Jeg er ikke av Martina Gaux

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Hvem er jeg? Det kan være et vanskelig nok spørsmål å stille seg selv. For en som som lider av hukommelsestap er det enormt frustrerende.

Ryan kommer til seg selv på gata i New York, uten andre minner enn om et hopp og et fall på en skøytebane. Sakte men sikkert kommer det små drypp fra fortiden hennes. Det er noe med en bror, men det er ikke enkelt å få sannheten ut av omgangskretsen. Det hele er enormt frustrerende for den 16 år gamle jenta, hvordan skal hun finne ut av hvem hun er?

Jeg er et ødelagt MEMORY-spill. Jeg har fortsatt alle sansene i behold, men i hodet mitt mangler utrolig mange av brikkene. Jeg må starte på null igjen, ja, ikke helt, på fem, kanskje, av hvor mange?

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman som jeg mener er særlig relevant til vår samtid, dette fordi deler av tematikken er så aktuell. Kjønn og kjønnsidentitet er tema som står sterkt i romanen. Både i verden og i Norge er dette høyst aktuelt, senest i april i år var innføring av et tredje kjønn oppe til debatt i Stortinget. Videre er dette en historie om et ungt menneske som blir tvunget til å jakte på sin egen identitet i langt sterkere grad enn hva man kanskje ser i andre ungdomsromaner. Identitetssøken er sterk i ungdomstida, men for en som ikke husker noe blir det kanskje mer viktig enn for mange andre. Det resulterer i en historie med mange sannheter, men med like mange løgner.

«Men før dere fyrer løs: Ikke lyv. Jeg vil ikke pumpes full av minner eller egenskaper som Ryan ikke har hatt.»

Ved hjelp av observasjoner familie, venner og bekjente har gjort seg må bokas hovedperson pusle sammen sin identitet. Men er vi nå egentlig den personen som moren vår mener at vi er, kanskje er vi heller den onkelen vår mener at vi er eller er vi den en venn eller bekjent kjenner? Ryan forstår etterhvert at et menneske kan oppfattes ulikt ut i fra menneskene som ser oss. Vi har lett for å innta ulike roller ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i, men når vi går i oss selv hvilke av rollene er egentlig den sanne? Ryan forstår etter hvert dette, og den indre reisen hun går gjennom preges av mye frustrasjon. Det blir fort klart at det er mange feller å gå i. Lar man seg forme for mye av andre menneskers oppfatninger? De er jo ikke nødvendigvis bare sanne. Kanskje Ryan kan kan begynne på nytt, med blanke ark, hun husker jo uansett ingenting fra livet før ulykken. Minner kommer sakte sigende, og det viser seg at det er umulig å løpe fra fortiden.

"Denne teknikken er veldig tidkrevende, både når det gjelder eksponering og framkalling av bildene. Modellen må sitte rolig, veldig lenge. Et langsomt fotografi – ikke noen snapshot eller tilfeldig selfie, som alle kan ta. Her snakker vi om håndverk.(...)"

Før var Ryan lidenskapelig opptatt av fotografering, og det er det hun studerer. Leserne får vite litt om ulike teknikker, bruken av fotografier benyttes i stor grad til å speile menneskets forsøk på å skjule sitt sanne jeg. Det tolker jeg som et lite stikk til dagens selfie-kultur hvor vi bruker mye tid på å fremstille oss, det nevnes også teksten. Ryan er forøvrig up and coming i de vellykkede fotografenes verden. Omstendighetene rundt dette kan nok tolkes som litt lite troverdig, men på den andre siden er det kanskje meningen at Ryans eksistens i New York er ment som et bilde på The American Dream.

Jeg blir stående hele veien til flyplassen. Hjertet mitt pumper bare tårer, men jeg griner ikke. Jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg åpner dagboka og det lille heftet det står Forsøk på.

Historien er spennende, og jeg er helt sikker på at mange ungdommer kommer til å sluke boka med stor iver. Noen vil nok kanskje fort forstå hvor det bærer avsted, men det vil nok avhenge av hvor mye erfaring man har med fortellinger(enten det er i film- eller romanformat). Jeg har lest lignende historier tidligere, som for eksempel Golden Boy av Abigail Tarttelin, en av mine store favoritter i 2014, og så derfor raskt hvor det bar avsted. Likevel, Gaux skriver med et slikt driv at historiens mysterium appellerer til meg, selv om det ikke er alt jeg finner like troverdig.

Jeg sklir tilbake, sparker og dytter dyna til den henger over meg som en sky. Så slipper jeg. Dyna daler langsomt ned. Legger seg som snøfnugg først på føttene, så på knærne, brystene, ansiktet. Så sval, så lett. I noen deilige øyeblikk er verden helt OK(...)

Historien er persondrevet, og valget av førstepersons-forteller, jeg-forteller, gjør det hele til en intens tur i sinnet til ei 16-17 år gammel jente. Gaux språkdriver leseren gjennom historien uten behov for store og dramatiske, ytre, hendelser. Det som trekker språkopplevelsen min ørlite grann ned, er at enkelte setninger kan leses som om de først ble skrevet på engelsk, deretter oversatt til norsk. Det er ikke mange av de, men noen få hvor ordstillingen ikke klinger helt godt på norsk. Kan det ha noe med at handlingen er satt til New York? Jeg vet ikke hvor mye en forfatteren har forestilt seg og vektlagt det i skriveprosessen, men kanskje hodet av og til er litt for innstilt på at mye av dialogen egentlig foregår på engelsk.

Hun begynner å gråte. «Kanskje du kunne gjøre ham frisk igjen.» «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hæh? Han ønsket jo selv å dø.»

Tilslutt vil jeg skrive noen ord om foreldrene i boken. På mange måter kan de forstås, men på den annen side ikke. De har latt seg blinde av egen skyldfølelse, og har mistet evnen til å se lenger enn sin egen nese. Når avkommet har behov for støtte så spiller foreldrene the blame game og lager en avgrunn som kanskje aldri kan tettes mellom dem. En for stor bør legges på Ryans skuldre, faren havner på sykehus og som sitatet over viser forsøker moren å legge farens muligheter til helbred over på Ryan. En urettferdig tung byrde. Sett fra det perspektivet kan jeg si at det nok helt sikkert finnes foreldre der ute som kan ha godt av å lese boka. Dessverre.

Det er mye mer jeg kunne kommentert, men jeg tror jeg har skrevet mer enn nok nå(blind onkel, kunstløp og overvekt er for eksempel andre ting som kanskje burde vært nevnt, men det får bli en annen gang).

Andre om boken:

Les mye

Kleppanrova(litt spoilere her, consider yourself warned)

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.