A farewell to arms(no. Farvel til våpnene) av Ernest Hemingway

A Farewell To Arms er en roman om krig, kjærlighet, sorg og tapt ungdomstid. Romanen av Ernest Hemingway sies å skulle være delvis selvbiografisk.

Den amerikanske løytnanten Frederic Henry har meldt seg frivillig til å kjempe i Første Verdenskrig på Italienernes side. Løytnanten er en av ambulansesjåførene i sin tropp. De befinner seg nå et sted like ved grensen til Østerrike. Løytnanten har akkurat kommet tilbake til leieren etter perm hvor han møter den engelske sykepleieren Cathrine Barkley. De to innleder et forhold, kort tid etter blir løytnanten sendt til fronten.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva som drev meg stadig videre i denne boken. Innimellom var den nemlig noe tørr, men likevel hadde jeg et intenst ønske om å følge løytnanten videre. Jeg vil si at dette er en maskulin kjærlighetshistorie, den bærer veldig preg av å være skrevet av en mann(eller det blir kanskje feil å si, kvinner kan også skrive slik, historien bærer veldig preg av å ha blitt skrevet av Hemingway) .

Var det realismen som drev meg fremover i boken? Hemingway selv var med i krigen i Italia og han formidler krig slik bare en som har opplevd det kan gjøre. Venner ble drept, redde innbyggere skjøt på sine egne soldater fordi de trodde det var fienden i forkledning. Selve kjærlighetshistorien var hjerteskjærende lesning. Krig og elendighet, er det rart det finnes mennesker som velger flykt gjennom rus? Jeg unnskylder ikke sykdommen, men en kan forstå at det finnes mange vanskelige liv hvor menneskene som står i det ikke aner hvordan de skal takle alt de bærer på alene.

Jeg er en nysgjerrig sjel og måtte ta turen innom Google for å finne ut av kjærlighetshistorien også kunne være selvbiografisk. Dersom Hemingway opplevde noe av det samme er det nok en godt bevart hemmelighet.

En bok som var vel verdt tiden jeg investerte i den. Historien er ikke en lykkelig en, men selv om jeg egentlig ikke er så spesielt glad i triste bøker likte jeg A farewell to arms. Dette er nok en historie jeg vil bære med meg i lang tid fremover.