Med asperger ute i "den virkelige verden" - Marcelo in the Real World av Francisco X. Stork

Nå er det slutt på spesialklasser og "dilling", det mener foreldrene til Marcelo. Det er på tide at han møter den "virkelige verden".

Marcelo er 17 år, og han har Aspberger syndrom. Hele livet har han gått på spesialskole, han føler seg trygg og trives der, men nå har foreldrene bestemt at Marcelo må prøve seg i, det de kaller, "den virkelige verden". Marcelo får seg sommerjobb i postrommet i farens advokatfirma.

Francisco X. Stork har valgt å fortelle denne historien på, gjennom Marcelos øyne og hans betraktninger av verden. Marcelo ser, lytter og observerer med et blikk som gir fortellingen noe eget, en innsikt inn i hvordan verden og menneskene i den kan fortone seg for en med Asperger.

Mennesker med Aspergers er mennesker med normal intelligens, som i de fleste tilfeller lever normalt liv. Syndromet kan innebærer ekstra utfordringer som problemer med språkforståelse og samhandling, men det finnes også de som i tillegg til utfordringene har fantastiske evner som god hukommelse og en unik evne til å spesialisere seg innenfor et tema h*n brenner for. Det er flott at vi får ungdomsromaner som dekker mangfoldet som finnes hos oss mennesker, det er jeg helt sikker på at vi behøver mer av.

Forfatteren Francisco X. Stork ble født i et kloster i Mexico. Moren var i klosteret fordi ingen måtte vite at hun skulle ha et barn, Franciscos bestefar var redd for familiens rykte. Francisco skulle adopteres bort, men moren ombestemte seg og beholdt Francisco. Les mer om hans historie her. Forfatteren flyttet til USA som barn, der har han arbeidet som advokat fram til han pensjonerte seg i 2015. Marcelo in the Real World er en av seks romaner som forfatteren har skrevet så langt.

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun er redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no, stedet hvor du finner de fleste norske bokblogger.

Døgnfluedans av Ellen Fjestad

Tittelen på Ellen Fjestads Døgnfluedans får denne leseren til å reflektere over hvor kort og skjørt livet kan være.

Les også:
Min omtale av Sammen skal vi holde himmelen.

Advarsel
Først vil jeg begynne dette innlegget med å si at det er umulig for meg å skrive om Døgnfluedans uten å spolere handling fra Sammen skal vi holde himmelen. Så til de av dere som har lyst til å lese både første og andre bok, klikk dere heller innom innlegget jeg skrev om den første boka.

Vinneren av Uprisen
Ellen Fjestad debutert i 2012 med boken Sammen skal vi holde himmelen, den første boken i Luka-trilogien. Boka falt i smak hos unge(og ikke fullt så unge) lesere, den smakt faktisk så godt at Fjestad ble tildelt Uprisen for sin første ungdomsroman. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor historien til Luka og Gard fenget, Fjestad kan kunsten å trollbinder sine lesere, det var en vanskelig historie å rive seg løs fra, rett og slett. Etter at jeg hadde lest Sammen skal vi holde himmelen var jeg spent på hvor forfatteren ville ta historien videre, nå sitter jeg med fasiten.

Sorg og apati
Luka sørger over Gard, det er så ensomt, så grått. Luka er tilnærmet apatisk, likegyldig, til verden rundt seg, men livet kjører på, uten hensyn til henne, og hun tvinges til å engasjere seg. Hemmeligheter avsløres, farmoren har trukket seg inn i sitt eget sinn, lillebroren ser ut til å ha skaffet seg noen veldig usunne vaner og Statoil skal bore etter mer olje. Sistnevnte sak er det umulig for Luka å la gli forbi i stillhet, kunstneren som vil formidle noe med sine malerier vekkes til live inni henne.

En mørk og ubehagelig følelse gjennomsyrer Døgnfluedans. Jeg fikk lyst til å se meg over skulderen på Lukas vegne til stadighet. Hvorfor skal jeg selvsagt ikke avsløre, men alt har sammenheng med handlingen fra første bok. Språket flyter godt, og jeg som leser følger ordstrømmen nesten uten stans. Det er ikke mye jeg har å utsette på Ellen Fjestad og hennes verk, men av og til tenker jeg at hun forsøker å dra inn litt for mange temaer på en gang, men jeg glemmer det nesten, for Fjestad evner å gjøre det meste passende interessant.

Vi vet alle at en happy ending er out of the question i Døgnfluedans. Og jammen meg forsøker Luka pokker så hardt for å sørge for at hun ikke skal involvere seg i noe nye forhold, verken platoniske vennskap eller annet. Noen ganger er hun rett og slett hjerterå. Ellen Fjestad skriver frem følelser i meg, og jeg liker ikke alltid å være flua på veggen hos Luka, det kan være ubehagelig, men det betyr at forfatteren skriver troverdige episoder som maner frem noe i leseren. Når du får direkte vondt i magen av ting som blir sagt eller gjort, så er det ganske realistisk skildret.

Den første boken i Luka-serien var en kjærlighetshistorie i Romeo og Julie-stil, mens oppfølgeren har trekk fra thriller-sjangeren. Neste bok kan gjerne komme snart!

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Sinner - Wolves of Mercy Falls 4 av Maggie Stiefvater

Hva har skjedd med magien etter den opprinnelige trilogien? Har Maggie Stiefvater klart å skape fire fantastiske bøker eller ble det en for mye om ulvene fra Mercy Falls?

Isabel og eks rockestjerne Cole møtes igjen i denne boka, denne gangen er de i California. Historien handler om å finne tilbake til hverandre, Cole trenger en ting i livet sitt, og det er Isabel.

Maggie Stiefvater har en noe lyrisk måte å formulere sine setninger på, det er noe av det jeg virkelig satte pris på med Shiver, Linger og Forever.

En egen historie

Isabel Culpepper og Cole St.Clair var de to karakterene som var mest interessante for meg da jeg leste Forever. Forventninger til hva Maggie kunne finne på med disse to var høye da jeg i 2013 leste at disse to skulle få sin helt egen historie.

Siden den gang har noe skjedd, litt av Stiefvaters skrivestil-magi har blitt borte et sted underveis. Historien fenger heller ikke helt, og da blir det ikke topp stemning hos denne leseren. Isabel sin karakter ble rett og slett litt for mye for meg. "Jeg kan ikke binde meg, jeg kan ikke være forelsket", bla, bla, bla - it is all too much I tell ya'.

Isabel er både bitter og menneskefiendtlig. Cole på sin side er en sjarmerende fyr, men han har sitt å hanskes med, det henger sammen med hans fortid som rusmisbruker.  Jeg liker Cole, men må han hele tiden leve på kanten mellom liv og død? Kanskje, kanskje er det realistisk? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Stiefvater er fortsatt en dyktig forfatter, ja et riktig multitalent, det vet de som kjenner til henne. Skildringer og formidling av følelser er noe av det jeg virkelig mener hun er god på. Selv om det noen ganger kan bli litt for mye av det gode, som med Isabel. Her kommer et eksempel på hvordan Stiefvater kan beskrive, sitatet er hentet fra en krangel mellom Isabels foreldre:

“You and I both know that love is for children,'' he said. ''We're adults. Compatibility is for adults.''

''Compatibility is for my Bluetooth and my car,'' Teresa replied. ''Only they get along just fine, and my car never makes my bluetooth feel like shit.”

Det kommer ganske tydelig fram at ekteskapet ikke lenger er hva det engang var.

Hva tenker du? Er det nok at en bok ene og alene handler om å få den gutten eller jenta du vil ha? Er jeg for kravstor som ønsket meg noe mer?

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo

Alf Kjetil Walgermo har med Kjære søster skreve ei ungdomsroman som utelokkande består av Facebook-innlegg. Ikkje berre det, men innlegga er skrivne til ein person som ikkje kan svare. Eg vart grepen frå fyrste setning, det er ein sårheit i det å aldri igjen kunne kommunisere med dei daude på som eg trur dei fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Storesyster Eli Anne skriv til litlesøstera Amalie, Amalie er død.

Kor kjem mitt eksemplar av boka frå?
Den har eg lånt som ebok på biblioteket, gjennom eBib.

Walgermos roman er sjølvsagt trist, men lesaren blir aldri drukna i sorga. En ser korleis storesøster tvihalde på minar i et forsøk på å halde søstera i live, som i ei slags kunstig koma. Sorgens fem stader blir veldig tydelege når ein leser seg gjennom Eli Annes kvardag og hennar følelsar av skuld og minar.

Kva skjer med Facebook etter døden?

Har du nokon gong reflektert over kva som skjer med ein Facebook-profil etter at ein person har gått bort? Eg forstår at eg nok kan rekna meg som ein ancient, då Facebook ikkje eingong var påtenkt då eg var på alder med hovudpersonen i denne romanen, likevel kan eg relatere til at det å slette ein Facebook-profil må følas så utruleg endelig i vår tid. Då er personen borte, døden kan ikkje lenger fortrengast. Sjølv om eg, heldigvis, ikkje har opplevd å miste syster mi, så kjennar eg meg igjen i dette endelege med å slette ein person. Ein klassekamerat av meg døydde nokre år etter at vi hadde gått i klasse saman, eg hadde varsel på mobilen som sa ifrå når han hadde bursdag og eg hadde telefonnummeret hans lagra på min telefon. Eg klarte aldri å slette informasjonen, det ble naturleg borte etter tid og stundar då eg ein gong lenge etter bytta telefon. Det å slette noko følast so endelig, eg kan berre tenke meg kor hardt det må væra for dei som er i familie med den avdøde.

Eli Anne Storfjord -> Amalie Storfjord

9. oktober

Kjære søster.

Eg går rundt som eit tomt hylster. Det er som om nokon har opna kroppen min og røska ut innvolane. Alt i meg er eit stort søkk. Berre hjartet mitt er att der inne. Det pumpar
utan glede, åleine i det kalde holrommet. Eg kjenner det når eg ikkje får sove om nettene: hjartet som hutrar mellom dei nakne ribbeina. I mørket står ein knurrande sjakal som truar med å glefse i seg det bankande hjartekjøtet. Eg vrir hovudet mot senga di og kviskrar namnet ditt, men det er lenge sidan du slutta å svare.

Likar · Kommentér · Del

Flere utdrag frå romanen får du på txt-aksjonen si heimeside - LINK.

Musikk

Boka har noko tilfelles med hovudpersonen i Gråt, baby av Kari Saanum, dei er alle glad i musikk som ikkje høyrar si tid til og musikken spelar ei stor rolle i boka. Her er det Patti Smith og Bob Dylan, i Saanums roman var det Janis Joplin. Er det et resultat av forfattarar som forsøker å gi den yngre garde ei innføring i klassikarar frå eige tid? Er det ei trend? Eller er det genuine karakterar som står for eigen smak, dei finns, om nokre er for gamle til å hugse det. Sidan eg alt har nemnd Patti Smith kan eg jo tilføye at eg undrar meg på om boka ble skreve med utgangspunkt i Smiths tekstar eller om dei tilfeldigvis passa så godt til romanen at dei ble plukka inn i ettertid. Mest sannsynlig trur eg kanskje at dette ikkje ville vore ein roman utan Patti Smith.

Konlusjon

Ei var og tidvis poetisk roman om det å sakne nokon, det å sørge, være einsam og kanskje, berre kanskje, om det å komma heilskinna gjennom til den andre sida. Det einaste minuset eg kan trekke fram er at eg følar at hovudpersonen kanskje ikkje er heilt truverdig med tanke på alderen sin, ho verkar wise beyond her years. Det er ikkje ein enkel bragd å skrive truverdige ungdomskarakterar.

Eg må berre orsake meg, nynorsken min er ikkje heilt stødig, men eg elskar vårt vakre nynorsk og ei bok på nynorsk fortenar ein melding på nynorsk. Rop ut om du kan sjå noko eg kan bli betre på.

Har du lest boka? Kva meinar du om den? Skal du lese boka kanskje? Skrik ut i kommentarfeltet.

Edit: Eg må jo sjølvsagt få med nokre andre bloggarar som har skreve om boka:

Ann Helen

Elis lesebabbel

Gro

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Ada splitter naken av Kari Wæge

Ada er forelsket og nysgjerrig på sex og kropp. Debutantforfatter Kari Wæge fremstiller det hele like naturlig som det er.

Først vil jeg begynne med en aldri så liten advarsel til deg som ønsker å lese Ada Splitter naken. Ikke les bakpå boken! Teksten avslører nemlig noe av det som skjer helt mot slutten av ungdomsromanen. Personlig er det slikt noe som irriterer meg som leser. En person som nevnes i baksideteksten sier såvidt hei i begynnelsen av romanen, men det er først i sist del personen får en mer sentral rolle i romanen. Dette er ikke forfatterens skyld, men kanskje noe forlaget burde tenkt på før de sendte ut boken.

Adas liv er fylt av venner, familie og forelskelse. Selv om jeg er 32 år så kjenner jeg meg veldig godt igjen i historien som formidles. Følelsene og opplevelsene Ada har er av typen som man kan sette inn i en hvilken som helst tidsepoke, det er ikke så mye mer enn klær og gadets som har endret seg opp igjennom tidene. Derfor kan det nok ikke heller sies å være en spesielt original ungdomsroman, men alt behøver ikke heller å være det. Gjennomføringen er en viktig del av en god historie. Denne ungdomsromanen er godt skrevet, den er lettlest, søt og innom et alvorlig tema. Med andre ord helt passende lesestoff for en dag i sola.

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

En smakebit på søndag og Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad

Det er ikke mange norske debutanter som skriver ungdomsromaner med handling fra indianerreservat i USA, det har Kjartan Hjulstad gjort.

Brødrene Daniel og Moses vokser opp i et indianerreservat, og oppvekstmiljøet er preget av fattigdom, gjengkriminalitet, dop og vold i nære relasjoner. Fremtidsutsiktene er bleke, men begge guttene drømmer om et bedre liv. Daniel er konfliktsky, mens Moses er mer av en handlingens mann, på godt og vondt.

Minnesota og støvet ga meg som leser en fengende historie, men innholdet og språket var til tider preget av enkelte klisjeer, noe jeg kommer inn på senere i innlegget.

Det var forfriskende med et par gutter i hovedrollene i en ungdomsroman, mitt inntrykk er at vi er langt flinkere til å skrive om begge kjønn her i Norden enn hva man for eksempel er i USA, i hvert fall i enkelte sjangere. I den engelskspråklige ungdomslitteraturen er det ikke så uvanlig at jentene får hovedrollene, mens guttene er henvist til kjæresterollen. Det gjenspeiler seg kanskje i virkeligheten, at jenter leser mer enn gutter? Kan det ha en sammenheng med det kanskje?

Dramatisk

En bror ønsker å ta modige valg, men er for feig, den andre vil gjøre alt for å ta vare på familien sin, men han tar mange dårlige avgjørelser i håp om at summen av disse avgjørelsene skal løfte dem alle ut av elendigheten. Stedet som er valgt til romanens handling har gjort det mulig for forfatteren å skrive en historie med en stor dose dramatikk, uten at det går ut over troverdigheten(dog er det episoder i teksten som nok ikke er like troverdige med tanke på heltemot og dumdristighet).

Det er ingen hemmelighet at det står svært dårlig til i mange indianerreservat, det ingen tvil om at tema er veldig relevant til vår samtid. Fattigdom, overgrep og alkoholisme er for mange dessverre en del av hverdagen. Minnesota og støvet er i så måte en fin påminnelse om hvor privilegerte vi er her hjemme i Norge. Anbefaler alle interesserte å lese artikkelen til Washington Post som beskriver både hvordan native Americans har det i ungdomsfengsel og generelt i reservatene. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

He considered suicide on two occasions. The only things stopping him were his younger siblings, whom he was mostly responsible for raising.

"I had a knife in my hand," he said, recalling one episode. "I was sitting in the dark outside and crying. I was going to either slit my wrists or go at my throat or my stomach."

Språket

Språket i første halvdelen av boken er litt preget av klisjeer, enkelte steder i teksten føltes det neste som om teksten hadde blitt skrevet på engelsk først, for å så bli oversatt tilbake til norsk. I bokens andre halvdel virker det mer som om forfatteren har funnet sin stemme.

Alt i alt en fin debut som jeg nok tror vil finne sine lesere, men noen favoritt hos meg blir det ikke. Kudos for å skrive om problemer som finnes blant unge i andre land, og en gruppe mennesker som har blitt segregert fra resten av samfunnet. I Norge har vi for eksempel vært svært ufine mot samene og omreisende, USA er dessverre ikke unikt i så måte i sin behandling av urfolket sitt. Det betyr på ingen måte at dette er ok, dette er alvorlige problemer flere steder i verden, og det må tas på alvor. Ingen gruppe mennesker er mindre verdt enn andre.

Hvilken bok var den siste du fullførte?

Hvorfor delta i "En smakebit på søndag"?
Gi flere muligheten til å oppdage din blogg. Du får en anledning til å oppdage nye bøker og bli kjent med spennende bokblogger/bokbloggere.


Hvordan delta på en "En smakebit på søndag"?

1.Her gjelder kun èn regel: No spoilers.

2.Viktig: Legg inn linken til ditt blogginnlegg i linkefunksjonen. Link tilbake til dette blogginnlegget i ditt eget. Glemmer du det finner leserne verken din eller andres smakebiter. Bruker du Twitter/Instagram for å promotere bloggen din? Hastag #smakebit.

Denne utfordringen er inspirert av den engelske bloggen Should Be Readings faste utfordring Teaser Tuesday.

An InLinkz Link-up

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Slipp hold av Heidi Sævareid

Ungdomsromanen Slipp hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015 utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris. 

Boken jeg har lest er et anmeldereksemplar fra forlaget. Innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Slipp hold er en intens og meget godt skrevet ungdomsroman. Forfatteren er dyktig på å skrive troverdige og helhetlige karakterer og skildrer på en veldig god måte forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. Torger er en manipulerende fyr, Mari gir og gir, men får så uendelig lite tilbake. I forholdet fremstiller Torger seg som en som er meget dyktig, mens han gjør det han kan, på litt en diskret måte, for at Mari skal føle seg mindreverdig. En maktbalanse som dessverre kanskje ikke er så uvanlig. Det er en type forhold som er viktig å skildre, et uten fysisk vold, et forhold hvor det er vanskelig å oppdage at noe er galt, men det uten tvil en form for psykologisk nedbrytning som foregår her.

Det er ingenting ved ham som gjør meg nervøs, men jeg vet ikke hvordan det er å ikke gå på tå hele tiden. Jeg vet ikke hvordan det føles å være rolig.

Et kort eksempel, personen som omtales som ham i teksten er en venn, som i grunnen sier mer enn nok om hvordan forholdet til Torger har påvirket Mari.

Torger føler aldri at han har ansvaret for å si ting. Han blir bare sittende og se på folk og vente, som om han utfordrer dem. Han gjør det med meg også. Det ender ofte med at jeg sier noe som ikke er helt gjennomtenkt, bare for å si noe. Og ordene mine treffer en kald glassvegg i luften, de spretter tilbake på meg, og så sitter jeg der og prøver kanskje å le.

Miljøet som Mari gradvis oppdager er spennende, og lite kjent for de fleste, vil jeg tro. En søndag i måneden er det Suspension Sunday på Blitzhuset i Oslo, ikke bare i romanen, men i det virkelige liv. Suspension(les mer på Wikipedia) er veldig forenklet forklart et menneske som lar kroker bli festet i huden, for å så la seg heise opp i disse. Langt fra en hobby for massene, men det å vise frem miljøet på måten Sævareid gjør åpner opp og ufarliggjør, det er et godt bidrag til å få bukt med fordommene mot menneskene og miljøet. Som research til boken prøvde Heidi Sævareid selv suspension, noe hun også har fortsatt med i ettertid.  Se forfatteren selv i suspension her. Det er med på å tilføre romanens beskrivelser av hvordan suspension oppleves og selve miljøet det utføres i en unik autentisitet.

Plutselig bryter det ut applaus. Det er fordi Sol har forlatt bakken, uten fakter eller viderverdigheter. Nå henger hun rolig, som om hun var vektløs. Eller under vann. Hun ser ut som en som stiger oppover for å bryte solglitteret i overflaten.

Slipp hold er fri for stereotype beskrivelser, noe for eksempel dessverre homofile ofte er offer for i en del ungdomsromaner:

«Intenst å bo i kollektiv med tre jenter.»

Jeg blir sittende og hvile hendene på maskinen, jeg vet ikke hva jeg skal svare. (...)

«Jeg mener egentlig Evelyn og Mina,» innrømmer Oliver. «De er sånne som ville trodd at jeg var venninnen deres eller mote-ekspert, hvis de visste at jeg var homo. Mange jenter er sånn.
Fag hags.»

Sævareid imponerer med å aldri ta den opplagte veien, her er det ingen enkle grep som kunne gjort utslag på den dramaturgiske kurven. Mang en gang i løpet av lesingen satt jeg på nåler, livredd for at forfatteren skulle ta Hollywood inn i fortellingen, det skjedde takk og pris ikke en eneste gang. Det kommer selvsagt en ny fyr inn i Maris liv, men han er ingen Christian Grey eller Edward Cullen, takk høyere makter. Han er August, fine, gode August.

Han løfter på lokket til en annen gryte, rører, krydrer. Han snakker ikke til meg mens han gjør det, vi har vekslet ganske få ord siden jeg kom, tenk om han egentlig angrer på at han har invitert meg? Nei, han tok av meg jakken på den måten. Den måten som ga meg kriblinger og fikk meg til å føle at han kledde av meg alt.

Noen ganger her i livet faller man, men at man må reise seg og forsøke igjen, slik som Mari:

Jeg tråkker opp med venstrefoten, vakler og faller, tråkker opp igjen, vakler ikke så mye nå, men faller. Og sånn holder jeg på, helt til jeg begynner å kunne slippe armene hans i korte øyeblikk om gangen.

Boken anbefales for ungdom i alderen 15 + og voksne. Slipp hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.

Et eneste lite minus, leseren kommer inn i livet til Mari på et tidspunkt hvor det er litt vanskelig å forstå hvordan det i det hele tatt ble noe forhold med Torger. Dette har forfatteren forsøkt å gjøre noe med ved hjelp av små tilbakeblikk, men disse er ikke like troverdige som resten av fortellingen. Uansett en bunnsolid historie til tross for dette lille minuset. En andre bok forfatteren kan være stolt av. Heidi Sævareid fikk i 2013 Kulturdepartementets debutantpris for sin Spranget, boken var også nominert til Brageprisen.

De som besøkte bloggen i går fikk kanskje med seg at jeg akkurat har lest Ungen av Oscar Braaten? Det var Slipp hold som inspirerte meg til å lese Ungen. Et lite ord, og jeg måtte vite mer.

Andre anmeldelser av boken:
Barnebokkritikk

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Stupekontroll av Neha Naveen

I debutromanen Stupekontroll møter vi de indisk-norske tvillingene Chi og Pari. Jentene er i ferd med å finne veien hjem etter å ha bodd for seg selv i ett år. Den ene i London, den andre i Oslo. Begge kommer de hjem med erfaringer som er vanskelig å dele med andre.

Boken jeg er et anmeldereksemplar fra forlaget, innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.

Søskenkjærlighet

Chi er den hissige av de to søstrene, hun har et temperament og frykter litt at hun kanskje ikke er god på bunnen. I London hendte det noe som for alvor fikk henne til å tvile på seg selv. Pari er den stille og flinke, hun føyer seg lett etter andre og ønsker at folk skal være fornøyd for da slipper hun så mye mas. Det hadde vært fint med litt styrke føler Pari, men kanskje var det hennes egen feil at kjæresten lå med en annen?  Fellesnevneren for jentenes utfordringer er altså gutter, men der slutter likhetstrekkene.

Søskenforhold kan være helt spesielt - hvem har vel ikke følt det koke i topplokket og med vilje sagt noe som man vet kan såret et søsken? Det er få man kan være så irritert på og så glad i på samme tid. I denne boken er tvillingene Pari og Chi i ferd med å skli litt bort fra hverandre. De er veldig forskjellige, men historien formidler godt at de utfyller hverandre. De tror kanskje begge at det er på tide å klare seg helt alene, men selv når man begynner å bli(eller er) voksen er det godt å ha noen ved sin side. I hvert fall er det fint å ha noen å betro seg til, mens tiden hvor andre tar valg for en er forbi - nå må man selv sette utfor kanten og sørge for at landingen blir best mulig.

Det er ikke så mange norske bøker som det blir laget boktrailere til, men det har Stupekontroll fått:


Kapitlene i boka veksler mellom fortellerstemmene til søstrene, som beskrevet innledningsvis er de så forskjellige at det ikke byr på problemer å skille mellom de to. Språket flyter fint, kapitlene er korte og ganske lettleste. Det beste av alt er at karakterene er troverdige, og de har begge en fin utvikling gjennom romanen.

Jentene lever med beina plantet på hver sin side av to ulike kulturer, men det er ikke dette romanen handler om. Historien som fortelles på mange måter er ganske hverdagslig. Stupekontroll handler om utfordringene som en kan møte på i en tid hvor alt er i endring. Slutten av tenårene, hendelser kan ikke kontrolleres på samme måte som et perfekt stup.

Naveen har skrevet en solid historie, det er passelig blanding av drama, kjærlighet og det å "finne seg sjæl". Det mangler noe når det kommer til originaliteten til å heve romanen til knakende god, men det er absolutt en lesbar bok. Jeg tror de som selv er tenåringer vil like boken virkelig godt. En forfatter å holde øye med for fremtiden.

Visste du forresten at Neha Naveen er lillesøsteren til forfatter og journalist(leder Aftenpostens videodebattserie Agenda) Mala Wang-Naveen?

Hva er vel bedre enn å avrunde dette innlegget med en låt fra Chis favorittband?


Andre om Stupekontroll:

Barnebokkritikk

Leseriet

Dagsavisen

Ubok

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Så alt for ung: The unfinished life of Addison Stone av Adele Griffin

Død, men likevel så levende

Tittelen The unfinished life of Addison Stone lar meg avsløre at denne boken handler om en unge kunstnerspire ved navnet Addison Stone. Addy er død allerede fra bokens første side, bare 18 år gammel. Til tross for at Addy er død fremstår hun som lys levende for leseren, vennskap, kjærlighet, familie og psykiske lidelser - vi får vite det meste, oppleve det og føle på Addys korte, men intense liv.

(..)a New York art fable(..)
Forfatter Adele Griffins
beskrivelse av boken, kilde.

Nei, dette er ikke fantasy, Addy kan ikke løfte av kistelokket om natten for å røve livet fra New Yorks borgere, hun er faktisk død. Likevel må jeg føye til at det er elementer her som spiller på hovedpersonens psyke, som kan være ekte eller muligens er det bare fantasi i hovedpersonens eget hode. Du finner det kanskje merkelig at jeg beskriver Addy som lys levende i første avsnitt? Det gjør jeg fordi forfatter Adele Griffin har gjort et smart grep i denne ungdomsroman. Griffin har med boken skapt en form for biografi/memoar i intervjuformat. Gjennom intervjuer med, blant annet, Addys venner og familie, og ved hjelp av avisutklipp, e-poster, bilder og malerier er det mulig for leseren å danne seg et bilde av en energisk, manisk og ikke minst utrolig talentfull ung jente. I tillegg skaper alle intervjuene dybde hos karakterene som alle har tilknytning til Addys liv, her er ingen overflødige.


Art Elite Documentary from Victoria Bata on Vimeo.

Bilder, malerier, sitater og videoklipp som er laget i forbindelse med denne romanen kan du se  og videoene kan du se på Addisons hjemmeside iamaddison.com.

Det at så mange forskjellige mennesker forteller om sitt forhold til Addy og tiden helt frem til hun dør, gjør at leseren kan danne seg et sammensatt bilde av "living breathing" Addy. Et virkelig unikt menneske, både på godt og vondt. En annen interessant observasjon, som ofte gjelder utenfor bokens permer også, er at alle intervjuobjektene mener de sitter på en form for sannhet. Mens det først er når man ser alle historiene i sammenheng at man forstår mye av hovedpersonens liv og død.

Addison was a straight-up adrenaline junkie. She disguised her junkie need by calling it art.

Det blir som en slags biografi, boken i boken er skrevet av en fiktiv forfatter, en forfatter som av og til supplerer med nødvendige kommentarer. Jeg tror neppe jeg er den eneste som i begynnelsen undret meg om dette faktisk var en historie fra virkeligheten, men det er altså fiksjon. Kanskje er det en annen årsak også, historien er nemlig en moderne spinn/inspirert av en virkelig persons liv, nemlig skuespiller og modell Edie Sedwick.


Dette er forresten den første boken, så vidt jeg kan huske, jeg har lest som er satt sammen på denne måten og det fungerte veldig bra. Det at teksten brytes opp med bilder,og annet som virkemidler bryter fint med mer tradisjonell skrivestilen, boken blir derfor relativt lettlest selv om temaet er dystert.

I love that I never know who I'm going to meet next in New York. Sometimes I imagine all these millions of kids who have come here like jeweled doorknobs marked “turn me.” It's an Alice-in-Wonderland kind of city.

Addison Stone.

Stemningen gjennom hele historien er spent, litt manisk på mange måter som hovedpersonen selv er. Begynnelsen på slutten for Addison starter nok kanskje med et besøk hos besteforeldrene en sommer, da hører Addy stemmer, er de virkelige eller dreier det seg om en psykisk lidelse?

På mange måter var dette en veldig fin bok å gli over i etter å ha lest Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Selv om det er to meget forskjellige romaner tar de begge opp noen av de samme temaene.

En god, litt annerledes og gripende ungdomsroman.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Forvirra, ensom og forelska. Bokanmeldelse: Ditt røde hår, Unn av Ellisiv Lindkvist

I denne lettleste, men innholdsrik romanen møter vi Pia som nylig har flyttet til Oslo for å studere. Det å starte på et nytt kapittel i livet, på et nytt sted kan være skremmende.

Hovedpersonen Pia møter Unn på et arrangement, de to finner fort tonen og blir gode venninner. Men Unn, hun liker gutter, eller? Pia blir avhengig, Pia blir usikker, Pia blir sjalu, Pia ser bare Unns vakre, røde hår. Unn er opptatt, Unn er borte, Pia venter, Pia lengter.

Hvor kommer boken fra?
**Lånt på mitt lokale bibliotek.**

En ny start

Man skal finne sin plass, bli likt og leve livet. Er man heldig møter man på noen man kan stole på og dele hverdagen med, som venn eller kjæreste. Noen ganger blir man utnyttet, og det er ikke alltid like lett å gjennomskue.

Sidene vender seg selv

Ditt røde hår, Unn er utgitt med støtte fra foreningen Leser søker bok. Det betyr at teksten skal være tilgjengelig spesielt med tanke på de som har en leseutfordring. I denne teksten er kapitlene korte, og stort sett er kun halve siden fylt med tekst. Luft mellom tekstbolkene gjør at lesingen flyter fint. Pias tanker er interessant lesestoff, så sidene vendte praktisk talt seg selv. De to hovedpersonene har en bokstavlek de tyr til innimellom, den skaper til en viss grad spenning mellom Pia og Unn. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er et fiffig grep som kan bidra til noe å bryne seg på og gir god lesetrening, eller om det blir for opplagt. Språket er variert, og tar leseren på alvor.

Historien formidles som en slags dagbok sett fra Pias ståsted i løpet av noen uker en høst. Slutten gir rom for litt tankevirksomhet, det er bra eller frustrerende alt ettersom hvordan du ser det.

New Adult

Hadde denne romanen blitt gitt ut i USA eller i England ville den garantert fått stemplet New Adult. Det vil si at det typisk er en roman med hovedperson i alderen 18 - 25 år, hovedpersonen står ved inngangen til en ny utfordring her i livet. Det kan være flytting, den første jobben, studier eller annet i inngangen til livet som voksen. Ofte er det sex og rich guys involvert. Forskjellen på Ditt røde hår, Unn og mange av NA utgivelsene 'over there' er at Ellisiv Lindkvist faktisk har skrevet en god historie. Tro meg når jeg skriver at det er mye dårlig kvalitet i den sjangeren, det er langt mellom de virkelig gode bøkene. Mange forfattere i sjangeren ser ut til å nesen slavisk følge en oppskrift, det er mange like historier, bare innpakningen varier. Den steinrike, men digge fyren i hovedrollen er helt fraværende her, det er deilig!

Romanen minnet meg forresten om Liv Marit Webergs Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Hovedpersonene skal begge begynne på studier og de har enkelte fellestrekk ved sin personlighet. Dog er hovedpersonen i Webergs roman mer ekstrem i sin væremåte enn hva Pia er.

Det må forresten nevnes at forfatteren har vunnet en pris for den; Havmannprisen.

Da jeg begynte på boken kom jeg faktisk på at jeg har debutromanen til forfatteren i bokhylla. Den ble kjøpt på salg en gang, fordi opplesningen til forfatteren, sett via Cappelen Damms' livestreaming av forlagets høstliste 2011, gjorde inntrykk på meg. Nå ser jeg virkelig fram til å ta fatt på Tørst.

Forfatter Ellisiv Lindkvist har sin egen blogg, den kan du besøke her.

Andre om boka: 
Kari
Solgunn

Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

***Boken er et anmeldereksemplar fra forlaget. Meningene i anmeldelsen er mine egne, og ikke påvirket av at jeg har mottatt et gratiseksemplar av boken.***

Det å være ung og ikke klare å tilpasse seg forventningene man føler omverdenen har til en selv kan være tøft. Debutantforfatter Liv Marit Weberg har skrevet en solid ungdomsroman med en hovedperson som ikke har verdens best utviklede sosiale antenner. Med humor og en dose selvironi takler den unge kvinnen hverdagen på et vis.

Man tror at det å være ferdig på skolen vil si at man endelig har kontroll på sin egen livsball. At man kan bestemme i hvilken retning den skal trille. Det er det man har lært. Man har valgmuligheter og andre muligheter, og man kan bli akkurat det man vil, lærer man.

Men det kan man dessverre ikke. Det er det man forstår etter skolen. Man forstår sine begrensninger. Man forstår at de er svart mange. Man forstår at alt er umulig. Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handlingslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.

Handlingen i boken begynner med at den navnløse hovedpersonen* flytter til hovedstaden for å studere. Den unge damen er litt sjenert og usikker på seg selv i sosiale sammenhenger, så fadderuke med diverse aktiviteter er ikke helt noe for henne. Her må jeg si at jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens tanker på godt og vondt. Den usikkerheten jeg selv hadde da jeg begynte på høyskolen, og til en viss grad fortsatt har i større sosiale settinger den dag i dag er ikke god. Heldigvis har jeg innsett at jeg ikke er den eneste som føler meg litt sårbar og liten i slike nye settinger, og det går helst godt. I større eller mindre grad gruer de fleste seg litt til ting som er nytt og ukjent her i livet, men hvor mye man lar denne angsten prege seg varierer veldig. Denne historien er et eksempel på hvordan det kan gå når angsten i stor grad tar kontroll over mennesket.

Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes antakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.

Ting går alt annet enn på skinner for jenta, hun lyver om skolehverdagen for foreldrene og tildels lyver hun til seg selv også. Når man først har hoppet over første dag av semesteret er på en måte kursen for historien staket ut. Derfra blir det bare enklere og enklere å la være å møte opp, helt til den dagen studielånet ikke lenger kommer inn på konto. Har man spist opp alt som står i skapet er valget enkelt, man må gå på NAV for å skaffe hjelp. Det som viser seg å være eneste mulighet for penger inn på konto er en stilling som innebærer mye kontakt med mennesker, da er det duket for enda mer tragikomedie. Det er ikke lett å være usosial i en jobb hvor man skal yte service og samhandle med andre mennesker til enhver tid.

Jeg er lei, for å si det mildt. Hver dag hittil har det skjedd noe jeg ikke hadde forutsett at ville skje. Og da klarer jeg jeg jo heller ikke å håndtere det.

Vil du ha mer?
Se mine videosmakebiter fra boken ved å klikke her.

Ut i fra sitatet over kan man kanskje begynne å tenke seg til hvorfor livet er vanskelig for denne unge kvinnen. Hun er ikke alene om å ville ha kontroll på alt i hverdagen. På mange måter er det slik det har blitt i dag, vi kvier oss for alle området vi kan feile på. Dersom vi ikke tør å feile, og innrømme at vi er sårbare blir livet vanskelig. Det får meg til å tenke på viktigheten av, det jeg tror er, forsker og forfatter Brené Browns budskap i boken Uperfekt som bloggeren Anita skrev om for litt siden(følg gjerne linken for å lese bokanmeldelsen) - våg å vær uperfekt. Denne lille boken handler nemlig mye om skam, hovedpersonen skammer seg over mye og det hemmer henne enormt, og hun lever livet inn i sin lille, nesten, nakne leilighet. På mange måter føler jeg det litt som om Liv Marit Webergs hovedperson er Bridget Jones nevrotiske, yngre stesøster.

Det hele ser ganske svart ut for bokens hovedperson, men heldigvis kommer en og annen solstråle brytende gjennom det grå skydekket. Uten Webergs vittige penn hadde dette tildels vært en ganske tragisk roman, men humoren tar brodden vekk fra det som er leit uten at latter ødelegger for alvoret som ligger bak. Som leser kjenner jeg på følelsen av lettelse over at jeg trossalt ikke er like lammet som hovedpersonen i romanen i sosiale sammenhenger. På den andre siden blir mer bevisst på det å inkludere alle, gjøre så folk føler seg velkomne inn i en gruppe. Jeg vet ikke hvordan de er nå men i disse fadderaktivitetene tror jeg mange kunne fått en langt bedre start dersom noen hadde vært bevisst på at man faktisk ikke var tilstede. Noen ganger har man godt av å bli dratt litt ut av komfortsonen sin, ellers kommer man seg kanskje ikke videre i livet. De aller fleste av oss har noe å tilby samfunnet vi lever i, selv om ikke alle er de som trives i større grupper.

Utover i historien utvikler hovedpersonen seg noe, det er ikke lett for henne, men det går på et vis. Heldigvis faller ikke Weberg for Hollywood-trikset. Det er ikke så enkelt at en makeover kan løse alle problemer, det indre tar tid, sminke, kosmetiske endringer og kule klær er midlertidige løsninger og de egentlige problemene vil alltid finne veien til overflaten.

Og jeg vet godt hvem jeg er, uten at det er godt for noe.
For det er ingenting jeg får gjort med den saken.
Og noen ville kanskje sagt: Jo. Du kan for eksempel forandre hele personligheten din.

Boken er utrolig lettlest, og kapitlene er korte. Vi følger hovedpersonen i nåtid, det er hennes jeg-stemme som formidler hvordan hun har det der hun isolerer seg fra alt og alle. Språket presterer både det å flyte godt og å være irriterende på samme tid. Irritasjonsmomentet handler mest om språket til hovedpersonen og hennes gjentakelser, men på samme tid passer det hennes karakter og det er ikke uvanlig at vi legger til oss ord og uttrykk som vi ofte bruker ihjel. En annen ting som er litt bisart i historien er fraværet av tekniske duppeditter, men kanskje er dette helt bevisst. Det er med på å opprettholde hovedpersonens distanse og fravær til tiden hun lever. Uansett dette er småtteri i det store og hele, for inntrykket av jobben forfatteren har gjort og historien i sin helhet er veldig bra.

Andre om boka:
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker.org
Barnebokkritikk

*I en telefonsamtale med en ukjent, muligens en feiloppringning, sier personen i andre enden navnet Anne Lise, men jeg oppfattet ikke det som navnet på hovedpersonen.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Cemetery girl: The Pretenders av Charlaine Harris/Christopher Golden,ill. Ben Kramer

Fra Sookie, heite vampyrer og andre overnaturlige vesener i Bon Temps til en historie om en ung jente med hukommelsestap som bor i et gravhvelv. Jeg har lest Charlaine Harris' første grafiskeroman.

Hvordan gikk dette til?

I Charlaine Harris(True Blood, Harper Connelly, Aurora Teagarden) har nok mange idèer bak sine mellombrune lokker. Denne gangen ledet en idè til Harris' aller første samarbeidsprosjekt. Det hele startet med at Charlaine i en samtale med Christopher Golden - forfatter til en rekke tegneserier som Buffy, Baltimore-serien, Hellboy og X-men bare for å nevne noen, fortalte om en idè hun haddde, men som hun ikke så for seg et format til.

Tiden gikk, og så en dag tikket det inn en e-post fra Golden: Skulle de to samarbeide om å få noe ut av ideen til Harris? Resultatet ble trilogien Cemetery girl hvor Don Kramer står for illustrasjonene. Kramer er kjent fra tegneserier som Batman, JSA og miniserien om Dr. Fate.

Hva handler historien om?

Jeg var så heldig at en herlig frøken tilbød meg å få lånte hennes utgave av denne første boken. Relativt splitter ny er den, første del ble utgitt tidligere i 2014.

Med Cemetery Girl frir nok Harris til et litt yngre publikum enn hva hun gjør med de andre seriene sine, eller hun frir til mange leseglade, men den historien passer godt og så til yngre lesere. Jeg mener du vil kanskje ikke gi Dead to the World i gave til en 11 åring?

Hvor har jeg hørt dette før?

Greit, så er kanskje ikke historien i seg selv så himla original, men når jeg leser Harris sine bøker så forventer jeg heller ikke det. Det jeg forventer er mer lettbeint underholdning.

Ei jente mister hukommelsen, og bosetter seg på kirkegården der hun ble dumpet. Etter sin nær døden opplevelse kan Calexa Rose Dunhill se sjelene til nylig avdøde mennesker, en av disse trenger hennes hjelp. Det kan til forveksling høres litt ut som plottet i tv-serien The Ghost Whisperer eller Harris' egen serie om Harper Connelly.

Allikevel klarer Golden og Harris å holde på min interesse fram til siste side er vent om. Jammen meg klarer de tilogmed også å tyne 10 tårer ut av øyekroken på meg. Jeg vil si det var fint å tilbringe 20 minutter av livet på Charlaine Harris sin debut i dette formatet, og at jeg gleder meg til å lese fortsettelsen. Dette er faktisk noe ganske annet enn en roman, eller underholdningsroman om du vil.

Illustrasjonene

Under er en illustrasjon fra boken som viser glimt av hovedpersonens minner, eller fragmenter av minner. Det er understrekes, tror jeg, delvis at bruken av knust glass i akkurat disse bildene. Jeg liker hvordan tegneren bruker denne typen effekter.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Sommerhuset av Cecilie Treimo

En skilsmisse truer i det fjerne, ubehagelige familiehemmeligheter dukker opp og nære og kjære glir fra hverandre i Cecilie Treimos Sommerhuset.

Foreldrene til søstrene Isabel og Ursula trenger litt tid alene. Jentene blir kjørt til besteforeldrene i sommerhuset. Før avreise drømmer Isabel om en stemme som lokker henne til seg, og flere merkelige drømmer og hviskende stemmer i natten skal det vise seg å bli.

Sommerhuset er en både spennende og rørende historie, kanskje spesielt for de i begynnelsen av tenårene. Det er det jeg vil kalle en touch av det overnaturlige her, men dette er absolutt ikke en fantasy. Men elementet setter en ekstra spiss på fortellingen. Lenge var jeg sikker på at jeg satt med løsningen på gåten de to søstrene i boka forsøker å løse, men jammen meg greide forfatteren å overraske meg. Bra jobba!


Historien mellom permene på Sommerhuset har god verdi også for voksne, det er viktig å ikke glemme hvordan det var å være ung. At man ikke undervurderer barna. Kanskje det aller viktigste voksne kan ta med seg herfra er hvordan det kjennes ut for barn og unge når de vet at noe er forferdelig galt i familien, men ingen vil fortelle hva det er. Ung eller gammel, dårlige vibber får man med seg uansett hvor mye andre forsøker å skjule det.

Et viktig aspekt ved denne historien er hva som kan skje dersom man ikke snakker sammen om ting. Opplevelser bør snakkes om, gode som vonde. Vonde minner kan sprette opp som troll i eske når man minst venter det. Det vil ikke nødvendigvis ende godt for den som har båret på noe alene i mange, mange år. Luft hodet, det er alltid bra, tenker jeg er et godt budskap å ta med seg fra Treimos spennende sommerroman.

Tør jeg si det? Det er noe med Treimos skrivestil som minner meg litt om Maria Gripe, du vet forfatteren av Skygge-serien og blant annet Tordivelen flyr i skumringen. Treimo bruker mange ord i sin fortelling. Forfatteren er glad i å beskrive omgivelser og gjenstander. For min del setter jeg pris på måten forfatteren gjør det på, det passer settingen. Men kanskje kan noen av leserne i forlagets målgruppe mene det blir litt tungt til tider?

Bokens handling foregår i vår tid, men det er noe med nettopp beskrivelsene som gjør at jeg ofte tar meg i å tenke at jeg har reist mange år tilbake i tid. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er bra eller dårlig. Mye av fortellingens bakteppe er fra for mange år siden men når vi først er i nå tiden savner jeg litt kontraster.

En annen tanke som slo meg underveis var dette med popkulturelle referanser. Her i denne boka tenker hovedpersonen på "Oksen Ferdinan", en tegnefilmkarakter sikkert mange på min alder kjenner til, men har dagens ungdom vokst opp med ham på tv? Hvis ikke tenker jeg at det er en ting som ikke burde vært med, da burde man heller valgt en karakter de kunne ha kjennskap til.

De negative bemerkelsene mine er småpirk. Dette var en spennende bok som jeg tror har potensialet til å holde lesere som er yngre enn meg opp en natt :)

Om forfatteren

I 2010 vant den norsk-svenske forfatteren Cecilie Treimo Norske Barne- og Ungdomsboksforfatteres debutantpris "Trollkrittet" for romanen "Løpe baklengs". I 2013 kom andre boka, Sommerhuset. Også denne boken vant Treimo en pris for, denne gangen Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. 

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Hyperpubertet av Vera Michaelsen

Den morsomste ungdomsboka jeg har lest på norsk så langt. Hyperpubertet av Vera Michaelsen er en lettlest og litt sprø historie om puberteten, selvtillit, ensomhet og  bruk av sosiale medier.

Foto: Aschehoug/Marte Garmann Johnsen

Vera Michaelsen

Vera Michaelsen nærmer seg 40-år. I løpet av sin karriere, så langt, har hun rukket mye.  
Jeg kan nevne at hun har jobbet med film, tv, som skribent for Aftenposten, forfatter av sakprosa for både barn og voksne og at hun nå er daglig leder for Den kulturelle skolesekken.

Ned med død og fordervelse

Norske ungdomsbøker har for meg lenge vært synonymt tragedier, død, sykdom og depresjoner.Viktige tema, ja, men jeg mener det bør finnes litt av alt. Det gode og det onde må være i balanse. Den regelen kan anvendes til så mangt, ikke bare innenfor fantasysjangeren.

Latter og fnis

Så kommer Vera Michaelsen med en bok som får leseren til å le og smile. Det er ikke det at Vera ikke tar opp alvorlige saker i sin første ungdomsroman. Nei, men hun bruker humor som et vellykket virkemiddel. 

Hyperpubertet er lik kaos

Puberteten kan være skremmende og kaotisk. Den kan oppleves som et lyn fra klar himmel, kroppen lever sitt eget liv. Ekstra ille er det da for den som blir rammet av hyperpubertet. Kviser som lyser. Pupper som reagerer med vann, plutselig er de på størrelse med meloner. Heldigvis er dette fiksjon. Noen kan kanskje argumentere med at dette høres tåpelig ut, men det fungerer godt når man ser hele historien under ett. 

Sitatet er hentet fra boken Hyperpubertet.

Sosiale medier

Blogg, hjemmesider, YouTube, Facebook, Twitter, Google +, Tumbler - you name it.
Hyperpubertet er vanskelig nok å hanskes med i seg selv. Det blir selvsagt ikke enklere når bokens hovedperson, Camilla, oppdager at de selverklært gode venninnene filmer henne i smug. Alt legges ut på nett, plutselig er Camilla verdensberømt for de pinlige tingene som har hendt henne. Mot sin vilje.

Når det private og personlige blir offentlig

Moren til Camilla er først opptatt av at datteren skal si sin mening om ting. Dette endrer seg så fort mulighetene om penger byr seg. Her snakker vi om en form for psykisk overgrep. Camilla ble totalt overkjørt, jeg fikk lyst til ringe barnevernet.

Heldigvis finnes det en voksenperson som står i kontrast til moren. En person som står opp for Camillas rett til å være ung uten hele verden som tilskuere. Det hele er litt satt på spissen. Når det er sagt finnes garantert foreldre som får skylapper på dersom det er snakk om å tjene penger på ungdommen. 

Utvikling

Camilla forandrer seg gjennom romanens løp. Fra å være en usikker jente som tenker at venner er det viktigste, uansett hvordan de oppfører seg mot deg. Venner er selvsagt veldig viktig, men ikke for enhver pris. Til en jente som tør å si hva hun mener, når det trengs.

Livet på internett i 2013

Livet i 2013 foregår like mye på nett som på rommet med gode venner. Det gjelder både fine opplevelser og mobbing. Da er det viktig at man respekterer hverandres grenser. Ikke alt egner seg på trykk, spesielt ikke dersom personen som havner på nett ikke har samtykket. 

Aktuell ungdomsbok

Michaelsen har altså skrevet en bok som jeg vil si er brennaktuell her og nå. Den handler om samtiden, slik det er å vokse opp i vår digitale tidsalder, for dagens ungdom. Om den vil overleve inn i fremtiden er jeg usikker på. Når det er sagt vil jeg si at boken skildrer godt hvor ekstremt det kan bli når sosiale medier er en del av hverdagslivet til de fleste norske ungdommer. Boken gir et bilde på noe som kanskje kunne ha skjedd med et ungt menneske i 2013. Minus puppene!

Litt forelskelse skader sjeldent

Man må selvsagt ikke ha med en forelskelse når man skriver en ungdomsbok. Men ut i fra egen erfaring kan jeg bare si at jeg var ekstremt mye forelska da jeg var på Camillas alder, så det føles helt naturlig at det er en gryende forelskelse her.

Kan jeg få si at jeg digger kyssescenene? Kleint, flaut, hormonelt og berusende(alkoholfri beruselse dersom det var noen tvil)!

Har du lest Hyperpubertet eller skal du det i fremtiden kanskje?
Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet. Har du omtalt boken så gi med beskjed så legger jeg inn linken til din omtale her.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.