Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

***Boken er et anmeldereksemplar fra forlaget. Meningene i anmeldelsen er mine egne, og ikke påvirket av at jeg har mottatt et gratiseksemplar av boken.***

Det å være ung og ikke klare å tilpasse seg forventningene man føler omverdenen har til en selv kan være tøft. Debutantforfatter Liv Marit Weberg har skrevet en solid ungdomsroman med en hovedperson som ikke har verdens best utviklede sosiale antenner. Med humor og en dose selvironi takler den unge kvinnen hverdagen på et vis.

Man tror at det å være ferdig på skolen vil si at man endelig har kontroll på sin egen livsball. At man kan bestemme i hvilken retning den skal trille. Det er det man har lært. Man har valgmuligheter og andre muligheter, og man kan bli akkurat det man vil, lærer man.

Men det kan man dessverre ikke. Det er det man forstår etter skolen. Man forstår sine begrensninger. Man forstår at de er svart mange. Man forstår at alt er umulig. Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handlingslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.

Handlingen i boken begynner med at den navnløse hovedpersonen* flytter til hovedstaden for å studere. Den unge damen er litt sjenert og usikker på seg selv i sosiale sammenhenger, så fadderuke med diverse aktiviteter er ikke helt noe for henne. Her må jeg si at jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens tanker på godt og vondt. Den usikkerheten jeg selv hadde da jeg begynte på høyskolen, og til en viss grad fortsatt har i større sosiale settinger den dag i dag er ikke god. Heldigvis har jeg innsett at jeg ikke er den eneste som føler meg litt sårbar og liten i slike nye settinger, og det går helst godt. I større eller mindre grad gruer de fleste seg litt til ting som er nytt og ukjent her i livet, men hvor mye man lar denne angsten prege seg varierer veldig. Denne historien er et eksempel på hvordan det kan gå når angsten i stor grad tar kontroll over mennesket.

Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes antakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.

Ting går alt annet enn på skinner for jenta, hun lyver om skolehverdagen for foreldrene og tildels lyver hun til seg selv også. Når man først har hoppet over første dag av semesteret er på en måte kursen for historien staket ut. Derfra blir det bare enklere og enklere å la være å møte opp, helt til den dagen studielånet ikke lenger kommer inn på konto. Har man spist opp alt som står i skapet er valget enkelt, man må gå på NAV for å skaffe hjelp. Det som viser seg å være eneste mulighet for penger inn på konto er en stilling som innebærer mye kontakt med mennesker, da er det duket for enda mer tragikomedie. Det er ikke lett å være usosial i en jobb hvor man skal yte service og samhandle med andre mennesker til enhver tid.

Jeg er lei, for å si det mildt. Hver dag hittil har det skjedd noe jeg ikke hadde forutsett at ville skje. Og da klarer jeg jeg jo heller ikke å håndtere det.

Vil du ha mer?
Se mine videosmakebiter fra boken ved å klikke her.

Ut i fra sitatet over kan man kanskje begynne å tenke seg til hvorfor livet er vanskelig for denne unge kvinnen. Hun er ikke alene om å ville ha kontroll på alt i hverdagen. På mange måter er det slik det har blitt i dag, vi kvier oss for alle området vi kan feile på. Dersom vi ikke tør å feile, og innrømme at vi er sårbare blir livet vanskelig. Det får meg til å tenke på viktigheten av, det jeg tror er, forsker og forfatter Brené Browns budskap i boken Uperfekt som bloggeren Anita skrev om for litt siden(følg gjerne linken for å lese bokanmeldelsen) - våg å vær uperfekt. Denne lille boken handler nemlig mye om skam, hovedpersonen skammer seg over mye og det hemmer henne enormt, og hun lever livet inn i sin lille, nesten, nakne leilighet. På mange måter føler jeg det litt som om Liv Marit Webergs hovedperson er Bridget Jones nevrotiske, yngre stesøster.

Det hele ser ganske svart ut for bokens hovedperson, men heldigvis kommer en og annen solstråle brytende gjennom det grå skydekket. Uten Webergs vittige penn hadde dette tildels vært en ganske tragisk roman, men humoren tar brodden vekk fra det som er leit uten at latter ødelegger for alvoret som ligger bak. Som leser kjenner jeg på følelsen av lettelse over at jeg trossalt ikke er like lammet som hovedpersonen i romanen i sosiale sammenhenger. På den andre siden blir mer bevisst på det å inkludere alle, gjøre så folk føler seg velkomne inn i en gruppe. Jeg vet ikke hvordan de er nå men i disse fadderaktivitetene tror jeg mange kunne fått en langt bedre start dersom noen hadde vært bevisst på at man faktisk ikke var tilstede. Noen ganger har man godt av å bli dratt litt ut av komfortsonen sin, ellers kommer man seg kanskje ikke videre i livet. De aller fleste av oss har noe å tilby samfunnet vi lever i, selv om ikke alle er de som trives i større grupper.

Utover i historien utvikler hovedpersonen seg noe, det er ikke lett for henne, men det går på et vis. Heldigvis faller ikke Weberg for Hollywood-trikset. Det er ikke så enkelt at en makeover kan løse alle problemer, det indre tar tid, sminke, kosmetiske endringer og kule klær er midlertidige løsninger og de egentlige problemene vil alltid finne veien til overflaten.

Og jeg vet godt hvem jeg er, uten at det er godt for noe.
For det er ingenting jeg får gjort med den saken.
Og noen ville kanskje sagt: Jo. Du kan for eksempel forandre hele personligheten din.

Boken er utrolig lettlest, og kapitlene er korte. Vi følger hovedpersonen i nåtid, det er hennes jeg-stemme som formidler hvordan hun har det der hun isolerer seg fra alt og alle. Språket presterer både det å flyte godt og å være irriterende på samme tid. Irritasjonsmomentet handler mest om språket til hovedpersonen og hennes gjentakelser, men på samme tid passer det hennes karakter og det er ikke uvanlig at vi legger til oss ord og uttrykk som vi ofte bruker ihjel. En annen ting som er litt bisart i historien er fraværet av tekniske duppeditter, men kanskje er dette helt bevisst. Det er med på å opprettholde hovedpersonens distanse og fravær til tiden hun lever. Uansett dette er småtteri i det store og hele, for inntrykket av jobben forfatteren har gjort og historien i sin helhet er veldig bra.

Andre om boka:
Så rart
Beathes bokhylle
Bokmerker.org
Barnebokkritikk

*I en telefonsamtale med en ukjent, muligens en feiloppringning, sier personen i andre enden navnet Anne Lise, men jeg oppfattet ikke det som navnet på hovedpersonen.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.