Søvnløse netter, undring, sorg og redsel. Marit Kaldhol viser med sin roman hvordan det kan oppleves å være pårørende til en rusmisbruker. Romanen er på langlisten til Bokbloggerprisen 2014.
OBS. I dette innlegget gjør jeg meg en del tanker om teksten. Dette kan nok føles som spoilere for de som enda ikke har lest romanen.
det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
Som tittelen i romanen så tydelig viser til skulle noe godt skje. Livet skulle vært preget av en nesten skyfri himmel, med sol og ferie i Lódz. Det er hovedpersonens drømmer om fremtiden vi ser på trykk. Det som skulle vært en fin begynnelse på voksenlivet for de to søstrene Jenny og Solrun blir en sår tid sterkt preget av Solruns rusmisbruk. Historien tegner et troverdig bilde av hvordan det kan være å leve med rusmisbruk i familien. Gjennom Jenny får jeg som leser oppleve hvor utrolig tøft det er når en man har sett opp til gjennom en hel barndom stadig svikter og skuffer deg. Ansvaret er tungt å bære for Jenny alene. Det er ikke lenger noen som skjermer Jenny fra søsterens misbruk, ingen foreldre til å ta ansvar og det er ingen å betro seg til. Nabo og gode bestefar Olvar er for gammel og har sine egne bekymringer.Brå overgang til "ansvar for egen læring"
Fortellerstemmen tilhører Jenny, ei jente i begynnelsen av 20-åra, og historien hun formidler veksler mellom søstrenes nåtid, barndom og ungdomsår. Barndommen skildrer et nært søskenforhold, mens tid, alder og påvirkning uten i fra sakte sliter de to søstrene fra hverandre. Skildringene av de to søstrene er gode, her trer to sammensatte mennesker, på godt og vondt, frem fra teksten. Det kan kanskje høres ut som det er et roman hvor tempo går ganske raskt, det er jo større epoker som skal skildres i løpet av en relativt kort roman(175 sider). Det er ikke slik at det går raskt, tvert i mot seiler romanen sakte av sted på et poetisk, godt nynorsk.
Lillesøster Jenny har press på alle kanter, men kanskje aller mest fra seg selv. Studier på høyskole kombinert med ansvar for bestefar og søster. Å få, eller føle, ansvaret for en rusmisbruker mens man selv er på et stadium i livet hvor en forsøker å stake ut veien i sitt gryende voksenliv må være en enorm belastning. Det innebærer mye ensomhet og tid for refleksjoner. Hva om Jenny bare blåser i alt og tar vare på seg selv, hva vil da skje med søsteren? Hva vil skje med familien dersom noen finner ut av hvor galt det egentlig er fatt? Hvordan skal man klare å finne sin egen vei i livet når man til stadighet kjenner på ansvaret og med det den krypende angsten i magen, den som legger seg tungt utenpå lungene?
Mørket var skjørt, eg stolte ikkje på det.
Distanse fra omverdenen er Jennys midlertidige løsning. Omsorgsfullt er hun alltid der for Solrun, i tilfelle det er behov for henne og fordi hun lengter etter tiden da de var barn, da verden var et langt enklere sted å forholde seg til. Ingen ser Jenny, ingen forstår at dette unge mennesket bærer på en alt for tung bør. Det smerter å lese dette, hvor mange opplever å bli helt usynlig på denne måten. Finnes det noen rundt oss som lider i stillhet nå, ville jeg lagt merke til det? Det er tanker som svirrer rundt i mitt hode etter endt lesning.
Fuglenes samhold
En av få konstanter i Jennys liv er fuglene. Kaldhol vender stadig tilbake til fuglene, og betraktninger av fuglens liv og samekistens. Det er forskjellige fugleartene vi leser korte setninger om gjennom hele romanen. Fuglene blir for meg et symbol på menneskets livssyklus - det å vokse opp, bli voksen og deretter gammel. Av forskjellige årsaker klarer ikke alle menneskene denne ferden, akkurat som ikke alle trekkfugler kommer seg gjennom sin ferd. Fuglene har samhold, mens menneskene i denne romanen er mye ensomme. De bor landlig til, uten mange naboer, men de kan velge å legge turen inn til en by like i nærheten for å treffe flere mennesker - det skjer ikke ofte.
Tanken på at alle skal bli borte en gang ligger å lurer mellom linjene, særlig mer lystig blir det ikke når klimaet trekkes inn av bestefar Olvar. Det er i det hele tatt et ganske blekt bilde som males i denne romanen, både på det personlige plan i Jennys liv og for verden og menneskeheten forøvrig med miljø- og klimautfordringene som står i kø for oss fremover. Samtidig i alt dette bleke står mye av teksten frem som en form for kontrast, og forfatteren gir den liv gjennom observasjoner og beskrivelser så vakre av hendelser i naturen som vi sjeldent stopper for å vie tid til. Tar vi oss tid husker vi kanskje hvor forunderlig og fin verden rundt oss kan være, selv om alt later til å rase sammen på det personlige plan.
Pappa er eit fotografi.
Angsten temmes
Storesøster Solruns rusmisbruk later til å ha begynt som en form for selvmedisinering mot angst. Forfatteren gir aldri en konkret årsak, det kan jo være fordi det er et veldig sammensatt problem. Kanskje er det ikke en utløsende faktor. Jeg har tenkt en del på hva det kan være som har utløst angsten i Solrun, hva som gjør at hun må flykte fra virkeligheten. I romanen leser moren til jentene Rødhette og ulven, det er en tekst Kaldhol trekker frem ved flere anledninger i romanen. Solrun er på mange måter Rødhette, med sin utvaskede rød hettegenser. Ulven er kanskje rusen? Teksten om Rødhette får meg også til å tenke tanken på om det kan være snakk om Solrun kan ha vært utsatt for et overgrep. Solrun har i mange år, allerede før rusproblemene slitt med mareritt og søvnløshet. Eller kanskje det kan være farens fravær som som er det bakenforliggende problemet? Eller lever hun med en dødsangst hun forsøker døve med rus? Jeg har mange spørsmål, mange tanker omkring dette, kanskje sitter noen andre lesere med fasiten jeg ikke så.
The end
Da jeg vendte om det som skulle vise seg å være siste side var min første tanke at jeg gjerne skulle hatt mer. Det er kanskje nettopp et av kjennetegnene på en god roman, at forfatteren har en evne til å avslutte teksten mens den er på en topp? det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz var tiltross for mye sorg og fortvilethet i teksten en riktig så fin leseropplevelse. Respekten min for de som arbeider med rus, det være seg privat eller i yrkessammenheng, blir bare enda større. Det å stå i det uten å knekke helt sammen må kreve en enorm styrke mentalt, og noen ganger også styrke rent fysisk.
Dette er en kort roman, som rommer mye, langt mer enn hva jeg har tatt med i dette innlegget, men skriver jeg mer nå føler jeg det blir for mye. Noen vil kanskje lese boken selv.
Dette ble mitt første møte med Marit Kaldhols forfatterskap(kan aldri huske at jeg har har lest den enormt populære og viktige barneboken hennes Farvel, Rune i barndommen) , jeg tror det vil bli fler i fremtiden. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz på Samlaget i 2014.
Kilde:
Egentlig lånte jeg den innbundne utgaven av denne romanen i 2014. Den observante leser vet at jeg er litt som en forvirra bie, jeg surrer raskt fra blomst til blomst, klarer ikke helt å bestemme meg for hvilken som har den beste nektaren. En annen bok ble derfor prioritert, denne boken lånte jeg bort til min mor før den ble innlevert igjen på biblioteket. Min kjære moder likte romanen godt, jeg gleder meg nå til å kunne snakke med henne om innholdet i romanen. Dette var forøvrig en av de aller første bøkene jeg har lånt som e-bok på mitt bibliotek, endelig har de kommet på banen med e-boklån her også. Jeg liker bøker i alle formater, alt er praktisk til sitt bruk.
Har du lest romanen?
Hvilke tanker gjør du deg om det jeg har skrevet ut i fra din opplevelse av teksten?
Andre bloggere om romanen:
Artemisias verden
Beathes bokhylle
Frøken flink
Groskro's verden
Les mye
Med bok og palett
Moshonista
Siljes skriblerier
Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur
Tones bokmerke
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
