RSS facebook facebook facebook

Velkommen!

Leseeksemplar fra forlag merkes reklame ihht. Forbrukerrådets retningslinjer, selv om bloggeren ikke mottar betaling eller har reklameinntekter.
hex hall

Hirka, halelaus og jordblind

Fremmedfrykt er et tema som er betent, og minst like aktuelt nå som da Odinsbarn ble utgitt i 2013.

hex hall

Ingen bestialsk krim

For oss mennesker er det valgene vi tar opp igjennom et levd liv som kan føre til ondskap

Søk

mandag 26. november 2012

Misfornøyd mandag: Forfattere og markedsføring på Internett

Mange forfattere driver ganske aggressiv markedsføring av bøkene sine på Internett(Facebook, Twitter, på blogger osv).
Hva syntes egentlig potensielle lesere om denne typen markedsføring?

 

Ny bestselger in the making?
Bilde: 
Flickr/Roco Julie, lisens CC BY-SA 2.0.


Jeg kan ikke snakke for alle lesere der ute, men jeg kan snakke for meg selv. Kanskje er det flere lesere der ute som vil dele sin mening med meg, og andre lesere, i kommentarfeltet under bloggposten?

Provoserende

Spørsmålet jeg stilte innledningsvis er noe jeg har tenkt på ved flere anledninger og for meg som leser er ikke denne anmassende markedsføringen positiv. Hvordan reagerer andre på dette? Jeg blir til tider både irritert og litt provosert av forfattere som markedsfører bøkene sine for harde livet på Facebook, Twitter og i kommentarfelt på andres blogger med mer. Det er forskjell på hva slags budsjetter de forskjellige  forlagene har til markedsføring, men en ting bør man være klar over og det er at om man forsøker å markedsføre sine egne bøker bør man vite hva man gjør. Ellers kan man gjøre mer skade enn godt for seg selv, tror jeg.
Det finnes ordtak både på norsk og engelsk som jeg mener man godt kan ta til seg når det gjelder markedsføring av egne produkter(bøker i dette tilfellet);  "A little goes a long way" eller hva med"Alt med måte"?
For min del har aggressiv markedsføring helt motsatt effekt av det forfatteren opprinnelig ønsker(at han eller hennes bok blir oppdaget av leserne og at de ønsker å kjøpe denne boken) med sin markedsføring. Jeg blir mettet av å høre om vedkomnes bok/bøker når det blir dyttet opp i trynet mitt på den måten, spesielt hvis en legger ut link i kommentarfeltet på min blogg eller Facebook.

Det var forresten Jon Weirs uttalelser på Twitter som fikk meg til å
tenke atdet var på tide å skrive en bloggpost om det som irriterer meg.


Jeg kjøper bøker fra forfattere som markedsfører seg selv

Hæ?! Skrev hun ikke akkurat at dette er noe som irriterer henne? Jo, det gjorde jeg, men det er stor forskjell på å markedsføre seg selv på en smart måte, ved å være seg selv, og det å pushe boken sin på "alle" man kommer i nærheten av på Internett.

Selv har jeg kjøpt mange bøker basert på forfatteres opptreden på Internett, kanskje spesielt etter å ha vært involvert i eller observert interessante samtaler eller Tweets på Twitter eller etter å ha lest interessante blogginnlegg. I disse tilfellene har jeg handlet bøker fordi jeg har blitt nysgjerrig på vedkomne som person og deretter har lysten til å sjekke ut arbeidet deres kommet over meg. Da mener jeg forfatteren har lykkes med noe når han eller hun har fått meg nysgjerrig istedenfor sur.

Kanskje hadde jeg blitt nysgjerrig på boken din om du tok et stilig bilde av den?
Bare du ikke legger det ut på Facebook 10 ganger i løpet av en dag, for da blir jeg lei.
Bilde: 
Flickr/Jaime Morrow, lisens CC BY-SA 2.0.

Min bok er fantastisk

Jeg har ikke kjøpt bøkene fordi forfatterne stadig har skrevet om hvor interessant eller fortreffelig deres ebok er. Det er helt greit å ville markedsføre bøkene sine, men jeg mener at man har mer å vinne på å gjøre det en og annen sjelden gang og heller gjøre seg interessant(eventuelt uinteressant, her er alt av interesse) på andre måter til vanlig.

Det vil være merkelig om ikke en og annen forfatter skulle dumpe innom denne posten og til dere vil jeg si at ,ange av rådene jeg skrev i posten Hvordan få flere lesere helt sikkert kan benyttes av forfattere som forsøker å markedsføre seg på Internett.

Forfatterblogger

Jeg har bevisst unnlatt å nevne forfatterblogger i innledningen min, dette fordi man selvsagt få gjøre det man selv vil på sin egen nettside(om det man gjør er smart eller ikke får være opp til leserne å bedømme selv). Da kan ingen klage over eventuell markedsføring av forfatternes egne bøker, men hvis man kommer å kommenterer og til stadighet tipser om ens egne bøker i andre bloggeres kommentarfelt eller f.eks. på Facebook så må man regne med at lesere kan føle dette som masete. Det kan være veldig interessant som leser å få følge med i forfatterens hverdag og i skriveprosessen, da er vi vel egentlig tilbake der jeg begynte med å si at man må gjøre seg litt interessant.

Eksempler på norske forfattere jeg mener er flinke til å gjøre leserne
nysgjerrige uten å fremstå som masete:


Ingelin Røssland
Kristine Tofte
Jon Ewo
Randi Landmark
Natalie Normann

Bokelskerinnen burde selvsagt også vært på denne listen, årsaken til at hun ikke er å finne der er fordi hun veldig lenge har holdt sin forfatteridentitet helt adskilt fra bloggidentiteten sin.

Obs. Jeg er helt sikkert litt farget av at forfatterne blogger, men å være litt tilgjengelig/tilstede på internett mener jeg faktisk from the bottom of my heart at er litt viktig for forfattere, ikke minst er det veldig gøy for leserne å føle at man kanskje kan få respons eller ha dialog med forfatterne, hvis sistnevnte har anledning til det selvsagt.










Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og har blogget her siden sommeren 2008. Hun håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre.

Det er ikke bare bøker som Mari er lidenskaplig opptatt av, hun er en nysgjerrig sjel og hva er vel en mer naturlig for en nysgjerrigper enn å beskjeftige seg med slektsgranskning?

Barns sikkerhet i bil er et annet tema som ligger hennes hjerte nært og Mari står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

15 kommentarer:

  1. Hei
    Et svært godt skrevet innlegg der du peker på en viktig problemstilling for oss som markedsfører bøker, og for de som leser mye om bøker på nett.

    Jeg har ventet på denne, for å si det slik. Å vite hvor grensen går mellom det å klare å bli synlig nok som debutant på et lite regionalt forlag, samtidig som en ikke dreper leselysten hos publikum med å presse seg unødig på er forferdelig vanskelig.

    De små forlagene ønsker gjerne at forfatteren selv skal være aktiv og pågående. For dem er jo det gratis markedsføring. En ny forfatter kan heller ikke lene seg tilbake og tro at boken selger seg selv. Randi Landmark har skrevet om dette i ett av sine tidligere blogginnlegg. Hun var frustrert over at hun solgte dårligere enn hun hadde håpet på med sin andre (eller var det tredje roman), og hun stusset litt på hvor mye av markedsføringen hun egentlig skulle være nødt til å ta selv. Hun ville jo bare skrive bøker, som hun sa.

    Kristine Tofte måtte jo faktisk fri til de store bloggerne, og det ble satt i gang en enorm internettkampanje for å redde Eirabu-serien. Dette førte i sin tur til at hun plutselig toppet salgslistene. Så stor makt har faktisk internett.

    Som dere alle vet så driver jeg mye av promoteringen av min kones debutroman "Stryk meg over håret", og jeg har mange ganger (mange-mange ganger, for å sitere Odd Børretzen:) lurt på om jeg har tråkket over streken med min promotering. Det er kjempevanskelig å vite hvor grensen går mellom det å være interessant og det å være en plage.

    Vi har brukt en facebookside, Agnes sin forfatterblogg, min bokblogg, våre twitterkontoer, pressemeldinger og mail til å fortelle om romanen. For de som fikk med seg dette allerede i juni så vil jeg tro de er passe drittlei nå. Men fremdeles (flere ganger hver dag)dukker det opp folk på nettet som hører om boken for første gang. Hadde vi jobbet i det stille ville vikke nådd disse.

    Så er spørsmålet igjen... Kan målet virkelig hellige middelet? Er det virkelig mulig for en forfatterdebutant på et lite forlag å slå igjennom nasjonalt, bli en "snakkis", bare ved å ha en liten forfatterblogg der en av og til promoterer seg selv bittelitt? Er det slik at alle gode bøker får høye lesertall rett og slett fordi bøkene er så bra at jungeltelegrafen alene skaffer leserne.

    Boken jeg promoterer finnes ennå ikke i en eneste bokhandel utenfor Rogaland. Det hadde vært deilig å bare lene seg tilbake, og tenke at nå har jo 1000 mennesker lest den, og da vil ryktet spre seg så fort at den blir tatt inn i resten av landet også.Realiteten er dessverre ikke slik.

    Piratforlaget har et motto om at de ikke gir ut bøker, de skaper forfatterskap. Skal du få utgitt mer enn den ene boka i Norge så må du vise til noe så triviellt som sagstall ved neste korsvei.

    En gjennomsnittlig norsk debutant selger 247 bøker. Da er venner og kjente iberegnet. Som Tiger Gartè sa det i en kronikk ifjor: "De fleste har større vennelister på facebook enn de har salgstall". Å bli forfatter i Norge i dag handler om å bli en "snakkis". At noen anbefaler boken din på nettet er adskillig mer salgsfremmende enn et terningkast i Aftenposten. Derfor er vi der ute og roper i skogen, alle vi som har "den fantastiske boka" vi vil fortelle om. Det kan godt hende at noen i skogen roper "HOLD KJEFT!" når vi har ropt lenge nok, men alternativet er å være stille, og håpe på at noen finner oss der ute.

    Jeg håper dette innlegget var et svar på problemstillingen fra en av oss som sikkert tråkker over streken iblant i vår iver. Men, å prøve å overdøve femti grå skygger krever faktisk at en bruker litt lyd. Vi er alle nybegynnere, og vi vil feile på veien mot mål. Slik er det bare.

    Nok en gang takk for et engasjerende og nødvendig blogginnlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig at du liker innlegget mitt, Geir. Det setter jeg pris på å høre :)

      Jeg forstår veldig godt problemet og frustrasjonen som oppstår rundt dette med hvordan man kan markedsføre seg best mulig. Du har helt rett i at det stadig kommer til nye på Internett som aldri har hørt om akkurat boken du ønsker å selge tidligere. Det jeg tror er viktig på nettet er å bygge seg et soldid nettverk.

      Jeg oppdaterte innlegget mitt litt senere på dagen i går hvor jeg la inn en link til en post jeg har skrevet om hvordan man skaffer seg lesere tidligere, dette tror jeg er råd som mange som ønsker å promotere noe på nettet kan nyte godt av og ikke bare bloggere.

      Kristine Tofte startet jo tidlig på sin blogg, lenge før utgivelsen av Eirabu var et faktum(ihvertfall 2,5 år før utgivelsen var et faktum). Innen den tid var Kristine Tofte en del av et ganske stort bloggmiljø og mange store bloggerne fulgte bloggen hennes, Haustljos.

      Det er mulig forfatteren har bedrevet frierier på bakrommet, men jeg har ikke sett masete innlegg av forfatteren på forskjellige nettsteder. Nettaksjonen ble startet av Ida Jackson etter at hun leste et innlegg på Kristine Toftes blogg. På sin egen blogg står man jo fritt til å skrive hva enn man måtte mene. Det jeg mener er hvordan man opptrer på andres blogger og andres Facebook-sider.

      Jeg syntes selv det er dårlig nettikette når en forfatter er innom min Facebook-side og kun legger igjen en kommentar om at boken deres snart er ute på markedet og her og der kan den forhåndbestilles.

      Det jeg mener er lurt er at man engasjerer seg litt i samtaler med både Twitter og Facebook-konto. Promoter for all del, men ikke for mye da gidder ikke folk å følge en Facebook-side. Man vil jo ha flest mulig følgere, på den måten er det jo enda lettere for andre å finne frem. Still spørsmål og forsøk å få de som har likt siden til å bidra litt aktivt for å på den måten promotere en Facebook-side og boken på samme tid.

      På en forfatterblogg må man jo bare promotere så mye man ønsker, men jo flere lesere som engasjerer seg og mer engasjerende innlegg man skriver jo mer sannsynlig er det at bloggen blir oppdaget ved at folk deler linker etc.

      En annen ting man kan forsøke er jo å være litt kreativ, slik som Birger Emanuelsen. Hvis en lesesirkel kjøper boken hans så kommer han på besøk til lesesirkelen den kvelden de skal snakke om boken hans. Et ganske artig påfunn syntes jeg, her er det bare fantasien(og økonomien i enkelte tilfeller, alt ettersom hva man finner på) som setter grenser.

      Roping må være tillatt(for min del syntes jeg f.eks. at e-poster er greit, men ikke linker på en bloggs egen Facebook-side f.eks.), men det er mange måter man kan gjøre det på. Som du sier så lærer man nok det underveis :)

      Lykke til videre med promoteringen og tusen takk for engasjementet ditt, Geir!

      Slett
    2. En kommentar til Geir - Du la inn et innlegg hos meg, under en bok i samme kategori, med oppfordring til at jeg kanskje kom til å like din kones bok :) Det synes jeg var en veldig fin måte å gjøre det på! Det betyr at du har lest det jeg skrev samtidig...

      Slett
    3. Ja, som Mari seier: Eg fridde faktisk ikkje. Eg vakna ein morgon til sms frå mor mi om listeplass hos Haugenbok, og det tok halve dagen før eg oppdaga at det var fordi Ida Jackson hadde skrive blogginnlegg. Faktisk var eg knapt nok på nett i vekene før den berykta bloggposten, eg sat nemleg ute i sommarhuset (utan internett) og skreiv ferdig boka.

      Internett har amkt, men er uføreseieleg, og verken kan eller (etter mi meining) bør manipulerast av forfattarar.

      Klart eg veit det betyr noko å vere synleg, men det er skitt verdt om ein ikkje har anna å by på enn sjølvskryt.

      Slett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Jeg er enig i at det er en balansegang, og for mye fuzz får også meg negativt vinklet istedenfor positivt. Jeg tvitrer svært sjelden, og jeg er ikke en veldig aktiv Facebook'er heller. Dermed unngår jeg mye av det maset som du Mari henviser til. Jeg har også unfollowed flere potensielt bra forfattere på twitter fordi det rett og slett blir for mye gnål.

    Samtidig så er jeg i tett dialog med en amerikansk forfatter som jeg editerer bøker for. Han har en MASSIV "go" på alle tenkelige sosiale plattformer for å markedsføre bøkene sine. Han har like mange markedsføringsinnlegg som han har andre, trivielle innlegg. Mengden er imidlertid stor... Jeg opplever ham som "mas" - men, resultatet er at etter han begynte sin massive internett-markedsføring så har han kunnet slutte å jobbe og skriver nå på heltid. Han er en fantastisk bra forfatter. Det skal han ha. Men hvordan hadde salgstallene hans sett ut dersom han ikke hadde markedsført seg på denne måten?

    For meg går grensen der forfattere driver reklame for egen bok i andres kommentarfelt. Det er en uting. Ellers hva som foregår på Twitter og FB klarer jeg å forholde meg til. Det er jo forsåvidt bare å velge om man vil følge/like/lese

    SvarSlett
    Svar
    1. Det virker sikkert for mange, men markedet for en som skriver på engelsk er langt større enn hva det er for norske forfattere. Har man skrevet en roman på engelsk har man jo store deler av verden som sin målgruppe.

      Norske forfattere har ikke så mange potensielle lesere å ta av og da vil det være dumt å støte fra seg mange pågrunn av feilslått markedsføring.

      Hva man velger å gjøre på sine egne blogger og Facebook-sider får være så, men for min del er det like irriterende om noen legger inn en link på min bloggs Facebook-side eller i kommentarfeltet på bloggen min. I de tilfellene har jeg ikke noe valg, men jeg kan utestenge vedkomne fra Facebook-siden min i etterkant(men da er det uansett for sent for den som la igjen meldingen, da er jeg jo allerede irritert ;)).

      I disse tilfellene har jeg jo ikke noe valg om å la være å følge, her blir jeg jo oppsøkt. På Twitter kan jeg jo gjøre det, men jeg regner jo med at en del forfattere ønsker å beholde flest mulig følgere også. Men man behøver jo ikke å sende ut 10 tweets pr. dag som kun handler om sin egen bok, det kan jo være lurt å variere litt.

      Slett
  4. Kjempe bra innlegg.. Akkuratt dette har jeg selv gått og tenkt mye over på det siste..
    Følger en del forfattere.. Og merker jeg har begynnt og bli lei.. Er mange som bare skriver om bøkene sine.. Selvfølgelig følger jeg dem for og høre om bøkene.. Men når det blir en ny tweet hver time om samme boka, da blir jeg lei..
    Så har nå besluttet meg for og gå igjennom og unfollow mange.. Selvom dette nok fører til at jeg selv mister en del followers :/

    Men samtidig så har jeg valgt mange bøker ut i fra twitter og forfatterne.. Men som sakt.. det finnes jo en grense ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nettopp det, det er en grense og det er slitsomt når man f.eks. spør om noe bokrelatert og en forfatter hver eneste gang ser sitt snitt til å markedsføre boken sin i den anledning. Uansett hva du spør om så er akkurat den boken passende til alt, det stemmer sjeldent.

      Slett
  5. Jeg er så enig med deg Mari!

    Dette har irritert meg i lang tid men jeg trodde jeg var alene om irritasjonen. Selvfølgelig skjønner jeg at man vil snakke om boken sin, det blir jo nesten som ens eget barn. Og man har jo lyst til å vise det frem til folk. Men det er mulig å ta det litt med ro! Personlig får jeg helt avsmak når det blir presset opp i ansiktet mitt uansett hvor jeg er på nettet.

    Jeg er enig med deg om forfatterblogger! Jeg synes det er veldig artig å lese, og jeg føler ikke at jeg blir mast på heller. Det blir mer interessant som du skriver :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er vi helt på lik linje, Amanda :) Ikke overdriv er vel det jeg forsøker å få frem.

      Slett
  6. Tusen takk for interessant innlegg og for at jeg havnet på "god"-listen din.
    Jeg er helt enig med Geir når han sier at det "er kjempevanskelig å vite hvor grensen går mellom det å være interessant og det å være en plage". Man vil gjerne at boken skal være synlig, en så var det det med å ikke plage livet av folk.
    Samtidig så har jeg som en forfatter dette produktet som jeg har jobbet med i lang tid, og som jeg gjerne vil skal nå flest mulig potensielle lesere. Jeg lever av dette og det betyr at jeg må forsøke å nå ut til de som leser min type bøker ellers må jeg finne noe annet å betale strømregningen med. Forlagene har sine begrensninger når det gjelder markedsføring, de har mange bøker på sine lister, og de gjør en kjempejobb, men forfatteren må også ta sin del. Noe av det første en forlegger spør om etter at boken er antatt er hva kan du som forfatter bidra med. I våre dager går det mye i sosiale medier, blogger og hjemmesider.
    Det er ikke lenger mulig å lukke seg inne på kontoret og overlate boken til «skjebnen». Man kan selvsagt gjøre det, men da går det som det går med strømmen, skulle jeg tro ...
    Jeg startet bloggen min for å skrive om min egen skriving og mine egne bøker - det skal ikke være tvil om at jeg er forfatter og hvilke bøker jeg utgir når man klikker seg inn på en av mine blogger (jeg har tre stykker ...), og det er helt bevisst fra min side. Samtidig bruker jeg bloggene mine til å anmelde bøker jeg leser, skrive om litteratur, skrive om min egen skriving, eller legge ut kattebilder ... Jeg ser på bloggen min mer som en hobby enn som et promoteringsverktøy selv om den selvsagt også er det.
    Å nevne bøkene mine i kommentarfelt hos andre gjør jeg aldri - med mindre det er relevant. Og det er ikke ofte, for å si det sånn. Jeg tenker som så at hvis noen synes det jeg sier er interessant og de blir nysgjerrige, så klikker de seg inn på navnet mitt. Jeg har ikke tenkt å sette opp et stort, blinkende neon-lys, for å si det sånn – selv om det hadde vært litt gøy, det også .
    Twitter har jeg for å være ærlig problemer med å forstå, jeg synes den er mer forvirrende enn interessant. Facebook bruker jeg mye, men jeg promoterer ikke bøkene mine der før det er relevant, dvs før noe skjer, dvs i forbindelse med en ny utgivelse eller hvis noen anmelder en av bøkene mine. Når jeg legger ut ting om bøkene mine så velger jeg å gjøre det på steder der mine lesere befinner seg, dvs at hvis det gjelder seriebøkene mine, så bruker jeg Seriebokgruppa på Facebook osv.
    Det hender jeg er bekymret for om jeg er for lite aktiv, om jeg burde går rundt med en virtuell t-skjorte der det står «kjøp meg, kjøpe meg», men om en annen forfatter hadde gjort det, så ville jeg ha styrtet i motsatt retning ... Når jeg har sånne øyeblikk, så tenker jeg på frisører og hudpleiere som alltid vil selge meg produkter. Det er det verste jeg vet, så akkurat det bildet holder meg i tømmene, håper jeg.
    Men det er en vanskelig balansegang. På den ene siden vil jeg at bøkene mine skal være «der ute», på den andre siden vil jeg helst ikke slå folk i hodet med dem.
    Jeg skjønner at det kan være irriterende for de som har hørt mye om en bestemt bok, men det er alle de andre potensielle leserne, de som ikke har fått med seg boken, vi gjerne vil nå. Så får vi håpe at folk ikke blir så lei at boken blir boikottet istedet ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man går frem. Det som er mest irriterende er de som markedsfører seg selv flere ganger daglig, hver eneste ukedag. Det gjelder jo å holde på de følgerne man har i tillegg til å spre informasjonen til nye følgere.

      Selv er jeg veldig glad i Twitter til korte samtaler og ikke minst nyheter fra andre bloggere, forlag, forlagsfolk og forfattere. Ser jeg noe interesant retweeter jeg det gjerne, deler det kanskje på Facebook og bloggen min. Absolutt en verdifull kanal for meg som blogger, men helt sikkert for de som har noe de skal markedsføre også. Men som andre steder må man engasjere seg litt for å få noe tilbake :) Slik finner folk akkurat deg eller meg.

      Slett
  7. Jeg skriver blogg. Startet bloggskriving om veien mot utgivelse hovedsaklig og overordnet fordi jeg ville gjøre folk utenfor min nærmeste omgangskrets oppmerksomme på at jeg jobbet mot utgivelse av en tekst jeg har skrevet på lenge. Har nå blogget siden juli, og føler jeg begynner å få nogenlunde kontroll på hva MIN bloggprofil er. Det er tøysete svadaoppdateringer blandet med fakta rundt veien mot utgivelse. Bruker Twitter nesten utelukkende til å linke til bloggoppdateringer, dette skjer 2-3 ganger i uka. Ellers har jeg en "like-side" på Facebook som jeg pleier å dele på. Alltid usikker på om jeg er masete, men tenker at de som ikke ønsker oppdateringer bare kan skjule disse. Er bevisst på ikke å overdrive markedsføringen fordi jeg vet dette kan få motsatt effekt. Når det er sagt, så tenker jeg som så, at det er mange forfattere der ute som gir ut på små forlag. Vi kunne hatt nytte av hverandre, tror jeg. Vi kunne delt erfaringer rundt dette med markedsføring. Tenker og at det er bra om man tør si direkte fra til facebookvenner at: Dette er for mye. Ro deg ned med markedsføringen. Ser absolutt poenget ditt, men sitter og lurer på om jeg skal føle meg truffet, eller om jeg ikke skal gjøre det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje det hadde vært en idé med en egen Facebook-gruppe hvor forfattere/forfattere in the making kunne delt tips og råd med hverandre? :)

      Du har ingen grunn til å føle deg truffet av mitt innlegg, ikke som jeg har fått med meg ihvertfall.

      Slett

Hyggelig at du tittet innom bloggen min. Jeg håper du fant noen bøker du fikk lyst til å lese.