Før jeg begynner på selve anmeldelsen av boken vil jeg komme med en liten anbefaling selv om denne tredje boken i serien om Carl Mørk og Avdeling Q kan leses frittstående så anbefaler jeg deg å begynne med første bok i serien.Ta gjerne en titt på mine anmeldelser av de to foregående bøkene i serien:
Hva handler Flaskepost fra P om?
En gammel flaskepost, som nesten er uleselig, havner på pulten til Carl Mørk etter å ha stått i vinduskarmen på en skotsk politistasjon i to år. Flaskeposten ble sendt fra et sted i Danmark for mange år siden, brevet har blitt svært utydelig og er vanskelig å tyde. Det eneste som er helt sikkert er at overskriften på brevet er HJELP og at det ser ut til å være blod i bunnen av flasken.
Mine tanker om boken?
Jussi Adler-Olsen er virkelig en mester til å skrive krim, i løpet av tre korte dager hadde jeg slukt den 528 sider lange boken.
Kapitlene parallelt av flere forskjellige personer noe som til tider gjør det ulidelig spennende, jeg kunne nesten ikke få lest fort nok. Man sitter ytterst på stolen og blar febrilsk om for å få vite hvordan det hele skal ende.
Carl Mørk og hans trofaste assistenter bryner seg denne gangen på mord, kidnapping og diverse religiøse sekter. Det tilføres også et par forsterkninger til avdeling i denne boken, om enn noe tilfeldig, blant annet Yrsa, sekretæren Rose sin søster og vikar, samt eks-kriminaltekniker Tomas Laursen. Det er en herlig gjeng med særegne karakterer Adler-Olsen har skapt.
Vi får også i denne boken innblikk i de rollefigurenes privatliv. Carl sliter fortsatt med den tragiske hendelsen som utspant seg før begynnelsen av første bok og Assad har et eller annet fore som ser ut til å kunne skape litt problemer for ham. På dette området er det så mye jeg er nysgjerrig på og så mange av personene jeg gjerne skulle visst mer om nå. Dessverre må jeg visst bare smøre meg med tålmodighet og vente på neste bok i serien for å finne ut mer. Bok nummer fire, Journal 64, ble utgitt i Danmark i november så da antar jeg at den kommer på norsk etterhvert.
Omslaget:
Omslaget gir mening og er knyttet til historien.
Oppsummering:
En skikkelig sidevender(eller hva er det norske ordet for pageturner?) akkurat som de to foregående bøkene om Avdeling Q vil jeg anbefale denne boken på det sterkeste.
Vil du vite mer om forfatteren eller boken? Ta en titt på linkene under:
Avdeling Qs norske hjemmeside
Jussi Adler-Olsens hjemmeside
Litteratursiden.dk - her har forfatteren listet opp sin egen biografi.
Har du lyst til å lese andres meninger om boken? Ta en titt på linkene under:
Anitas anmeldelse
Louises anmeldelse
Flaskepost fra P av Jussi Adler-Olsen
Boken utgis: 20.januar 2011
Målgruppe: Voksne
Antall sider(min anmelderkopi): 528
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203213595
Kilde: Anmelderkopi mottatt fra forlaget. Anmeldelsen er min ærlige mening om boken og jeg har ikke mottatt betaling for å omtalte boken.
Denne må jeg få fatt i etterhvert. Likte utrolig godt begge de to forrige bøkene om avdeling Q. Selv om Carl Mørck ikke er altfor original i forhold til andre etterforskere og hoverdpersoner i andre kriminalromaner, finnes også en karakter som Assad og nå også Rose som gjør det mer originalt. Spesielt Assad spriter det veldig opp:-)
SvarSlettJa, den anbefales i hvert fall av meg og siden du likte de to forrige bøkene så er jeg ikke redd for å si at jeg er ganske sikker på at du vil like denne. Syntes denne var hakket bedre enn Fasandreperne.
SvarSlettAssad er virkelig noe for seg selv. Han er nok min favoritt blant de faste rollefigurene.
Denne serien fikk jeg lyst til å lese :-D Står herved på ønskelista!
SvarSlettJussi Adler-Olsen har uten tvil et variert og godt språk, lager gode plot, og har satt sammen et interessant typegalleri. Jeg syntes 'Kvinnen i buret' var et veldig hyggelig bekjentskap med en for meg ny krimforfatter. 'Fasandreperne' var helt grei, men ikke mer. Jeg hadde forventninger til Flaskepost fra P, særlig fordi mange lesere syntes å mene at han var tilbake i godt slag. Og boka har absolutt noe å fare med, men jeg har én STOR innvending: Det kan synes som om Adler Olsen har gjort humoristiske kommentarer fra både karakterene og fortellerstemmen til et varemerke i krimmene sine, men i denne siste boka mener jeg at han flåser altfor mye. Det er helt greit at han lager litt moro ut av Assad og Carls samrøre, men hvis du tar denne teksten nærmere i øyesyn, så vil du se at han så å si gjennom HELE teksten bedriver alt fra god humor, til halvmorsomheter og direkte flåseri. Det er som om han ikke klarer å dy seg, og bare MÅ forsøke å si noe morsomt flere ganger på hver side. Nei, jeg overdriver ikke.Selv liker jeg krimbøker med humor, men en krimforfatter må være varsom i bruken av humor, og det mener jeg at Adler-Olsen ikke er her. Han går tvert om helt av skaftet. Det blir særlig plagsomt fordi historien han forteller er så dypt alvorlig og tragisk, og også på mange måter evig aktuell. Her går man rett fra flåseri og halvmorsomme kommentarer til tragedie på no time. Ofte bare med et avsnitt i mellom, eller i oppstarten av et nytt kapittel. For meg blir dette veldig feil. Adler-Olsen kunne ha reddet seg ut av dette dilemmaet hadde han bare visst å porsjonere ting ut på de riktige stedene. Etter min mening kunne mer enn halvparten av alle de flåsete bemerkningene vært skrellet vekk. Det ville ha gitt historien mye mer nerve. Det dreier seg tross alt om en krim, og en god historie også. Et eks. på feil porsjonering fra Adler-Olsen: Kontorene i kjelleren har en spyflue som stadig dukker opp. Etter hvert kommer det flere. Dette er en god teknikk for å bryte opp en tekst, bringe noe hverdagslig, litt 'unyttig' inn i teksten, nettopp for å skape variasjon. Men spyfluesnakket tar helt av, og dukker opp så ofte at man til slutt blir lei maset. Særlig når flusnakket puttes inn der annen seriøs dialog foregår, og der alvorlige momenter i handlingen presenteres for leseren. Moderasjon, Adler-Olsen! Ellers er det selvfølgelig ikke tvil om at forfatteren har veldig mye å fare med. Dette er 'annerledes' krim, spesielt i karaktervalgene, men JAO drar det altfor langt, etter min mening.
SvarSlettHei anonym,
SvarSlettSpennende å lese dine tanker om Adler-Olsens serie. Jeg syntes det er veldig interessant å lese om ditt syn av forfatterens bruk av humor i denne serien.
Fin og ryddig omtale. Jeg har nettopp lest ferdig (lyttet)Flaskepost fra P, mitt første møte med denne forfatteren. Det ble visst litt gal rekkefølge, men nå har jeg lastet ned "Kvinnen... og "Fasandreperne" også. Jeg leser litt krim som avveksling til "mer seriøs" litteratur. Denne var veldig spennende...litt på kanten av det troverdige til tider, men slik er det i Nesbø sine bøker også. Ingen kjedelige partier, men en tanke "uthaling" mot slutten.
SvarSlettTusen takk, Randi. Det er jo ingen krise om det blir i feil rekkefølge selvsagt men med tanke på å få litt mer kjøtt på beina til personene som vi følger gjennom alle bøkene. Selve den kriminelle handlingen er jo avsluttende.
SvarSlettJeg håper du liker de to andre bøkene også. Selv har jeg ikke trodd at jeg likte krim noe særlig før jeg oppdaget Adler-Olsen.