faste utfordring Teaser Tuesday.

An InLinkz Link-up

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Slipp hold av Heidi Sævareid

Ungdomsromanen Slipp hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015 utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris. 

Boken jeg har lest er et anmeldereksemplar fra forlaget. Innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Slipp hold er en intens og meget godt skrevet ungdomsroman. Forfatteren er dyktig på å skrive troverdige og helhetlige karakterer og skildrer på en veldig god måte forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. Torger er en manipulerende fyr, Mari gir og gir, men får så uendelig lite tilbake. I forholdet fremstiller Torger seg som en som er meget dyktig, mens han gjør det han kan, på litt en diskret måte, for at Mari skal føle seg mindreverdig. En maktbalanse som dessverre kanskje ikke er så uvanlig. Det er en type forhold som er viktig å skildre, et uten fysisk vold, et forhold hvor det er vanskelig å oppdage at noe er galt, men det uten tvil en form for psykologisk nedbrytning som foregår her.

Det er ingenting ved ham som gjør meg nervøs, men jeg vet ikke hvordan det er å ikke gå på tå hele tiden. Jeg vet ikke hvordan det føles å være rolig.

Et kort eksempel, personen som omtales som ham i teksten er en venn, som i grunnen sier mer enn nok om hvordan forholdet til Torger har påvirket Mari.

Torger føler aldri at han har ansvaret for å si ting. Han blir bare sittende og se på folk og vente, som om han utfordrer dem. Han gjør det med meg også. Det ender ofte med at jeg sier noe som ikke er helt gjennomtenkt, bare for å si noe. Og ordene mine treffer en kald glassvegg i luften, de spretter tilbake på meg, og så sitter jeg der og prøver kanskje å le.

Miljøet som Mari gradvis oppdager er spennende, og lite kjent for de fleste, vil jeg tro. En søndag i måneden er det Suspension Sunday på Blitzhuset i Oslo, ikke bare i romanen, men i det virkelige liv. Suspension(les mer på Wikipedia) er veldig forenklet forklart et menneske som lar kroker bli festet i huden, for å så la seg heise opp i disse. Langt fra en hobby for massene, men det å vise frem miljøet på måten Sævareid gjør åpner opp og ufarliggjør, det er et godt bidrag til å få bukt med fordommene mot menneskene og miljøet. Som research til boken prøvde Heidi Sævareid selv suspension, noe hun også har fortsatt med i ettertid.  Se forfatteren selv i suspension her. Det er med på å tilføre romanens beskrivelser av hvordan suspension oppleves og selve miljøet det utføres i en unik autentisitet.

Plutselig bryter det ut applaus. Det er fordi Sol har forlatt bakken, uten fakter eller viderverdigheter. Nå henger hun rolig, som om hun var vektløs. Eller under vann. Hun ser ut som en som stiger oppover for å bryte solglitteret i overflaten.

Slipp hold er fri for stereotype beskrivelser, noe for eksempel dessverre homofile ofte er offer for i en del ungdomsromaner:

«Intenst å bo i kollektiv med tre jenter.»

Jeg blir sittende og hvile hendene på maskinen, jeg vet ikke hva jeg skal svare. (...)

«Jeg mener egentlig Evelyn og Mina,» innrømmer Oliver. «De er sånne som ville trodd at jeg var venninnen deres eller mote-ekspert, hvis de visste at jeg var homo. Mange jenter er sånn.
Fag hags.»

Sævareid imponerer med å aldri ta den opplagte veien, her er det ingen enkle grep som kunne gjort utslag på den dramaturgiske kurven. Mang en gang i løpet av lesingen satt jeg på nåler, livredd for at forfatteren skulle ta Hollywood inn i fortellingen, det skjedde takk og pris ikke en eneste gang. Det kommer selvsagt en ny fyr inn i Maris liv, men han er ingen Christian Grey eller Edward Cullen, takk høyere makter. Han er August, fine, gode August.

Han løfter på lokket til en annen gryte, rører, krydrer. Han snakker ikke til meg mens han gjør det, vi har vekslet ganske få ord siden jeg kom, tenk om han egentlig angrer på at han har invitert meg? Nei, han tok av meg jakken på den måten. Den måten som ga meg kriblinger og fikk meg til å føle at han kledde av meg alt.

Noen ganger her i livet faller man, men at man må reise seg og forsøke igjen, slik som Mari:

Jeg tråkker opp med venstrefoten, vakler og faller, tråkker opp igjen, vakler ikke så mye nå, men faller. Og sånn holder jeg på, helt til jeg begynner å kunne slippe armene hans i korte øyeblikk om gangen.

Boken anbefales for ungdom i alderen 15 + og voksne. Slipp hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.

Et eneste lite minus, leseren kommer inn i livet til Mari på et tidspunkt hvor det er litt vanskelig å forstå hvordan det i det hele tatt ble noe forhold med Torger. Dette har forfatteren forsøkt å gjøre noe med ved hjelp av små tilbakeblikk, men disse er ikke like troverdige som resten av fortellingen. Uansett en bunnsolid historie til tross for dette lille minuset. En andre bok forfatteren kan være stolt av. Heidi Sævareid fikk i 2013 Kulturdepartementets debutantpris for sin Spranget, boken var også nominert til Brageprisen.

De som besøkte bloggen i går fikk kanskje med seg at jeg akkurat har lest Ungen av Oscar Braaten? Det var Slipp hold som inspirerte meg til å lese Ungen. Et lite ord, og jeg måtte vite mer.

Andre anmeldelser av boken:
Barnebokkritikk

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå

Aasne Linnestås første ungdomsroman, Mamma er et annet sted, handler om Tale som nettopp har mistet moren sin.

Boken jeg er et anmeldereksemplar fra forlaget, innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Mamma er et annet sted - bare en rask titt på bokomslaget og tittelen så forstår man at temaet i denne boken kan være alvorlig. Moren til Tale, Ane og vesle Jo på fire år er død - hun ble funnet ute på fjellet av hjelpemannskaper. Historien innledes like etter familien har mottatt dødsbudskapet. Gjennom Tales observasjoner får man et innblikk i familiens liv før morens død og i tiden etter dødsbudskapet ble mottatt frem til begravelsen.

Anne Linnestå tar leseren og hovedpersonen med på en reise gjennom de fem sorgstadiene. Det er interessant, i tillegg er det vondt å se hvordan de voksne glemmer hvor mye en tenåring faktisk forstår. Det hjelper ikke å senke stemmen, snakke rolig, når man tror ungdommen ikke hører på. Om man allerede er i en så sårbar situasjon blir ingenting bedre av å føle seg utestengt.

Fortellingen er skrevet ved bruk av 1.person, slik at jeg som leser kommer tett på hovedpersonen og hennes følelser og tanker - det kan gjøre det enklere å sette seg inn i opplevelsene Tale har. Minuset i dette tilfelle er at fortellerstemmen er til tider masete, og jeg undrer meg på om den ikke enkelte ganger er litt for barnslig med tanke på hovedpersonens alder. Tekstflyten er litt stakato til tider, det gjør boken litt ekstra tung. Akkurat nå leser jeg Slipp hold av Heidi Sævareid, og det er stor forskjell på hvordan de to forfatterne bruker språket, og jeg klarer ikke å fri meg fra å sammenligne de to(den ene skriver tilsynelatende lekende lett med et rikt språk, den andre har et godt språk, men det blir mer som en puslespillbrikke som bare nesten passer).

Om bloggeren

Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - et nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur.
Hun driver Bokblogger.no - den norske bokbloggerportalen og hun står også bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Stupekontroll av Neha Naveen

I debutromanen Stupekontroll møter vi de indisk-norske tvillingene Chi og Pari. Jentene er i ferd med å finne veien hjem etter å ha bodd for seg selv i ett år. Den ene i London, den andre i Oslo. Begge kommer de hjem med erfaringer som er vanskelig å dele med andre.

Boken jeg er et anmeldereksemplar fra forlaget, innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Søskenkjærlighet

Chi er den hissige av de to søstrene, hun har et temperament og frykter litt at hun kanskje ikke er god på bunnen. I London hendte det noe som for alvor fikk henne til å tvile på seg selv. Pari er den stille og flinke, hun føyer seg lett etter andre og ønsker at folk skal være fornøyd for da slipper hun så mye mas. Det hadde vært fint med litt styrke føler Pari, men kanskje var det hennes egen feil at kjæresten lå med en annen?  Fellesnevneren for jentenes utfordringer er altså gutter, men der slutter likhetstrekkene.

Søskenforhold kan være helt spesielt - hvem har vel ikke følt det koke i topplokket og med vilje sagt noe som man vet kan såret et søsken? Det er få man kan være så irritert på og så glad i på samme tid. I denne boken er tvillingene Pari og Chi i ferd med å skli litt bort fra hverandre. De er veldig forskjellige, men historien formidler godt at de utfyller hverandre. De tror kanskje begge at det er på tide å klare seg helt alene, men selv når man begynner å bli(eller er) voksen er det godt å ha noen ved sin side. I hvert fall er det fint å ha noen å betro seg til, mens tiden hvor andre tar valg for en er forbi - nå må man selv sette utfor kanten og sørge for at landingen blir best mulig.

Det er ikke så mange norske bøker som det blir laget boktrailere til, men det har Stupekontroll fått:


Kapitlene i boka veksler mellom fortellerstemmene til søstrene, som beskrevet innledningsvis er de så forskjellige at det ikke byr på problemer å skille mellom de to. Språket flyter fint, kapitlene er korte og ganske lettleste. Det beste av alt er at karakterene er troverdige, og de har begge en fin utvikling gjennom romanen.

Jentene lever med beina plantet på hver sin side av to ulike kulturer, men det er ikke dette romanen handler om. Historien som fortelles på mange måter er ganske hverdagslig. Stupekontroll handler om utfordringene som en kan møte på i en tid hvor alt er i endring. Slutten av tenårene, hendelser kan ikke kontrolleres på samme måte som et perfekt stup.

Naveen har skrevet en solid historie, det er passelig blanding av drama, kjærlighet og det å "finne seg sjæl". Det mangler noe når det kommer til originaliteten til å heve romanen til knakende god, men det er absolutt en lesbar bok. Jeg tror de som selv er tenåringer vil like boken virkelig godt. En forfatter å holde øye med for fremtiden.

Visste du forresten at Neha Naveen er lillesøsteren til forfatter og journalist(leder Aftenpostens videodebattserie Agenda) Mala Wang-Naveen?

Hva er vel bedre enn å avrunde dette innlegget med en låt fra Chis favorittband?


Andre om Stupekontroll:

Barnebokkritikk

Leseriet

Dagsavisen

Ubok

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.