They see me rowlin'

Neida, jeg har ikke begynt med hiphop, for de som skjønte referansen i overskriften, derimot har jeg slukt to av J.K. Rowlings bøker de siste ukene.

Først ut var Harry Potter & the Order of the Phoenix. Jeg har nå studert ved Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry sammen med Harry og vennene hans siden november 2015. Det er først i denne femte boken, at jeg virkelig merket at Harry har blitt en ung voksen. Tematikk og budskap kommer langt tydeligere fram i denne boka enn i de foregående. Jeg lurer på om fortelleren hele veien har formidlet temaene tilpasset Harrys alderstrinn i den enkelte utgivelsen. Siden alt kom mye tettere på leseren denne gangen.

De fleste vet hva historien går ut på, så jeg bruker ikke plass til å skrive noe om det her. Den femte boka er herved lukket, det er bare to igjen. Det er en litt sørgelig tanke, for så langt har det vært en underholdende reise. Jeg anbefaler alle som enda ikke har tatt toget fra plattform 9¾ om å kjøpe seg en billett straks og med en gang. Du vil nok ikke gå av for sjuende bok er fortært.

Jeg tar med meg dette sitatet fra boken(innlegget fortsetter under bildet):

Da jeg hadde lyttet ferdig til Stephen Frys formidling av Harry Potters eventyr i bok #5, tenkte jeg det ville være smart med en HP pause. Da kom jeg på, oh hell og lykke!, at jeg helt hadde glemt bort at Robert Galbraiths(aka. J.K. Rowling) tredje bok i serien om Cormoran Strike kom ut i fjor høst.

Det ble et godt gjensyn med Strike og Robin, selv om saken(e) de etterforsker selvsagt ikke er noe hyggelig - hvem ville vel likt å få et avsagd damebein levert på døra?

I Career of Evil har forfatteren hevet seg mange hakk i sjangeren siden første utgivelse. Dette er den mest velkomponerte kriminalromanen i serien så langt. Her var det vanskelig å gjette seg fram til hvem som var hovedpersonen, i hvert fall for meg som ikke er av de aller mest erfarne krimleserne. Løsningen framstår som mer troverdig enn hva jeg husker den første boka. Dere som leser mye krim, hva mener dere?

Det er noen klisjeer her, slik som "ikke-forholdet" mellom etterforsker og partneren og et dårlig forhold til de fleste i politiet. Dog er jeg villig til overse dette, karakterene har kommet for godt under huden på meg til at jeg kan la det irritere meg for mye. Leseren skal i denne boken få et enda mer intimt forhold til Strike og Robin, det kjennes ut som om forfatteren lykkes med det da jeg kjente på en nedstemthet da siste ord i lydboken var opplest. Noen nye bekjentskaper ble introdusert, slik som Shanker en litt halvkriminell røver som har et spesielt bånd til Strike.

Boken ender med en slags cliffhanger, som sendte meg rett ut på Google. Når kommer neste bok?! Det er ingen løse tråder i drapsgåten, men i den private sfæren derimot...

Les også: Når gjøken galer av Robert Galbraith