Engel i snøen av Anders Totland

Stillferdig knyttneve i magen. Kanskje er det årets vakreste norske ungdomsroman?

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Engel i snøen er en hardtslående ungdomsroman, til tross for sin korthet og rolige tempo. Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at historiens jeg-person, som vi aldri får vite verken alder eller kjønn på, befinner seg på et sykehus i en avdeling for alvorlig syke.

Leseren betrakter barn og ungdom som kommer, får reise hjem og de som ender sine dager på sykehuset gjennom øynene til en annen pasient. Observasjonene føles realistiske, det er sårt og rørende fordi livet kan være slik. Det føles ikke ut som om fortelleren spiller på det sentimentale, hen formidler lite direkte følelser men for leseren er det rom for mye tolkning mellom linjene. Det er altså på ingen måte slik som man ofte kjenner igjen fra triste filmscener som, ikke sjeldent, blir forsterket med uendelig trist musikk.

Det ser berre så fint ut å sitja på pianokrakken, la fingrane svømma over tangentane og flyta inn i ei tankelaus verd av tonar.

Musikken er viet en del plass i boken, det tilfører historien en ekstra dimensjon. Musikk har den egenskapen at den kan røre og knytte mennesker sammen på en helt spesiell måte.

Det er mye leseren kan reflektere over. Temaer som liv og død åpner opp for store spørsmål. Tro eller ikke tro, det er også spørsmål som dukker opp i romanen. Kontrastene, og valgmulighetene, understrekes av to voksenpersoner hvor den ene er ikke-troende og den andre er prest, ingen tvinger sine meninger på det unge mennesket og det føles ut som naturlige emner for samtale med tanke på omstendighetene de befinner seg i.


Som tittelen avslører er snøen en sentral del av historien, den en symbolsk betydning. Historien utspiller seg fra vinterens begynnelse til det igjen er vår(eller kanskje var det sommer). Snø kan bety så mye. Det er slutten på høsten, det er blanke ark over som venter på at våren igjen skal male verden i farger.

Eg likar å tenka at menneska er som snøkrystallar. – Som snøkrystallar? seier eg. – Som snøkrystallar, seier pappa. – Dei kjem liksom ut av ingenting og svevar gjennom verda ei kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle.

Det er ikke så mye mer jeg vil skrive om handlingen i romanen, den kort med sine knappe 80 sider. Engel i snøen tok pusten fra denne leseren, og jeg regelrett hulket meg gjennom bokens siste sider. Nå er jeg riktignok lettrørt, men det er lenge mellom de virkelig store hulkene mine. Boken får min varmeste anbefaling.


Les også:
Barnebokkritikk om Engel i snøen

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.