 |
| Bildet illustrer hvilket inntrykk jeg har hatt av serieromaner.. jada jeg har skåret alle over en kam. |
Jeg kan finne på å frese litt om noen mener at bøkene jeg leser er noe mindre verdt enn noe annet. Selvsagt er det mye som ikke er kvalitets litteratur, mye som nok ikke overleve tidens tann på samme måte som for eksempel Dante, Shakespeare og Jane Austens verk har. Det må være rom for å kunne skrive og lese litteratur som er god underholdning der og da, som gir leseglede. Det er ikke til å stikke under en stol at svært mange nok tenker sitt om at jeg som 28-åring elsker å lese bøker som er skrevet for ungdom og at favoritt sjangrene mine er fantasy, paranormal romance eller science fiction. Noen tror kanskje at jeg ikke leser annet men jeg kan en og annen gang finne på å ta et skritt ut av min komfortsone og lese klassikere eller samtidsromaner, jeg leser ikke utelukkende ungdomsromaner men mye av det. Jeg møter også fordommer for mine preferanser; "er ikke du litt for gammel for slikt?". Det merker jeg at gjør meg forbannet.
 |
| Foto: Housey21 |
Den er selvsagt veldig bevisst, hvordan ellers skal man få reaksjoner fra leserne? Noe lærer man da fra tabloidene.
Jeg må dessverre innrømme at jeg nok har rynket på nesen en og annen gang av serieromaner. Hvorfor? For min del går det mest på at jeg har hatt et inntrykk av at begrepet husmorporno har passet bra til serieromanene. Ja, jeg skammer meg for å si at jeg nok har dratt alle over en kam. Det er et inntrykk jeg har hatt med meg fra jeg var ganske ung og jeg har aldri gjort noe forsøk på å rette på dette. Inntrykket jeg har hatt har dreid seg om klisjefylte sexscener, skal det være sex i bøkene jeg leser så bør det pinadø virke ekte. Jeg har hatt et inntrykket av at i serieromanene dukker prins charming opp og tar heltinnen med storm, bærer henne avgårde med henne til soverommet eller et eller annet mer eller mindre egnet sted for å hoppe i høyet . For det første er nok ikke dette tilfelle med alle serieromaner(som Bokelskerinnen har vært så grei å påpeke for meg er det mange norske serier hvor det ikke finnes noen dampende sexscener) og for det andre så må jeg lære meg at det er snakk om smak og behag. Jeg vet jeg ikke er alene om å ha fordommer men nå har jeg innrømt en av mine største og jeg lover å jobbe med meg selv for å unngå en slik tankegang i fremtiden.
 |
| Foto: johnnyberg. |
Nå vet jeg at det finnes flere her i bloggland som faktisk selv er forfattere av serieromaner, jeg håper inderlig ikke jeg har ødelagt noen bloggvennskap med denne posten. Dette er personer jeg ser på som svært gode bloggskribenter, flotte og reflekterende personer. Jeg ser ikke på det å skrive serieromaner som noen enkel oppgave, det kan ikke sees på som noe annet enn et stort talent å kunne skrive noe som fenger så fantastisk mange mennesker.
Man lærer av sine feil heter det og jeg håper det stemmer :) Derfor har jeg en liten oppfordring til de av dere som leser serieromaner, anbefal meg en bok så skal jeg prøve meg. Nå vet dere litt om hva jeg ikke liker, i tillegg kan jeg si at jeg er glad i historie. Hvilke norsk serie kan passe for meg?
Denne bloggposten er inspirert av Med egne ord: Hvorfor skal jeg skrive noe som ikke selger?
Det var altså meg selv jeg var misfornøyd med i dag, hvis det var noen tvil.
Sist gang jeg var misfornøyd:
- Godkjenning av kommentarer(ordbekreftelse/word verification)
- Skriftstørrelse
- Oversettelser av navn - er det nødvendig?
Jeg har ingen problemer med at noen ikke liker serieromaner, og tar aldri slikt personlig, men når du sier serieromaner hadde det vært fint om du presiserte om du mener serieromaner ala de som utgis av norske forfattere i Norge i dag, eller om du med serieromaner mener romantisk underholdningslitteratur oversatt fra engelsk. Jeg har inntrykk av at du mener førstnevnte, siden du har bilder av slike bøker. Her er det romantiske innholdet og erotikken en ganske viktig del.
SvarSlettSerieromaner ala de som skrives av norske forfattere, som meg, er et ganske særnorsk fenomen. Her finnes det lite erotikk, de som forventer seg dampende scener vil nok bli veldig skuffet. I mange serieromaner finnes det ikke en eneste erotisk scene.
Bokelskerinnen :)
Jeg har bevisst valgt bilder av utenlandske romaner, det er bare for å illustrere mitt inntrykk av serieromanene. Jeg har dratt alle bøker over en kam som jeg skriver lenger opp i innlegget. Mitt inntrykk kommer nok av bøker jeg oppdaget da jeg var ganske ung og det er det som har bitt seg fast som et symbol på serieromaner for meg.
SvarSlettJeg elsker misfornøyd mandag!
SvarSlettNår det gjelder serieromaner på norsk er jeg fremdeles fordomsfull og uerfaren, tviler ikke på at det finnes gull der, og at det har sitt marked, men enn så lenge holder jeg fast i fordommene.
(, men jeg er ganske fleksibel og du skal ikke se bort ifra at jeg snur på flisa samme sekund som jeg åpner min første -)
Jeg sier det igjen - misfornøyd mandag ruler!
SvarSlettJeg har også ganske mange fordommer, og er også ganske uvitende. Det er interessant det som Bokelskerinnen sier om fenomenet norske serieromaner og utlandske romantisk underholdning, jeg skjønner at her er det mye jeg ikke vet. Bokelskerinnen: Om du vil utdyke og fortelle litt om disse forskjellige sjangrene i et innlegg på egen blogg ville i alle fall jeg være interessert.
Jeg har lest en serie og det var en som kom ut på 90-tallet og het Fire søsken. Den beskrives her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fire_s%C3%B8sken
Jeg likte den særs godt, og lærte utrolig mye av den. Særlig romantisk var den i alle fall ikke.
Det er en serie jeg egentlig er litt lei meg jeg aldri leste som ung og det er Isfolket. Det virker som det er mange som har hatt sterke leseopplevelser med denne serien i ung alder. Tror ikke det er det samme å lese den som voksen.
Håper du får noen tips om serier:-)
Jeg skriver av prinsipp ikke noe om serieromaner på bloggen min da jeg synes det blir feil ift at jeg skriver i sjangeren selv. Jeg har kun nevnt isfolket fordi jeg har likt den serien siden jeg var ungdom.
SvarSlettMen jeg har skrevet en artikkel om serieromanens historie i Norge, den er også lagt ut på bloggen til norske serier. Her finner man den utdypingen du etterlyser:-)
Bokelskerinnen:-)
Bra innlegg! Jeg er av den oppfatning at det blir helt feil å si at noen typer litteratur er riktigere å lese enn andre, for det kommer så an på hvorfor man leser. Men å utvide horisonten av og til tror jeg er bra.
SvarSlettSom Bokelskerinnen sier, er det stor forskjell på de norske romanseriene, og de utenlandske romantiske bøkene. Sistnevnte er nokså verdensfjerne og sexfokuserte, og stort sett skodd over samme lest. Jeg har "bare" lest fire-fem hele norske romanserier, men de var like forskjellige i tematikk, setting og språkføring som andre norske romaner er det. Derfor er det litt vanskelig å anbefale en romanserie, for det kommer helt an på hva du ellers liker å lese. Kanskje du kan låne de første bøkene i forskjellige serier og se hvilken som eventuelt engasjerer deg? Hvis første forsøk ikke fenger, er det bare å prøve en annen. Lykke til:-)
Jeg liker serieromaner, hvis de er bra. Det må være en god handling i dem og ikke bare ha en kjærlighetsshistorie i seg. Maria av svaneberg er ett godt eksempel på det og Novemberbarn. Er derfor jeg liker de to seriene så godt, for de handler om så mye mer enn klisje fylte kjærlighetsscener:)Jeg synes det blir litt feil å kalle romanserier for husmorsporno men kan på en måte skjønne det begrepet også. Jeg liker heller ikke da noen sex scener eller romantiske scener blir for uvirkelig. Der synes jeg Novemberbarn og Maria av svaneberg forfatterne har hvert veldig flike til å lage det så virkelig som de kan få til:)
SvarSlettJeg synes det er så bra du skriver at det viktigste er ikke hva en leser men at en leser. Som bibliotekar ser en ofte at lånere er litt beskjemmet over å låne med seg denne typen serier og da er det så viktig å ha den holdningen at: Jeg er så glad du leser!
SvarSlettSelv har jeg ikke lest mye nye serieromaner, men jeg har lest alt Margit Sandemo har utgitt. Søsteren min kjøper dem og da er det lettvint å låne fra henne. Jeg vet også at det er gitt ut en serie med bakgrunn fra det område jeg bor i og jeg føler at den burde jeg lest.
Jeg har nok noen fordommer mot serieromaner men ser etter kommentaren fra Bokelskerinnen at det nok er oversatte engelske romaner jeg har fordommer mot. De norske seriene vet jeg bare for lite om.
Takk for et flott innlegg. Bra at det blir litt debatt om dette så lenge den er konstruktiv og saklig. Jeg har selvfølgelig heller ingenting imot at noen ikke liker serieromaner, jeg liker heller ikke alle sjangre, det er ofte de negative og fordumsfulle artiklene som skrives som provoserer meg. Men nok om det. Når det gjelder å skrive om sex og erotikk er det noe av det vanskeligste, syns jeg. Det blir ofte klisjefylt og lite troverdig, det er rett og slett en kunst og kunne skrive godt om sex. Ikke mange klarer det, heller ikke jeg.
SvarSlettFint innlegg!
Takk også for at du linket til min side. Hyggelig å kunne være en inspirator:-)
SvarSlettKarin skrev: " Om du vil utdyke og fortelle litt om disse forskjellige sjangrene i et innlegg på egen blogg ville i alle fall jeg være interessert. "
SvarSlettMin første svar kan virke litt spisst, sånn blir det når man skriver fra mobil ;)
Serieromaner i Norge i dag har det til felles at de som regel har en kvinne i hovedrollen, som støter på endel utfordringer og hindringer i livet sitt. Det historiske bakteppet er en svært viktig del, ofte er det lokalhistorie som står i fokus. Det må være en god historie i bunn som engasjerer, og det er vanlig at en bok slutter med en cliffhanger. Vi kan følge den samme hovedpersonen i bok etter bok, eller en slekt. Ellers er det som line skriver veldig stor forskjell fra serie til serie både mht hvordan de skrives og hva de handler om.
I starten var det mer erotikk i norske serieromaner, men det er man gått bort fra. Nå skal det komme som en naturlig del av handlingen. Jeg kan ofte skrive flere bøker uten en eneste erotiske scene.
I de romantiske, oversatte serieromanene er det ofte en kvinne som fremstilles som svak i den forstand at det er helten som må redde henne. Det fører selvsagt til at hun faller for ham. I noen av bøkene blir helten fremstilt som en trussel mot heltinnen i starten av boken, og det hele ender med at hun, etter å ha blitt overmannet av ham, gir seg helt over og blir forelsket. Kvinnene er svært vakre, og sex er ofte en viktig del av boken. NRK har lagt ut en dokumentar kalt "Guilty Pleasures" på sine websider. Den hander om romantiske serier.
@Bokelskerinnen: Svaret virket overhodet ikke skarpt. Da jeg leste svaret ditt kom jeg på at du har som prinsipp å ikke skrive om serieromaner, det har du skrevet før. Og det er naturligvis greit:-)
SvarSlettMen takk for svar uansett, det er ganske interessant å se hvor forskjellige de bøkene er. Jeg likte godt det du skrev om en "svak" heltinne, kanskje de mer sterke kvinnehistoriene i serieromanene i Norge kommer fra at vi er litt mer likestilt enn i mange land. Eller så har vi sluttet å tro på prinsen på en hvit hest eller hva det nå var... ;-)
Serieromaner er alltid diskutert. Selv liker jeg serieromaner veldig godt - ikke på grunn av "husmorporno" stempelet for det finnes mye mer dampende sex-scener i andre bøker jeg har lest ;) Men fordi det er lettleste bøker og noen ganger er nesten det å lese en serieroman det samme som meditasjon for meg. Dette er bøker jeg bare kan slappe av og lese uten å bruke hodet så alt for mye. Etter en dag med masse å gjøre på jobb er det deilig å sette seg på toget og lese en sånn bok.
SvarSlettMen når det er sagt, så leser jeg ikke bare serieromaner, jeg er også veldig glad i bøker med litt mer dybde i.
Om jeg skal anbefale deg en serieroman så tror jeg faktisk du kommer til å like Sagnet om lysets rike. http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/Margit-Sandemos-serier/Sagnet-om-lysets-rike/ Dette er en av Margit Sandemos serier. Her finner du både historie og mystikk.
Min utfordring til deg er å lese og anmelde første bok i Sagnet om lysets rike. Det er selvsagt helt lov å ikke like serien ;)
Takk for et flott og reflektert innlegg om noe som mange nok kjenner seg igjen i. Jeg leser sjelden serieromaner, men en gang i blant glimter jeg til - spesielt når jeg har lyst på noe som er forholdsvis enkelt å lese både med tanke på språk og handling. Utvalget for min del er ganske smalt i og med at historiske romaner ikke er noe etter min smak, og ofte er ihvertfall de norske serieromanene hentet fra langt tilbake i tid. Men som du sier så er det viktigste tross alt at man leser, at man har leserglede enten man leser den ene eller andre sjangeren :)
SvarSlettStine Marie: Dersom du er lei av serieromaner som handlingen foregår langt tilbake i tid kan jeg anbefale Sofia på Måkøya, her er handlingen lagt til 1960 tallet. :)
SvarSlettBraaaaaaaaaaa innlegg som jeg støtter fullt og helt. Som noen kanskje har fått med seg har jeg nettopp hatt en interessant passasje med en serieromanforfatter i bloggen min (husker ikke navnet akkurat nå - der jeg skriver om dameromaner). Jeg brukte begrepet 'kiosklitteratur' og det likte hun ikke. Jeg spurte hva hun selv ønsket at sjangeren skulle kalles og hun sa 'underholdningslitteratur' eller 'serieromaner'. Så da gjør jeg det.
SvarSlettJeg har lest mye serieromaner selv. Det er viktig å vurdere bøker utfra andre bøker i samme sjanger, synes jeg. Derfor er sjangerdiskusjoner alltid interessante. Dameroman, kioskroman, triviallitteratur osv. Og selvsagt, innenfor sjangeren serieromaner, er det også store kvalitetsforskjeller og, ikke minst, lesere liker forskjellige ting.
Bra post!
Jeg rynket på nesa av serieromaner da jeg var yngre, men i 2008 kom jeg over Fossefall og har vært hektet siden. Men det er den eneste den type serieroman jeg leser da. Kunsten er jo at man leser og ikke hva man leser. Og valget ditt av illustrasjoner på toppen av artikkelen...jeg har oppdaget at det er veldig mye bar overkropp osv...i paranormal romance sjangeren. Det er en sjanger jeg leser en del av. Men aldri i verden om jeg leser slike bøker i all offentlighet. Jeg vil jo ikke at andre skal tro at jeg leser porno:)
SvarSlettHelt siden jeg leste Sagaen om Isfolket som 12-åring, har jeg likt serie romaner. For en 12-åring virket det nok som ganske mye sex og kliss i enkelte bøker og serier, men jeg syns det har blitt mindre av det de senere årene.
SvarSlettHvis jeg skal anbefale noen serier til deg må det bli Novemberbarn, Raija og Livets Døtre. Livets døtre leser jeg for andre gang nå ;)
Livet Lenker - Gudbrandsdalen på 1850 tallet. Eneste serien jeg har prøvd, men er nå på vei mot 12. bok.
SvarSlettJeg hadde også svære fordommer mot denne sjangeren, og tenkte derfor at jeg måtte prøve, om ingenting annet enn for å få min emistanker bekreftet. Men jeg er helt betatt! Det er som en lett og fengende TV-serie, og egentlg er det litt deilig å slappe av med disse bøkene inni mellom min kvern av klassisk litteratur (min egentlige favorittsjanger). Ja til serielitteratur, ja til Ibsen!
Så hyggelig med så mange flotte kommentarer og gode tips! Tusen takk dere.
SvarSlettJeg har i det siste konfrontert mine mange fordommer innen litteraturen, og har kommet til mange av de samme konklusjonene som dere nevner her.
SvarSlettJeg slukte Sagaen om Isfolket som tenåring, men har siden den gang lest svært lite av serielitteratur. Men i det siste har jeg tenkt mye på nettopp dette med at -det å slappe av med en underholdende tv-serie er greit, men at en bok MÅ være av den tunge sorten. Dette er jo helt feil! Jeg stortrives med smale filmer og kult-serier som slutter etter fire episoder, men DU, så godt det er med en kveld på sofaen med en skikkelig feelgood-serie.
Sånn skal jeg se på litteraturen fremover også. Mangfoldet er, atter en gang, SVÆRT verdifullt! :)
Det er jeg helt enig i, en veldig god konklusjon du har kommet frem til :)
SlettJeg leste også Sagaen om Isfolket som fjortenåring. Det var virkelig en helt egen verden å leve seg inn i, og jeg slukte alle bøkene. Men så ble det med den serien. Fordommene mine sitter i, og det er ubehagelig og flaut å innrømme det, men jeg vil ikke bli sett med en serieroman ala Sagaen om Isfolket mellom hendene, for eksempel på t-banen. Hva sier det om meg? Er jeg umoden?
SvarSlett