Man dør litt hver dag av Arne Svingen

Tre bestekompiser, en befinner seg i Tyskland, de to andre på hver sin kant av Norge. Helt ut av det blå dør to av guttene, det er tilsynelatende selvmord. Den tredje, Aksel, blir forsøkt hengt i familiens leilighet.

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Det er duket for spenning fra første kapittel i Arne Svingens nyeste ungdomsroman. Handling står i fokus når Aksel må flykte for livet, hvem vil tro en sprø drapshistorie fra en 17-åring?

Aksel er den eneste overlevende i kompisgjengen, han forstår ingenting av det som skjer. Hvorfor er en profesjonell leiemorder ute etter tre 17 år gamle gutter? Det må være en misforståelse, det gir ingen mening. Sammen med eks-politi Ellen, moren til en av kameratene, forsøker Aksel å finne ut av hva det er som skjer. Han blir ikke klokere når en 12 år gammel jente dukker opp fra ingensteds fra. Hun må være koblet til saken, men hvordan?

Svingen har skrevet en handlingsmettet actionhistorie, hvor historien vekselvis fortelles fra tre ulike perspektiver, fem om vi tar med de to som dør i bokens begynnelse. Dessverre stopper det seg opp litt i starten for min del. Jeg vil gjerne kunne sette ord på hvorfor, det er noe med språket gjennom de delen av romanen som følger Aslak. Språket bærer preg av å være litt i tvil om det skal være voksent eller ungdommelig. Jeg tok meg i å undre meg over enkelte ordvalg. Dette er ikke det språket jeg husker fra "Din vakre jævel" eller "Med egne øyne". Det flyter ikke alltid så godt, ordene må passe sammen, det må passe inn i teksten som en helhet. Kanskje er dette noe som kommer av dialogene mellom 17 år gamle Aslak og 40 + Ellen, de oppfatter jeg som lite troverdig. Det er noe kunstig over det hele, slik som i denne situasjonen når Aslak forteller Ellen om episoden hvor han ble forsøkt hengt og ble truet med pistol:

- (...) Selv om han var ganske nær, så skjøt han ikke.
- Jeg har hørt at det kan være tøft på videregående, men så ille er det vel ikke?

Ville jeg svart en ungdom som fortalte meg at han hadde blitt truet med pistol slik? Lite trolig, men kanskje er det slik Ellen skal være som karakter. Foreldrene til Aslak er på ferie, og han vil ikke uroe dem med det som skjer i Norge, "de ville bare bli hysteriske." Derfor blir Ellens hans allierte. Ellen er, som etterforskere i mange kriminalromaner for voksne, hardhudet, alt for glad i alkohol, sjefete og ensom. Sammen med leiemorderen er Ellen den eneste voksenpersonen, som har en større rolle, i historien.

En leiemorder har også følelser

Styrkene ligger for meg i synsvinklene til leiemorderen og den 12 år gamle jenta, Siri. Leseren blir motvillig mer sympatisk innstilt når vi ta del i leiemorderens privatliv. Som leser må jeg kjenne på ubehaget ved at denne personen kan ha noen gode sider, det enkleste er jo alltid å hate ham for det yrket hans innebærer. Samtidig balanseres dette med drypp av historisk informasjon som tyder på at han muligens var involvert i ulike oppdrag i krigssituasjoner i tidligere Jugoslavia. Leseren er hele tiden bevisst på at dette er en sammensatt, men farlig person.

Siri på sin side er en reflektert og klok jente. Hun har noen temaer hun er spesielt interessert i, måten dette fremstilles på får meg til å tenke at hun muligens skal oppfattes som om hun kan ha en diagnose. Livet til Siri er ikke enkelt, hun er stadig på rømmen fra sin rike, dysfunksjonelle familie. Familien består av en far som tilsynelatende lar seg totalt overkjøre av en dominerende og manipulerende, ond stemor.

Trenger du hjelp? Psykolog eller noen som klapper deg på ryggen? En gruppeklem?

Flere mennesker har blitt drept, noen så og si rett foran øynene på hovedpersonen, og sitatet over kommer fra en politietterforsker som har tatt forklaringen til Aslak. Jeg henger meg opp i det, og jeg lar meg provosere. Jeg klarer ikke å forestille meg at en politimann ville snakket sånn til en ungdom som må være svært traumatisert.

Fort gjort

Da det var igjen en halvtime av boka, stilte jeg meg selv spørsmålet om hvordan gåten skulle løses. Kanskje skal det komme en oppfølger? Nei, der tok jeg feil. I siste liten ble det mye detaljer som sørget for at mysteriet lot seg løse i en fei.

Jeg tror Svingens roman gjenspeiler noe av det en del av lesere er ute etter, en rask og spennende historie. Det er neppe en historie som vil bli husket lenge, men det er en bok som kan friste til lesing. En underholdende virkelighets flukt som kanskje er skapt for å få gutter til å lese? Jeg er spent på hva elevene som leser til Uprisen kommer til å skrive om denne boka.


Les: Barnebokkritikks anmeldelse av boken

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Meningene på bloggen er hennes egne. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.