Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

Anna Munchs ettermæle er i stor grad påvirket av det som har blitt beskrevet som hennes sykelig besettelse av Knut Hamsun. I kunstnerromanen Hennes løgnaktige ytre har Selma Lønning Aarø skrevet et mer nyansert bilde av Munch enn det som har kommet fram i biografiene til Hamsun.

Fanget av samtiden

Anna Munch passer ikke helt inn i bildet av sin samtid, i hvert fall ikke om vi skal tro framstilling som trer ut av sidene i denne romanen. Her er Munch langt på vei en moderne kvinne fanget i en tid hvor det var forventet at en hustru hadde å adlyde sin mann. Alt hun vil er å skrive, noe som vekker et veldig sinne i hennes mann. Hos Knut Hamsun ser hun et fellesskap, de har en felles interesse, ja de er sågar født på samme dag. Hans skrivekunst og talegaver trollbinder henne på et vis, han har den friheten Anna ønsker seg. Hamsun reiser, Anna reiser etter. Kanskje er det upassende, men Anna føler at hun ikke har noe valg. De to var en kort stund venner, men det hele ender opp i en fryktelig sak om upassende brev fulle av ondsinnede rykter. Leseren blir vitne til to mennesker med tendenser til paranoid trekk, og en kvinne som sliter psykisk.

Romanen veksler mellom to fortellere, det ene formidler Annas historie i tredjeperson og den andre er fortalt i førsteperson gjennom Annas datter Signe Munch Siebke. Leseren kommer tett på begge kvinnene, men får kanskje særlig sypmati for Signe, hun som en gang var det uskyldige barnet i hele den vanskelige situasjonen. Anna Munch følte seg kanskje sviktet i sitt liv, men hun sviktet samtidig selv den som trengete henne mest. Det å gripe muligheten til å være en fri kvinne sent på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet hadde sin pris.

Slik det kan ha vært

Romanen er i store trekk basert på kilder, det kan vel sies å både være en biografisk- og en kunstnerroman. Forfatteren forklarer at hun har lagt inn ting som hun mener trolig har skjedd, i de tilfellene hvor det fantes huller i den virkelige historien om Anna. Resultatet er en medrivende roman, som gir litt magevondt for alle som vet hvordan historien faktisk endte. Roman om en del av vår kvinnehistorie og litteraturhistorie om hverandre, det er historien om særs vanskelige kår for norske, kvinnelige kunstnere. Tilsist er det også en roman om bedrag, psykisk helse og misforståelser. For kanskje kan du bli syk av å jage en uoppnåelig drøm.

Kanskje får vi aldri vite sannheten om dette turbulente "forholdet" mellom de to menneskene, de to forfatterne. En ting er sikkert en historie blir aldri mer sann av at vi hører den ene sidens versjon av saken ti ganger, endelig har Anna Munch fått en stemme.

Romanens forteller går forresten ikke ad veien for å formidle et par stikk inn i vår samtids debatt om bruken av nære personer som inspirasjon i litteraturen.

Hvis du ikke kjenner til Anna Munch, og kanskje lurer på hva slags tilknytning hun har til maleren Edvard Munch kan jeg avsløre at hun var gift med hans fetter.

Tilslutt så undrer jeg meg litt om hvorfor det står så lite om Anna Munch hos Store norske leksikon? Etter at jeg har lest ferdig denne romanen fremstår det som et lite tap for oss alle. 

Mitt eksemplar av boken er lånt på biblioteket.

Les også:
Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch

Om boken hos andre bokbloggere:
Artemisias verden
Bokelskerinnen
Groskro's verden
Min bok- og maleblogg
Rose-Maries film- og litteraturblogg
Tine sin blogg
Tones bokmerke


Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle:
Merete Røsvik Granlund
NRK
VG
VL

Les også:
Forfatteren i bokprat med forlaget
Kritikkintervju av Silje Stavrum Norevik i BT

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Mine rablerier om: Nordnorsk julesalme av Hild Haaheim

Nordnorsk julesalme er en reise nordover i landet og bakover i slekten til forfatter Hild Haaheim.

Selvbiografiske romaner hvor hovedpersonen, eller forfatteren, reiser bakover i eget liv og/eller i slekta har vært og er fortsatt populært. Tenk for eksempel Edvard Hoem, Rolf Jacobsen og Knausgård i litteraturens verden og på tv har du for eksempel et program som er i samme gata, nemlig NRK-serien Hvem tror du at du er (anbefales). Nordnorsk julesalme føyer seg fint inn i denne tradisjonen trenden.

I romanen observeres fortiden av en forteller med et blikk som vet hvordan historien endte. Jeg tenker at denne romanen, og Leiligheten av Nora Szentiványis som jeg også nylig har lest, delvis kan sees på som en form for reaksjon på det som skjer i Europa i disse dager. Ikke spesielt rart, både fordi det er aktuelt og fordi fortid, nåtid og framtid henger uløselig sammen. En kald bølge skyller over vår verden, kanskje er det mange som har glemt at for 70 år siden følte mange her på lignende redsler og lidelser som de som nå flykter til Europa. En reise i vår hjemlige historie minner oss om dette.

Hild Haaheims Nordnorsk julesalme sammenlignet jeg stadig med Leiligheten (les min omtale fra forrige uke her), som jeg likte så inderlig godt. Begge romanene er skrevet av kvinner som går tilbake i familiens fotspor, det er krig, ufred og dårlige kår. rlige kår og.  Romanen begynner med Haaheims oldefar som reiste fra Vadsø til Kirkenes for å skape et bedre liv for seg og familien, mens forfatterens mormoren er fortellingens utløsende faktor. Romanen gir et interessant innblikk i hvordan livet nord var både før og etter krigen. Det er en viktig del av landets historie, hvordan livet ble levd i nord og kanskje spesielt de ufattelige ødeleggelsene under 2.verdenskrig.

En av de tingene jeg likte godt ved at Hilde Haaheim hadde en fantastisk evne til å oppsummere et helt liv bare ved hjelp av få setninger:

Boka er en reise i Sør-Varanger og Kirkenes fortid, det er natur, mennesker, sykdom, krig slit, sorg og glede. Det er en historie om sterke kvinner, hvor det er tydelige linjer som viser norske kvinners vei fram mot i dag. Et stykke norsk historie i romanformat, anbefales.

Bloggere om boka:

Karis bokprat

Solgunn sin (hun har også anmeldt boka for Altaposten)

Boka i tradisjonelle medier:

Her fant jeg dessverre ingen anmeldelser.