Anna Munchs ettermæle er i stor grad påvirket av det som har blitt beskrevet som hennes sykelig besettelse av Knut Hamsun. I kunstnerromanen Hennes løgnaktige ytre har Selma Lønning Aarø skrevet et mer nyansert bilde av Munch enn det som har kommet fram i biografiene til Hamsun.
Fanget av samtiden
Anna Munch passer ikke helt inn i bildet av sin samtid, i hvert fall ikke om vi skal tro framstilling som trer ut av sidene i denne romanen. Her er Munch langt på vei en moderne kvinne fanget i en tid hvor det var forventet at en hustru hadde å adlyde sin mann. Alt hun vil er å skrive, noe som vekker et veldig sinne i hennes mann. Hos Knut Hamsun ser hun et fellesskap, de har en felles interesse, ja de er sågar født på samme dag. Hans skrivekunst og talegaver trollbinder henne på et vis, han har den friheten Anna ønsker seg. Hamsun reiser, Anna reiser etter. Kanskje er det upassende, men Anna føler at hun ikke har noe valg. De to var en kort stund venner, men det hele ender opp i en fryktelig sak om upassende brev fulle av ondsinnede rykter. Leseren blir vitne til to mennesker med tendenser til paranoid trekk, og en kvinne som sliter psykisk.
Romanen veksler mellom to fortellere, det ene formidler Annas historie i tredjeperson og den andre er fortalt i førsteperson gjennom Annas datter Signe Munch Siebke. Leseren kommer tett på begge kvinnene, men får kanskje særlig sypmati for Signe, hun som en gang var det uskyldige barnet i hele den vanskelige situasjonen. Anna Munch følte seg kanskje sviktet i sitt liv, men hun sviktet samtidig selv den som trengete henne mest. Det å gripe muligheten til å være en fri kvinne sent på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet hadde sin pris.
Slik det kan ha vært
Romanen er i store trekk basert på kilder, det kan vel sies å både være en biografisk- og en kunstnerroman. Forfatteren forklarer at hun har lagt inn ting som hun mener trolig har skjedd, i de tilfellene hvor det fantes huller i den virkelige historien om Anna. Resultatet er en medrivende roman, som gir litt magevondt for alle som vet hvordan historien faktisk endte. Roman om en del av vår kvinnehistorie og litteraturhistorie om hverandre, det er historien om særs vanskelige kår for norske, kvinnelige kunstnere. Tilsist er det også en roman om bedrag, psykisk helse og misforståelser. For kanskje kan du bli syk av å jage en uoppnåelig drøm.Kanskje får vi aldri vite sannheten om dette turbulente "forholdet" mellom de to menneskene, de to forfatterne. En ting er sikkert en historie blir aldri mer sann av at vi hører den ene sidens versjon av saken ti ganger, endelig har Anna Munch fått en stemme.
Romanens forteller går forresten ikke ad veien for å formidle et par stikk inn i vår samtids debatt om bruken av nære personer som inspirasjon i litteraturen.
Hvis du ikke kjenner til Anna Munch, og kanskje lurer på hva slags tilknytning hun har til maleren Edvard Munch kan jeg avsløre at hun var gift med hans fetter.
Tilslutt så undrer jeg meg litt om hvorfor det står så lite om Anna Munch hos Store norske leksikon? Etter at jeg har lest ferdig denne romanen fremstår det som et lite tap for oss alle.
Mitt eksemplar av boken er lånt på biblioteket.
Les også:
Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch
Om boken hos andre bokbloggere:
Artemisias verden
Bokelskerinnen
Groskro's verden
Min bok- og maleblogg
Rose-Maries film- og litteraturblogg
Tine sin blogg
Tones bokmerke
Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle:
Merete Røsvik Granlund
NRK
VG
VL
Les også:
Forfatteren i bokprat med forlaget
Kritikkintervju av Silje Stavrum Norevik i BT

Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.