Bokanmeldelse: Pushing the Limits av Kate McGerry

Pushing the Limits av Kate McGerry er en ungdomsroman som har blitt sammenlignet med Perfekt kjemi av Simone Elkeles. I mine øyne har forlaget allerede her satt listen ganske høyt, fallhøyden kan bli stor. Var dette en het og altoppslukende kjærlighetshistorie for unge voksne? For å finne ut av det må du nesten lese videre.

Omslaget hinter til at jeg skal bli skikkelig
forelsket mellom disse to permene.
Omslag: Harlequin Teen.

"The good girl"

Navn: Echo Emerson

Alder: Snart 18 år.

Utseende: Som en sirene(i følge Noah, så trollbudet er han altså). For de som ikke er helt sikre på hva en sirene er så kan jeg fortelle at det er et vesen som holder til i havet og de stammer fra gresk mytologi. Ofte blir sirenene fremstilt som meget vakre kvinner som lokker sjømenn inn i den sikre død ved hjelp av sang.

Familie: Mor, hun er bipolar, en far som er ganske distansert og uten forståelse for hvordan datteren har det, en ung stemor(tidligere var hun barnepiken til Echo) og sist, men absolutt ikke noe mindre viktig av den grunn, Ares, Echos eldre bror som ble drept i Afghanistan.

Livet: Echo sliter med å tilpasse seg på skolen. Før var hun en av de populære men etter brorens død og en svært traumatisk episode rettet mot henne selv er hun en av de det hviskes om i gangene. Hun er merket for livet, bokstavelig talt. Summen av disse hendelsene har ført til søvnproblemer for Echo. Hun går til skolepsykologen som forsøker å veilede henne helskinnet ut på den andre siden.

Uvaner: Forsøker å tilfredsstille alle andre enn seg selv. Bortsett fra dette er Echo slik som overskrifter så tydelig hinter til, en snill jente. Vel, hun var i hvertfall det før Noah valset inn i livet hennes.

Oppdrag: Bearbeide/fremkalle minner for å finne ut av hva som egentlig skjedde henne den skjebnesvangre natten hun ble merket for livet. Hjernen til Echo har satt i gang alle forsvarsmekanismer og det er plent umulig for henne å huske noe som helst fra den skjebnesvangre natten. Reparere bilen til Ares.


"The bad boy"

Navn: Noah Hutchins

Alder: Snart 18 år.

Utseende: Overraskende nok er Noah... *drummroll please* åherregudsåutroligkjekk!

Familie: To yngre brødre(aka grunnen til at Noah fortsatt har vilje til å leve), foreldrene er døde, fosterforeldre og en fosterbror.

Livet: Noah har tilbrakt de siste årene i forskjellige fosterhjem. Han har en, påstått, voldelig fortid.

Uvaner: Røyker hasj, drikker, bryr seg ikke om skolen.

Oppdrag: Ønsker å få være være for brødrene sine og sørge for at minnet om foreldrene lever videre.

Bilde: © Flickr/Vectorportal.

Motsetninger tiltrekker hverandre
Disse to ovennevnte har gått på samme skole i flere år, de har tilogmed at fag sammen, men først nå tvinges de til å samarbeide. Høres veldig ut som Perfekt Kjemi(eller andre lignende historier) allerede for de av dere som har lest den historien. Det er rett og slett en skikkelig klisje, men noen ganger fungerer den ypperlig(det er jo en grunn til at det er et populært grep i mange historier).  Det er skolepsykologen som har arrangert dette. Leseren forstår med engang hvordan disse slags situasjoner vil ende, ihvertfall i de allerfleste tilfeller(i enkelte historier hender det jo at personene som er så forskjellige dør av en eller annen grunn..).

I'm in løøøøve or not?
Forfatteren Kate McGerry har en fin evne til å formidle gryende forelskelse, men så fort det hele utvikler seg til et forhold så forsvinner magien for min del. Forfatterens styrke i denne boken er beskrivelsen av mennesker i vanskelige situasjoner, situasjoner der livet blir snudd opp ned. Et budskap som skinner tydelig igjennom er det at vi må huske på at selv om mennesker opplever grusomme ting har de fortsatt behov for nærhet fra venner og familie. I god tro gir man kanskje personen rom, eller kanskje man blir litt skremt av det hele og holder avstand av den grunn? På den måten er det fryktelig fort å sette offeret utenfor samfunnet. Istedet bør man vise at man er der for vedkomne, vise at man faktisk bryr seg.

Under panseret på hovedpersonene
Når det gjelder karakterene er Echo så spak at man blir frustrert av det, forståelig nok, heldigvis ser man en viss utvikling hos henne gjennom serien. Noah var en søt fyr helt til han ødela det hele for meg ved å virke ganske eiesyk(Christian Grey/Edward Cullen anyone?). Jeg klarte rett og slett ikke å riste av meg følelsen av at han under overflaten måtte være en ganske kontrollerende type. Forståelig, kanskje? Han hadde jo mistet så mye, men usunt i et forhold. Det var mye indre dialog i historien og dessverre så var den i alt for stor grad preget av beskrivelser av den andre hovedpersonens fanatiske utseende, myke hår, nydelige øyne og sirene lignende utseende...

Kanskje er det slik Noah prøver å fortelle oss at Echo ser ut?
Bilde: Public Domain Image. Odysseus :The Sirens.

Favoritt?
For min del var det psykologen. Hun virket så dyktig, ekte, varm og forståelsesfull(ok, det er jobben hennes).

I det store og det hele ble jeg rett og slett skuffet. Boken er ikke i nærheten av Perfekt Kjemi, som jeg i for anbefalte for:

alle jenter mellom ca. 14 og 100 år som liker en god kjærlighetsroman og som ikke er redd for å tørke et par tårer underveis.

Nei, les heller Perfekt Kjemi om du ikke allerede har gjort det.


Hva sier andre bloggere om boken?
Cuddlebuggery Book Blog: "Over all, I think most read­ers are going to love this one.  One of the absolute best books of 2012!"

Angieville: "I could not get over the stumbling block that was the uninspired writing and lackluster plot construction."

Eleusinian Mysteries: "...even though I had a few niggles with the characters and there were times where I wished the drama was dialed down a notch, I couldn't stop reading until I finished."

Fictional Distractions: "...my expectations were pretty high, but luckily every single one of them was met. "

Parajunkee: "BTW, I really liked the counselor – it’s nice to read a teen book where all the adults aren’t selfish idiots or worse."

Boken har jeg mottatt i bytte mot en ærlig omtale, fra forlaget via Netgalley.

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og har blogget her siden sommeren 2008. Hun håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre.

Det er ikke bare bøker som Mari er lidenskapelig opptatt av, hun er en nysgjerrig sjel og hva er vel en mer naturlig for en nysgjerrigper enn å beskjeftige seg med slektsgranskning?

Barns sikkerhet i bil er et annet tema som ligger hennes hjerte nært og Mari står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.