Alf Kjetil Walgermo har med Kjære søster skreve ei ungdomsroman som utelokkande består av Facebook-innlegg. Ikkje berre det, men innlegga er skrivne til ein person som ikkje kan svare. Eg vart grepen frå fyrste setning, det er ein sårheit i det å aldri igjen kunne kommunisere med dei daude på som eg trur dei fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Storesyster Eli Anne skriv til litlesøstera Amalie, Amalie er død.
Kor kjem mitt eksemplar av boka frå?
Den har eg lånt som ebok på biblioteket, gjennom eBib.
Walgermos roman er sjølvsagt trist, men lesaren blir aldri drukna i sorga. En ser korleis storesøster tvihalde på minar i et forsøk på å halde søstera i live, som i ei slags kunstig koma. Sorgens fem stader blir veldig tydelege når ein leser seg gjennom Eli Annes kvardag og hennar følelsar av skuld og minar.
Kva skjer med Facebook etter døden?
Har du nokon gong reflektert over kva som skjer med ein Facebook-profil etter at ein person har gått bort? Eg forstår at eg nok kan rekna meg som ein ancient, då Facebook ikkje eingong var påtenkt då eg var på alder med hovudpersonen i denne romanen, likevel kan eg relatere til at det å slette ein Facebook-profil må følas så utruleg endelig i vår tid. Då er personen borte, døden kan ikkje lenger fortrengast. Sjølv om eg, heldigvis, ikkje har opplevd å miste syster mi, så kjennar eg meg igjen i dette endelege med å slette ein person. Ein klassekamerat av meg døydde nokre år etter at vi hadde gått i klasse saman, eg hadde varsel på mobilen som sa ifrå når han hadde bursdag og eg hadde telefonnummeret hans lagra på min telefon. Eg klarte aldri å slette informasjonen, det ble naturleg borte etter tid og stundar då eg ein gong lenge etter bytta telefon. Det å slette noko følast so endelig, eg kan berre tenke meg kor hardt det må væra for dei som er i familie med den avdøde.Eli Anne Storfjord -> Amalie Storfjord
9. oktober
Kjære søster.
Eg går rundt som eit tomt hylster. Det er som om nokon har opna kroppen min og røska ut innvolane. Alt i meg er eit stort søkk. Berre hjartet mitt er att der inne. Det pumpar
utan glede, åleine i det kalde holrommet. Eg kjenner det når eg ikkje får sove om nettene: hjartet som hutrar mellom dei nakne ribbeina. I mørket står ein knurrande sjakal som truar med å glefse i seg det bankande hjartekjøtet. Eg vrir hovudet mot senga di og kviskrar namnet ditt, men det er lenge sidan du slutta å svare.
Likar · Kommentér · Del
Flere utdrag frå romanen får du på txt-aksjonen si heimeside - LINK.
Musikk
Boka har noko tilfelles med hovudpersonen i Gråt, baby av Kari Saanum, dei er alle glad i musikk som ikkje høyrar si tid til og musikken spelar ei stor rolle i boka. Her er det Patti Smith og Bob Dylan, i Saanums roman var det Janis Joplin. Er det et resultat av forfattarar som forsøker å gi den yngre garde ei innføring i klassikarar frå eige tid? Er det ei trend? Eller er det genuine karakterar som står for eigen smak, dei finns, om nokre er for gamle til å hugse det. Sidan eg alt har nemnd Patti Smith kan eg jo tilføye at eg undrar meg på om boka ble skreve med utgangspunkt i Smiths tekstar eller om dei tilfeldigvis passa så godt til romanen at dei ble plukka inn i ettertid. Mest sannsynlig trur eg kanskje at dette ikkje ville vore ein roman utan Patti Smith.Konlusjon
Ei var og tidvis poetisk roman om det å sakne nokon, det å sørge, være einsam og kanskje, berre kanskje, om det å komma heilskinna gjennom til den andre sida. Det einaste minuset eg kan trekke fram er at eg følar at hovudpersonen kanskje ikkje er heilt truverdig med tanke på alderen sin, ho verkar wise beyond her years. Det er ikkje ein enkel bragd å skrive truverdige ungdomskarakterar.
Eg må berre orsake meg, nynorsken min er ikkje heilt stødig, men eg elskar vårt vakre nynorsk og ei bok på nynorsk fortenar ein melding på nynorsk. Rop ut om du kan sjå noko eg kan bli betre på.
Har du lest boka? Kva meinar du om den? Skal du lese boka kanskje? Skrik ut i kommentarfeltet.
Edit: Eg må jo sjølvsagt få med nokre andre bloggarar som har skreve om boka:
Ann Helen
Elis lesebabbel
Gro
Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger
og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger
og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.
Jeg har ikke lest boka, men har kikket på den mange ganger på jobb. Har veldig lyst til å lese den, men gruer litt fordi jeg lever meg så fryktelig inn i bøkene jeg leser. Og jeg tror jeg kommer til å bli veldig berørt når jeg en dag kjøper den med meg hjem....for det skal jeg... Nydelig omtale forresten :)
SvarSlettJeg har utsatt denne boka av samme grunn, Anette. Lettrørt, det er meg. En reklame på tv kan være nok til å få meg på gråten, det er nesten flaut. Likevel så var det bare et par tre ganger tårene truet med å renne over da jeg leste denne boka. Jeg tror det kan ha noe med hvordan forfatteren formidler sorgen, selv om det er nært og personlig er det kanskje noe med Facebook formatet som skaper litt avstand mellom meg og sorgfølelsen til hovedpersonen.
SlettTusen takk :D
Jeg likte denne veldig godt, og til tross for tema vil jeg ikke si det er en "grinebok". Den gir mer en vemodig stemning synes jeg. Det kan være facebook-formatet og den poetiske formen som mer kryper inn enn å slå deg i bakken. Også enig i at hovedpersonen kanskje ikke er helt troverdig for sin alder. Så kan man tenke at en sånn alvorlig hendelse kan føre til at en modnes mye på kort tid, men samtidig tenker jeg at hun kanskje også er vel balansert for å nylig ha mistet søsteren sin. Tenkte ikke særlig over det da jeg leste, men har lest en annen anmeldelse som sa det samme som du sier. Omslaget liker jeg forresten ikke i det hele tatt. Og hvis hovedpersonen er for veslevoksen, så er omslaget for barnslig.
SvarSlettInteressant det med Patti Smith sine tekster, det har jeg ikke tenkt over, men veldig fint når forfattere blir inspirert av sangtekster, eller når musikk spiller en rolle i en bok. Har inntrykk av at unge i dag hører på mye eldre musikk, kanskje mest 90-tallsmusikk, men helt sikkert eldre enn det også. Jeg tror de uansett kan relatere til at musikk er viktig og å lytte til tekstene.
Jeg er enig i det du skriver, Silje. Forresten dette med omslaget har jeg ikke ofret en tanke, men når du skriver det så kikker jeg på det og tenker at du har helt rett. Omslaget er kjedelig og har et ABC-lærebok preg, ikke noe jeg umiddelbart tenker at vil appellere til forlagets målgruppe.
SlettNynorsken din er veldig bra Mari :)
SvarSlettOg god omtale av en veldig fin bok, den er trist, men ikke "gråtetrist". Faktisk slettet jeg tre venner som jeg visste var døde fra min Facebookprofil noen uker etter at jeg leste boken, og det er veldig rart.
Walgermo skriver veldig godt, et språk som flyter fint, og om et tema som mange sikkert mange tenker på, for hva skjer med en Facebook-profil når en dør?
Takk for link :)
Så bra at nynorsken min ikke er så ille, jeg må få takke Word for litt hjelp enkelte steder.
SlettDet er nesten litt rart å ha lest en bok om sorg uten å være ristet langt inn i sjela, men det gjør på ingen måte boka mindre god. Den kan ikke kalles usentimental, men ikke direkte sentimental heller. Jeg lager min egen merkelapp: "realistisk med tendenser til tårer i øyekroken"-roman.
Wuhu, nynorsk og greier! Ikkje verst. Eg er både einig og ueinig i dette med omslaget. Eg skjønar at det kan minne om ei ABC-lærebok for born, men tenkjer samtidig at bokstavane på tastaturet sender meldingane ut og opp, eller ut i inkje - akkurat som hovudbodskapen. Vi skriv til dei døde, men kor blir det av? Den døde les det truleg ikkje, det er meir lindring for dei etterlatne.Når det gjeld hovudpersonen. Eg var heilt klart ikkje så moden i den alderen, men må påpeike at eg hadde ein og annan ven som var på det stadiet - dei seier jo at det kan skilje opp til sju år på modenskap i born i ungdomskulealder - altså kan det vere truverdig det og.
SvarSlett