Sanders av Tor Åge Bringsværd

Sander
Historien om han som bodde der* før bjørnen
AV
Tor Åge Bringsværd

Er boken jeg omtaler kjøpt eller sponset?

Skiltet over døren til Ole Brumm

Du har kanskje lagt merke til skiltet?
Kanskje har du lurt på hvem Sanders er? 

Hvorfor står navnet hans på et skilt over inngangsdøren til Ole Brumm? For deg som ikke husker dette, så er bildebeviset i en Brumm-bok nær deg eller bare et lite Google-søk unna. Kanskje er det Tor Åge Bringsværd som har svaret på det, eller den anonyme manuskriptforfatteren da, som Bringsværd i form av en fortellerstemme i boken skriver at han bare har oversatt og publisert. Dette tolker jeg som en del av historien og ikke en faktisk sannhet.

Once upon a time, a very long time ago now, about last Friday, Winnie-the-
Pooh lived in a forest all by himself under the name of Sanders.

Sitat fra Winnie-the-Pooh av A.A. Milne.

Handlingen

Mannen Sanders er ute på tur, han har gått så lenge at han ikke vet hvor han skal eller hvor han har vært da han plutselig befinner seg i utkanten av en skog. Istedenfor å gå forbi velger Sanders å gå inn i skogen. Det er en hyggelig skog, og Sanders blir der inne lenge. Så lenge faktisk at han bestemmer seg for å lage seg et hjem der, i et valnøtt-tre i skogen.

Sanders lever i nuet, han blir venn med, nesten, alle dyrene i skogen og han får et innblikk inn i dyrenes liv og utfordringer, som viser seg å være overraskende like menneskenes eksistensielle grublinger og utfordringer. Det viser seg etter hvert at ikke alt er som det skal, verken med Sanders selv eller Skogen, men hva det er må du nesten finne ut av selv.

De snakket om hvor viktig skyene var, hvordan deres form og bevegelser var med på å gjøre alle solnedganger litt forskjellig. "Du kan aldri være sikker på hvordan den neste nedgangen ser ut", sa Fredrik fornøyd. "Og sånn er det vel med livet også. Det ville ikke være noe spennende hvis vi alltid visste hva som kom til å skje."

"Nei, prøv deg å tenke deg et liv uten overraskelser", sa Sanders.

"Kunne ikke falle meg inn", sa Fredrik.

Sanders - Tor Åge Bringsværd, s. 24.

Dette er en sjarmerende historie, en påminnelse om å leve i øyeblikket, men dette er også en historie med mer tyngde. Sanders syntes å være en miks mellom en kortroman og en fabel. For meg handler teksten om det å se hverandre og om viktigheten av at alt levende skal klare å eksistere side om side med hverandre. Vi bør ha en felles forståelse for hva det innebærer at vi alle lever på samme planet. Det er i det hele tatt mye i historien som med små bruddstykker tar for seg viktige temaer i livet og samfunnet. Et eksempel er forutinntattheten til eselet Tristan, som selvsagt ikke overhodet må forveksles med Tussi. 

Historien skal, slik jeg leser det, ha det til at Sanders levde i tiden før Ole Brumm, men altså her, og dette er sikkert flisespikking, blir det noen logiske brister for meg. For alt jeg vet er dette intensjonen til forfatteren, og kanskje han storkoser seg med at jeg rev meg i håret over dette, ha ha. Her dukket det opp både gravemaskiner og gule vester. Synbarhetstøy har ikke vært i bruk så - i England begynte de å teste ut dette på midten av 1960-tallet - jeg har sjekket! Dette er viktig informasjon du kan legge deg på minne til spørsmålet en dag dukker opp på en quiz. 

Stilen på illustrasjonene til Øyvind Lauvdahl kan minne litt om stilen til den originale illustratøren til Brumm-bøkene, Ernest H. Shepard, men Lauvdahl har her lagt seg på en mer naivistisk og mindre detaljert stil.

Alt i alt en fin leseopplevelse! Det er selvsagt vanskelig å lese den uten å ha Brumm og vennene hans i bakhodet, de to verkene er uløselig knyttet sammen. Sanders er en, mobilfri, påminnelse om hva som faktisk er viktig her i livet.

PS. Det føltes utrolig deilig å lese en bok igjen, noe jeg ikke har gjort siden tja, i vinter en gang. 

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i siste halvdel av 30-årene. Har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Tidligere redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"

Nytt år, ny krim: Det du eier evig av Inger Johanne Øen

Inger Johanne Øen har vært på en lang og kronglete skrivereise med sin krimroman Det du eier evig.  Prosessen på 17 år har gitt resultater og dette er en god første krim i en kommende serie som jeg gleder meg til å lese videre på. En pangstart på leseåret! Nytt opplag er allerede i trykken og boken suste inn på bokhandlerlista. En skikkelig brakdebut.

 

*Leseeksemplar fra forfatteren/eget innkjøp.

Habilitet:

Jeg vil være åpen om at om at forfatteren, Inger Johanne Øen, er min samboers tante og at vi i blant sees og snakker sammen, både om litteratur og annet. Denne boken har jeg både kjøpt selv og i ettertid har jeg fått et leseeksemplar av forfatteren. I dette innlegget skal jeg etter beste evne forsøke å være objektiv, så er det opp til hver enkelt leser å vurdere om jeg lykkes med det. 

Om boken:
Politietterforsker Silja Frost har nylig flyttet tilbake til sitt hjemsted, Åsa på Ringerike. 19 år tidligere forsvant Siljas bestevenninne, Ann, fra Åsa. Ingen fant noen gang ut av hva som hendte og kombinert med andre ting, førte det til at Silja, så fort anledningen bød seg, reiste fra bygda. Er det fortiden som har kallet henne tilbake, tilbake til den idyllisk, vesle bygda ved vakre Steinsfjorden? Ikke lenge etter at Frost flytter tilbake, dukker det et lik opp. Bortgjemt i en tønne i et rom innerst i en gammel låve. Hendelsen berører politietterforskeren Silja direkte, og det er ikke å røpe noe når jeg forteller at liket viser seg å være Ann. Frost er en god ressurs for sine kollegaer i saken, hun har god kjennskap til den fra sin ungdomstid. På den andre siden blir det fort komplisert for henne, og for mange av de hun en gang har kjent i oppveksten.

Silja Frost - en stødig hovedperson   

Det å skulle skrive om en person som balanserer på stram line når det gjelder å skille mellom sitt profesjonelle virke og private liv kan være vanskelig. Her er det enkelt å falle ned på feil side. Øen har løst habilitetsproblematikken for sin karakter på en god måte, synes jeg. Silja er en troverdig karakter, både som politietterforsker og som menneske. Hovedpersonen trives best i eget selskap, og forsøker så godt hun kan å holde gamle venner, kranglefanter og ungdomsforelskelser på en armlengdes avstand. Dette klarer Silja sånn passelig godt. Det å skulle få innpass i hjembygda igjen samtidig som alle føler at du observerer dem med argusøyne kan være vanskelig. 

Leserne får litt på siden av krimgåten også fortellingen om Siljas barndom, det er komplisert og mesteparten av livet har hun tilbrakt hos besteforeldrene sine. Det legges ut plotlinjer om karakterens privatliv som det skal spinnes videre på i kommende bøker i Silja Frost-serien, jeg ble veldig nysgjerrig på hva som skal skje videre her. Mulighetene for Silja videre, både lokalt og kanskje enda lenger unna ligger vidåpne foran forfatteren.

Noe av det jeg, ettersom jeg har blitt eldre, har sansen for er sterke, kvinnelig hovedpersoner. Det er derfor fint å lese om Silja som står så trygt i seg selv, til tross for samfunnets press og utopiske idealer i for eksempel sosiale medier og reklamer. Det er subtilt, men likevel et viktig samfunnstema som skinner igjennom ved et par anledninger. Det gleder meg, og jeg håper dette er trekk som får være med henne som videre. 

Åsa - bær over med meg her

For meg var det fint å lese en krimroman hvor handlingen er lagt til Åsa, stedet har vært litt som mitt andre hjemsted helt fra jeg ble født(men jeg har aldri møtt forfatteren Inger Johanne Øen der, selv om vi begge har tilknytning til stedet). Åsa var det første stedet jeg besøkte etter at jeg kom ut fra føden med mine foreldre, Åsa var også det første stedet jeg besøkte på vei hjem fra føden med mine egne barn.

Gjennom alle år og årstider er altså Åsa et sted jeg kjenner ganske godt, stedet hvor hele morssiden av slekten min kommer fra. Steinsfjorden hvor jeg har gått med spark, sett på bestefar pilke, studert kreps før mormor har kokt dem, hvor vi har hoppet i bølgene og hatt OL i synkrondans, ligget timevis på svaberget med min søster og venninner mens vi hørte på musikk eller hørespill og ble det for varmt så ble det ofte en tur til Olaug på butikken for å kjøpe en avkjølende is. Poenget er at jeg kjenner meg igjen i veldig mange av stedene som blir omtalt i Det du eier evig, og for meg gir det historien en ekstra dimensjon, bygda blir en karakter i seg selv. 

Oppsett og språk

Språket i boken er godt, boken er lettlest og her er ingen av utfordringene jeg vanligvis henger meg opp i. Det første jeg ofte legger merke til, og irriterer meg over, er språklige gjentakelser, det var det ingen av her. Bokens oppsettet er leservennlig med sine relativt korte kapitler, noe jeg tenker kan være et smart grep i en tid hvor så mange avbrytelser og ting konkurrerer om vår oppmerksomhet. Selv leste jeg ut boken på tre kvelder, som for meg akkurat nå er ganske så raskt. 

Ingen bestialsk krim

Etter min mening er ikke de blodigste drap med de mest kreative drapsmetodene nødvendig for å skrive en solid krimroman. Det du eier evig er helt tydelig skrevet av en forfatter som har valgt å ikke melde seg på i konkurransen om hvem som kan skildre de mest bestialske drapene. Her er det politietterforskningen og de menneskelige relasjonene som er viet mest oppmerksomhet, og det prosjektet lykkes forfatteren med. For oss mennesker er det valgene vi tar opp igjennom et levd liv som kan føre til ondskap, de færreste er tvers igjennom onde mennesker, men stilt i en situasjon kan enkelte ta valg som gjør de ondskapsfulle. Som sitatet forfatteren har valgt til å starte det hele beskriver det så godt:

Evil is unspectacular and always human, And shares our bed and eats at our own table ...

W.H. Auden 

Boklansering

I går var jeg på bokens lansering på Veien Kulturminnepark i Hønefoss. Lokalet var fylt til randen, stemningen var god og praten mellom forfatteren og bokbader, redaktør i Gyldendal, Arne Borgen, fløt godt. Borgen ledet de frammøtte og forfatteren på en god måte gjennom kvelden, det var tydelig at han var stolt av arbeidet de hadde lagt ned sammen. 

 

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i begynnelsen av 40-årene. Min innfallsport til litteraturen har vært gjennom leseglede, som senere førte meg til en rolle som manuskonsulent og siden har jeg studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt(studiet anbefales for øvrig!). Tidligere redaktør for nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur, som i sin tid hadde sitt utspring fra Ubok.no. I tillegg har jeg drevet formidlingsportalen for norske bokbloggere; Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"

Årets påskekrim: Den navnløse arven av Ellen G. Simensen

I 2020 debuterte Ellen G. Simensen på Cappelen Damm med krimromanen Tro meg når jeg lyver. Nå er hun ute med DEN NAVNLØSE ARVEN, andre bok med politietterforsker Lars Lukassen i hovedrollen.

Det flotte malerier på forsiden er malt av den anerkjente kunstneren Thomas Klevjer.
Valget av forside gir en ekstra dybde og mening til romanen,
det er ikke ofte et omslag passer så godt til bokens innhold.

Habilitet:
For at du skal kunne vurdere min habilitet vil jeg informere om at jeg var testleser for Simensen på hennes første krimroman. Vi sier hei til hverandre om vi møtes på gaten, men er ikke omgangsvenner, så jeg mener selv jeg er objektiv her. DNA har jeg ikke lest, og boken har jeg selv kjøpt på min lokale Norli bokhandel.

Sæddonasjon

Krimromanen DEN NAVNLØSE ARVEN tar for seg et etisk og tidsaktuelt tema, nemlig sæddonasjon. Fram til 2005 var det mulig å være anonym som sæddonor, noe som forståelig nok har ført til at det finnes mange mennesker der ute som ikke vet noe om sin biologiske far. I disse dager er det umulig å gjemme seg, selv for en donor som en gang ønsket å være anonym. En enkel DNA test hos et av de store slektsforskningsselskapene kan snu opp ned på slektstreet, og det er nettopp det som er premisset i Simensens krim.

Historien anslag settes allerede i prologen, det er illevarslende og vondt. Kapitlene i boken veksler mellom fortid og nåtid. I nåtiden følger vi etterforsker Lars Lukassen, i fortiden tas vi med tilbake i tid til en sommerfest med ungdommer i 2000. Det kunne like gjerne vært hentet ut av min egen ungdomstid, god stemning, god musikk og gode venner, men i DNA endrer stemningen i løpet av festen, og en jente blir utsatt for voldtekt. Jentas hevn skal følge henne og venneflokken inn i voksenlivet. Mens romanen skrider frem møtes de to historiene, og en drapsgåte skal oppklares.

Den vanskelige andre boka?

Dette var en fengslende krimroman! Ellen G. Simensen har finpusset teknikk og formidlingsevne, og i mine øyne er dette en enda bedre bok enn hennes debut. Den såkalte vanskelige andre boka, for forfattere, oppleves som et godt håndverk for denne leseren. Historien har mange mulige gjerningspersoner og mye du kan tygge på i form av sin alvorlige tematikk. De beste krimromanene er(her kan jeg virkelig anbefale krimromanene til Asle Skredderberget - usikker på om han har fått den oppmerksomheten han fortjener), etter min mening, de som løfter fram viktige tema og bidrar til å sette de på dagsorden.

Gjerningspersonen var ikke opplagt, akkurat slik det skal være i en god krimroman. Fortellingen ble lest ut på under to dager, noe som er raskt for meg i disse dager, da jeg ikke har kjent på leseglede på lang tid. Det skal nevnes at slekt og slektsforskning er en av mine lidenskaper, så her var temaet midt i blinken for meg på mange måter, men du trenger ikke å dele min hobby for å la deg rive med av denne krimhistorien. Bonus for de som har tilknytning til Hønefoss, her er det mulig å kjenne seg igjen, og for de som aldri har vært der, her får du lære litt om Ringeriksdistriktet mens du blir underholdt av en god historie.

Fortsettelsen

Skal jeg komme med et ønske for tredjebok, ja, for jeg er ganske så sikker(og jeg blir skuffet over forlaget hvis det ikke skjer) på at det kommer en tredje bok her, så vil jeg som leser gjerne komme enda bedre under huden på de faste karakterene i serien. Bortsett fra det har jeg intet å utsette, hadde jeg vært lærer ville det her blitt skrevet tallet 5 med en rød sirkel rundt.

Velger du deg DNA som årets påskekrim så still forberedt og ha en krimbok til i reserve. Boken kommer nemlig til å være utlest før du har rukket så mye som å si "påskeferie"!

Spolierish, du leser videre på egen risiko

Simensen har selv uttalt at hun fant inspirasjon i historien til sambygding Øystein Tandberg, som i 2020 oppdaget at han var donorunnfanget. Noen kjenner kanskje allerede til Øysteins sterke historie fra TV 2 programmet Norge bak fasaden(S2E1). Tandberg har vært med som konsulent for Simensen i spørsmål vedrørende sæddonasjon og donorunnfangede barn, og det har blitt til en troverdig krimroman om temaet. Du kan forresten høre et intervju med Ellen G. Simensen og Øystein Tandberg på P1, spol deg 01:51:20 ut i programmet for å lytte.

Jeg la merke til en annen blogger som nevnte at historien heldigvis kanskje er for usannsynlig, til den som tror det kan jeg bare anbefale å se programmet om Øysteins historie og for eksempel Netflix dokumentaren Our Father. MEN vent med det til etter at DNA er lest. Da vil du få et innblikk inn i hvor komplekst og utfordrende dette området innenfor bioteknologien er(iallfall sett i lys av dagens lovverk) og hva som faktisk kan skje når sæddonasjon ikke reguleres ordentlig.

 

Om bloggeren
Mitt navn er Mari. Jeg er en dame i siste halvdel av 30-årene. Har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Tidligere redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no. Du kan lese mer om meg i fanen "Kontakt/Hvem er jeg?"