Kåsøren - den nye Are Kalvø?

Å debutere som kåserist etter Maris fantastiske debut som potet…eh…jeg mener poET, det blir vel som å hoppe etter Wirkola – men her kommer det læll!

Den barmhjertige samaritan

For noen år tilbake kom en oppgitt lillebror hjem fra skolen med en norskoppgave som måtte inn neste dag, og som han ikke hadde peiling på hvordan han skulle angripe. Etter mye mas og bestikkelser gikk derfor den snille, mellomste storesøsteren med på å skrive den for han.

Våren er en vakker årstid!
Bilde: Flickr/Curtis Fry

Vel, kanskje ikke så mye mas og bestikkelser! Jeg syns alltid det har vært morsomt å få karakter på ting jeg gjør, og dessuten fikk jeg endelig spille rollen som den barmhjertige samaritan. Kanskje det til og med ga meg litt god karma, og karmakontoen trengte sårt påfyll. Og best av ALT, dette satte min stakkars lillebror i evig gjeld til meg! (Mohaha)

Rebellen 

Kanskje ikke helt etter regelboka, men det var ingen stor og avgjørende oppgave, så skitt au! What can I say, I’m a rebel of society ;) Oppgaven var å skrive et kåseri om våren, enkelt og greit. Må nevne (les; skryte av) at dette dro i land en sekser, så jeg er uansett usårbar for eventuell kritikk, haha :)

Våren er her!

Uten for vinduet smelter snøen sakte. Råttent gress og gammel hundebæsj titter frem fra sitt skjulested, og nyter nok en gang å bade i glansen fra sola. Optimistisk kler jeg på meg, og tar med meg mine fresheste solbriller ut på en gåtur i finværet. Jeg trekker pusten godt inn, og nyter de “berusende” vårduftene. Herlig! Ingen årstid slår våren! Smeltevannet trekker seg fort inn i de nye tøyskoene jeg dristet meg til å ta på, mens sørpa klynger seg til buksebeina. Alle vinterdepresjoner forsvinner bokstaveligtalt som dugg for solen. Kjære vår, du kom ikke ett sekund for sent. Du gir meg fornyet energi! Jeg kjenner det kiler i magen ved tanken på at med deg kommer også årets russekull snart frem, fra under den steinen de gjemmer seg. Det gleder hjertet mitt nesten like mye som at bilforsikringa kom i posten i dag, og ligger og vinker til meg hjemme, med en lovnad om at her blir det ingen “årets første utepils” før jula nærmer seg igjen. Jeg trasker videre på min vei, og ser våryre kjærestepar som går hånd i hånd hvor enn jeg snur meg. Romantikken gjør som resten av verden på denne tiden, den blomstrer. De våryre parene minner meg plutselig på at jeg har glemt at jeg skal hente min bedre halvdel på jobb. Jeg avslutter lufteturen brått, snur meg for å sprinte tilbake til huset og sklir i samme vending i en av de nylig avdekkede hundeeksrementene…jeg ligger på bakken og ser opp på en blå himmel, mens jeg tenker: Våren…for en totalt ubrukelig årstid.