Flukt av Atle Hansen

Spennende, aktuell og lettlest ungdomsbok. 

Et hus har stått tomt i mange år da en gutt plutselig ser to par fotspor utenfor i snøen, sporene går inn i huset men ikke ut igjen. Samme dag hører gutten om et søskenpar på åtte og elleve år som har forsvunnet fra mottaket de bor på. Jeg kjenner det knyter seg i magen, som mamma og medmenneske.

En mor og to barn har søkt asyl i Norge. Nå skal de sendes tilbake til hjemlandet sitt. Den eneste forskjellen på barna som forsvinner og resten av barna i bygda er at de er født i hvert sitt land. Så og si hele sitt levde liv har barna bodd i Norge. Nå har de fått beskjed om at de må dra "hjem", de har ikke rett til å bo i Norge. Barna husker ikke landet de kommer fra. De er redde for å reise til et ukjent land hvor sult og uroligheter herjer. Barna forsvinner. Hovedpersonen i Flukt oppdager stedet hvor de skjuler seg. Hvordan kan barna kan hjelpes og kan bestevennen stoles på i denne saken?

Fra boken:

Dei har på seg vanlege, varme vinterklede.
Dynejakker og strikkehuer.
Dei ser nett ut som meg.
Berre hudfargen er annleis. Og blikka.
(...)
Dei har budd der i fem år.
Ho var tre då dei kom til mottaket.
Han var sju.

Eg tenkjer på om eg kan hugsa noko
frå då eg var tre år.
Eg trur ikkje det. Men eg er ikkje sikker.
Eg har budd på same staden heile tida.
(...)
Eg har høyrt om landet dei kjem frå.
Sett bilete på tv. Det er krig der.
Husa er bomba sunde. Folk blir drepne.
Eg ville aldri likt å bu der.

Hovedpersonen i Flukt er en kjønnsløs jeg-forteller. Som leser får man aldri noe helt konkret som sier om det er en gutt eller jente. Det føles til tider litt merkelig ut når jeg tenker for mye på det, men så tenkte jeg "Spiller egentlig kjønn så stor rolle?". Stemningen forfatteren får frem er helt klart det viktigste. I boka er det i det hele tatt mye dialog, og få beskrivelser av utseender(noen unntak som i sitatet over).

Sju år har gått siden jeg lånte og leste Flukt, men da jeg tenkte på boken forleden følte jeg den fortjente sitt eget innlegg. Boken er derfor ikke fersk, men historien gjelder enda. Den kan gi forståelse for en frykt og redsel mange av oss aldri har eller kanskje vil få kjenne på. Vi har godt av å i det minste forsøke å sette oss inn i hvor vanskelig livet som asylsøker kan være. Uroen, frykten og angsten. Noen kjenner litt på det i disse dager i frykt av en usynlig fiende, et virus, som nok vil herje en periode før det går over. Andre kjenner på disse følelsene konstant, i årevis, dag ut og dag inn. Det må vi aldri glemme. Vi må være medmennesker, det kan Atle Hansens ungdomsroman minne oss på.

Det første som slo meg da jeg åpnet boken var at dette var en "Leser søker bok" utgivelse, og det stemte. Dette er altså en bok som er skrevet for å være lettlest for de som har en leseutfordring. At boken er lettlest og på nynorsk er veldig positivt. Den passer nemlig også perfekt i sidemålsundervisning for de som til vanlig har bokmål på skolen. Jeg har selv testet den på min sønn, han slukte boken. Det tok ikke mange sidene før fokus på mål var borte, og historien grep tak i ham.

Om bloggeren
Mari har studert samtidslitteratur for barn og unge ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun er redaktør nubb.nu, nettsted for formidling av nordisk ungdomslitteratur og hun driver Bokblogger.no, stedet hvor du finner de fleste norske bokblogger.