Odinsbarn - Fryktet av samfunnet

Odinsbarn av Siri Pettersen er historien om ei jente som føler seg på utsiden av samfunnet og en befolkning ført bak lyset av sine ledere.

Informasjon:
Boka kjøpte jeg selv for noen år tilbake, men den ble først lest i år som pensumlitteratur. Siri Pettersen har nylig blitt min Facebook-venn og hun var gjesteforeleser på studiet jeg tar(videoforelesning, enveiskommunikasjon), men vi har aldri møttes i det virkelige liv. Dette har ikke påvirket mitt innlegg om boken. Innlegget er en bearbeidet utgave av en oppgave jeg skrev på litteraturstudiet jeg tar.

Litt om boken

Odinsbarn er første bok i en trilogi som har vært, og fortsatt er, veldig populær her hjemme. Det er boka Siri Pettersen debuterte som forfatter med. Ikke nok med det, serien er solgt til åtte land, og høsten 2015 ble filmopsjonen solgt til Maipo film. Visste du forresten at Siri Pettersen har designet bokomslaget på Odinsbarn selv? Ikke noe av dette er hverdagskost for en førstegangsforfatter.

Jenta uten hale

Seksten år gamle Hirka er historiens hovedperson, jenta bor i Ymslanda med sin far, Thorrald. Hirka er godt kjent som den halelause i Elveroa, men det ingen vet er at hun mangler evnen til å bli ett med naturens kraft som resten av folket i landet. Evna kommer rett og slett ikke til Hirka. Tiden for overgangsritualet, Ritet, nærmer seg, da vil alle få vite Hirkas hemmelighet.

Den stod aldri stille. Den vandret gjennom jorda, fløt med vannet, pulserte med livet. Evna var alt som var. Alt som hadde vært. Og ingenting hadde vært det samme to steder i denne verden. Det fantes steinhviskere i Eisvaldr som mente at Evna også var alt som kom til å skje(…).

(2013, Pettersen, p 489).

Jeg tror forresten Hirka ville blitt skuffet over hvor dårlige vi er her i vår verden til å ta vare på Evna. Vi låner og låner, men gir lite tilbake til naturen. Ligger det et lite stikk her til vårt bruk og kast-samfunn og utnytting av jordas ressurser?

Allerede i prologen blir det klart at Hirka er noe utenom det vanlige. Den lille bylten som Thorrald finner mangler noe vesentlig, en hale. Hirka er dømt fra første stund vi som lesere blir introdusert for henne, den manglende halen etablere hennes utenforskap. Halen, er nemlig en naturlig del av kroppen til de som bor i Ymslanda. Er du halelaus, da er du på utsiden.

Odinsbarn må være den nordiske fantasytrilogien med mest dedikerte fans.
Bare se her på denne flotte videoen jeg ramlet over på YouTube:

Fremmedfrykt

Folket i Ymslanda er redde for slike som Hirka, det finnes sagn og eldgamle sanger som taler for at de som ligner Hirka er farlige. Mitt inntrykk er at ingen egentlig helt vet hvorfor slike som Hirka er farlige, men det eksisterer en godt innarbeidet fremmedfrykt i samfunnet. Frykten er så sterk at Hirka til og med er redd seg selv, og hva hun kan påføre andre av lidelser. Fremmedfrykt er et tema som er betent, og minst like aktuelt nå som da Odinsbarn ble utgitt i 2013. Tematikken kan leses med en viss distanse når den foregår i en imaginær verden, men den er likevel er gjenkjennelig. Hvordan ser vi lesere på det fremmede og ukjente i vår verden? Det er et naturlig spørsmål som er relevant til teksten, føler jeg.

Teori

Historien blir fortalt i kronologisk rekkefølge med bruk av tredjepersons forteller. Synsvinkelen skifter mellom tre ulike karakterer, men fortelleren er ikke allvitende. Hirka følges tettest, i tillegg blir vi kjent med Rime, sønnesønn av en høytstående rådskvinne, og vi følger den påtroppende rådsmannen Urd. Odinsbarn inneholder mange av fantasyens sjangertrekk, nærmere bestemt befinner historien seg innenfor den sjangeren vi kaller high fantasy med sin norrøne inspirasjon og middelalderske setting. Folk kjører i vogn eller de går til fots, legemiddelindustrien er ikke
eksisterende, men plantekunnskapen er god.

Disse fjellene var en drøm for legere. Uansett
hvor man snudde seg, så man hemtorn og soltåre.
(2013, Pettersen, p 488). 

I Pettersens parallelle univers finnes et føydalsamfunn bestående av ulike grupperinger, hvor det er uro innad i riket. Det er lite som skal til før det hele eskalere til noe langt større. Kampen mellom
det gode og det onde er trekk som ofte benyttes i fantasy. Landets ledere, Rådet, representerer den øverste maktstrukturen, de kan kanskje oppfattes som onde, men mener selv at alt de gjør er til befolkningens beste. Så har vi Rådets nyeste mann, Urd, en utspekulert
krigshisser som representerer et ytterpunkt, en rå ondskap. Hirka, halelaus og jordblind, og hennes nærmeste plasseres helt nederst på rangstigen og representerer det gode.

Siri Pettersen har skapt sin helt egne verden i Odinsbarn, den er nok delvis inspirert av det norrøne med sin gud, ravnene og ikke minst huldremytologi. Det sies aldri at folkene i Ymselanda er huldrer, men halen gjør det lett å i det minste assosiere de menneskelignende skapningene med huldra fra nordisk folketro. Verdenen ligner på vår slik den var for lenge siden, men enkelte vesener og krefter kan bare høre hjemme i en parallell verden slik som Ymslanda. Det er begrep som leseren må lese seg til betydningen av og delvis ukjente samfunnstrukturer som leseren må bli kjent med. Den danske forfatteren Josefine Ottesen påpekte denne friheten man har til å skape fritt når man skriver fantasy:

At skrive fantasy er lidt som at lege gud i det
små – man får lov til at bygge en hel verden.
(2005, Josefine Ottesen p 16, Norsklæraren 1)

Dette har altså Siri Pettersen valgt å gjøre.

Historien tilspisser seg ettersom den utfolder seg, og med det introduseres flere magiske elementer, som først og fremst skaper mer uro i Hirkas verden.

En blå tunge krøllet seg sammen bak to kvasse
hjørnetenner. Redskapene til et rovdyr.

(2013, Pettersen, p 513).

Ved veis ende må Hirka ta et valg som vil medføre en total endring. Det avsluttes så spennende at jeg selvsagt må lese Røta snart, veldig snart. Hva annet kan jeg skrive enn at alt allerede er sagt og skrevet av andre bloggere før meg? Boka var nemlig blant de nominerte til tidenes første bokbloggpris, så den er behørig omtalt i bokbloggsfæren. Du finner mange gode omtaler av Odinsbarn her.

Huldrehistorie som bergtok meg - Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

I Kaoshjerte møter vi 16 år gamle Minja fra Stovner. Minja våkner opp med delvis hukommelsestap hjemme i familiens leilighet, en titt i speilen viser et forslått ansikt. Hva har egentlig skjedd her?

I 2014 debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter med den spennende fantasyroman Kaoshjerte. Kaoshjerte er blant de nominert på langlisten til Bokbloggerprisen 2015, og endelig har jeg lest boka. I dette innlegget vil jeg sammenligne denne debutanten med en annen fra 2014, nemlig Martin Fyrileivs Portvokteren.

Forfatter og bokblogger

Fantasy er en av mine favorittsjangere, men jeg har vært litt redd for å lese Kaoshjerte. Dette rett og slett fordi jeg er opptatt av å være habil i mine innlegg, inhabilitet er ikke en god ting. Jeg har landet på at så lenge jeg er åpen om hvordan jeg kjenner til forfatteren vil det være opp til deg som leser å vurdere min habilitet. Jeg har møtt Lise Forfang Grimnes tre ganger på det årlige bokbloggertreffet i hovedstaden. I flere år før forfatteren debuterte har hun vært bokblogger, og miljøet i Norge er ikke større enn at svært mange kjenner til hverandre. I tillegg har jeg hatt litt kontakt med forfatteren gjennom sosiale medier, vi skal blant annet begge være med å sette nordisk ungdomslitteratur på kartet gjennom NUBB.no. Likevel føler jeg meg ikke forpliktet til å skrive ned noe annet enn min ærlige mening om forfatterens første roman, uavhengig av at vi har noe kjennskap til hverandre.

Forlagets beskrivelse av boka:

Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

Om Kaoshjerte

Grimnes jobber til daglig med å formidle fortellinger muntlig, det er tydelig at dette er en erfaring som har hatt positiv innvirkning på skrivingen. Teksten fløt veldig godt, og det var ikke et dødpunkt i historien for min del, aldri et sted hvor det egentlig passet å legge fra seg boka. Historien tar for seg huldremyten, noe forfatteren helt tydelig har satt seg grundig inn i. For lesere som kanskje ikke har så god innsikt i folketroen kan det vente noen overraskelser. Selve livet til Minja er troverdig portrettert, det er mye realisme her selv om dette er en fantasyroman. Måten fantasi og virkelighet er balansert så godt fikk tankene mine til å vandre til Sara B. Elfgren og Mats Strandbergs Engelsforstrilogi. Det er ikke alle forunt å få til denne gode balansen, slik som både Elfgren/Strandberg og Grimnes har klart.

Det er interessant å se Minja sakte men sikkert lære mer om seg selv og familien. Dette gjør Minja mer helhetlig som karakter, biter faller på plass, uroen blir litt mindre. På samme måte er kanskje til en viss grad også Minjas beste venn, Josef, på jakt etter sin identitet, men Josefs utfordring er en ganske annen(eller kanskje er det større likheter mellom utfordringene enn man skulle tro) er midt i mellom to kulturer, tradisjoner og familie har mye å si og det kan til tider kan ha sine utfordringer.

For meg som er ei bygde jente er det spennende å se, og ikke minst innse, hvordan bygda og landet kanskje fremtoner seg for en som ikke er født og oppvokst der. Det finnes så mange stereotyper, mange inntrykk, som ikke egentlig har rot i virkeligheten - disse får vi presentert gjennom Minja. Heldigvis opplever hun med tiden at mange av tankene hun hadde om bygda og bygdefolket ikke stemmer helt overens med virkeligheten, eller fantasien for den saks skyld.

To debutanter

Jeg har lyst til å sammenligne Kaoshjerte litt med en annen debutroman fra 2014, og det er Martin Fyrileivs Bergtatt - Portvokteren. Begge bøkene tilhører sjangeren fantasy, tar for seg av norrøn eller norsk folketro, Kaoshjerte henvender seg til lesere fra ungdomsalderen og oppover, mens Portvokteren henvender seg til de fra ca. 10 år og oppover, bøkene ble gitt ut på hvert sitt forlag, hhv. Aschehoug og Schibsted. Det er med andre ord flere likheter mellom de to utgivelsene, men det er også en del ulikheter som jeg mener er med på å gjøre den ene utgivelsen mer vellykket enn den andre.

Der Fyrileiv helt tydelig har inkludert mange kjente grep og klassiske virkemidler fra fantasysjangeren bærer ikke Grimnes historie i samme grad preg av inspirasjon - hun later til å ha gått sin egen vei. Det er befriende å lese en tekst hvor man som leser ikke henger seg opp i at forfatteren gjør det samme som en rekke andre har gjort tidligere, man må være veldig dyktig for å komme unna med slikt. Et eksempel jeg kommer på i farten hvor forfatteren har benyttet seg av andres verker og virkemidler med stor suksess er Maria Parrs knakende gode fortelling om Tonje Glimmerdal.

Den andre forskjellen jeg vil trekke frem mellom Portvokteren og Kaoshjerte er språket. Grimnes skriver lett, ledig og enkelt uten at det virker nedsettende for leseren. Språket har et ganske muntlig preg, noe jeg igjen tror har med forfatterens erfaringer fra yrkeslivet å gjøre. Det fungerer veldig godt. Jeg vet ikke om det er god eller mindre god hjelp fra redaktørhånd som gjør dette eller om det er kunnskapen hos den enkelte forfatter, men i Fyrileivs tekst hang jeg meg stadig opp i språklige gjentakelser. Ting som burde vært pirket på før utgivelse etter min mening. Kaoshjerte er mer filmatisk, det er enklere å danne seg bilder i hodet ut i fra teksten.

Jeg har virkelig forsøkt å finne noe negativt å sette spissen på ved Kaoshjerte, men det er vanskelig å finne noe å sette fingeren på. Kanskje kunne jeg ønsket meg litt mer om personene som kommer inn i Minjas liv, men det er småpirk rett og slett. For den som liker en god historie, en bok hvor man forsvinner er dette riktig bok. Ønsker man å lese en virkelig dyp historie med et utfordrende språk, så må man nok leite et annet sted. Her er det en god historie og fortellerglede som gjelder.

Glemte jeg det? Ja, det gjorde jeg visst, men det er med en hund i historien. En veldig viktig, liten fyr som lyder navnet Kappi. Det er sånt som må med!

Verdt å merke seg:
11 lesere skrev anmeldelser av Kaoshjerte som en del av arbeidet frem mot nominasjon til Uprisen 2015. Åtte av disse leserne ga Kaoshjerte terningkast 5 eller høyere, to stykker ga terningkast 4. Det ser virkelig ut som Grimnes sin debut slo an også hos målgruppen.

There you have it, altså mitt tankespinn rundt Kaoshjerte. Jeg håper på en oppfølger eller i det minste en ny bok fra forfatteren med tid og stunder, for skrive fengende, det kan hun.

Andre om Kaoshjerte:

Av en annen verden

Barnebokkritikk

Beathes bokhylle

Bibliotekarstudenter anmelder ungdomsbøker

Forfatterintervju: Debutantbloggen

Dyslektrikeren

Ellikken

Elis lesebabbel

Groskro's verden

Ikke bare ei bok

Karis bokprat

Solgunn sitt

Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur



NB. Har du fått med deg at kortlistene til Bokbloggerprisen 2014 ble offentliggjort i dag?  Jeg har så langt lest en av de nominerte i åpen klasse, og to i kategorien årets roman. Må si jeg gleder meg veldig til fortsettelsen!

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Bokanmeldelse: Alanya: veien følger hjertet av Iselin B. Alvestad.

Alanya: veien følger hjertet av Iselin B. Alvestad er første bok i en norsk fantasy-serie for barn og unge. Dette er en fin og lettlest historie for unge, de yngste vil kanskje tilogmed syntes at det er litt skummelt. 

For den voksne leseren vil nok svært mange av bokens ingredienser føles velkjente da det er helt tydelig at Alvestad har latt seg inspirere av klassiske elementer fra kjente og kjære fantasy romaner, eventyr og mytologi. Ikke at det nødvendigvis er noe galt så lenge historien fenger og yngre lesere vil ganske sikkert la seg rive med inn i Alanyas verden.

Alanya har levd et veldig beskyttet liv, både Alanya og verden rundt henne er nå i endring. Noen leter etter henne. Alanya får vite ting som snur livet hennes på hodet, hele hennes identitet blir revet fra henne. På samme tid blir hennes kjære revet bort fra henne. Hvem er hun og hvordan kan hun hjelpe de som står henne nær?

Mine tanker:
Første bok om Alanya var for meg en sjarmerende historie og jeg føler meg trygg på at målgruppen for denne serien vil la seg begeistre. En 12 år gammel jente som finner ut at hun er spesiell, legger ut på et farlig eventyr og må bekjempe ondskap. I tillegg til dette var det bittelitt romantikk, ikke for mye og ikke for lite.

For min del ble oppskriften og ingrediensene litt vel kjente. Litt som fiskeboller, jeg liker det men retten kan ikke akkurat kalles ny og spennende. Alikevel må jeg si at Iselin B. Alvestad har skrevet en god debut og jeg angrer ikke på at jeg investerte noen timer på å stifte bekjentskap med Alanya. Det var nok av løse tråder da boken var lukket til at jeg plukket med meg neste bok hjem fra biblioteket. Spenningen for min del gjelder ikke bare Alanyas ferd i kampen mot ondskapen men også i å følge utviklingen Alvestad har som forfatter gjennom denne bokserien.

Andre anmeldelser:
Moonstar
Solgunn sitt
Lesehesten fra Sørlandet

Av en annen verden: Forfatterintervju

Om bloggeren
Sommeren 2008 startet Mari bloggen Flukten fra virkeligheten. Mari elsker bøker(selvsagt!) og håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre. Til daglig jobber hun på kontor.

Bokanmeldelse: Skogland. Gutten i dragereiret av Thore Hansen.

Skogland. Gutten i dragereiret av Thore Hansen er første bok i Hansens fantasy-serie Skogland. Forfatteren fylte nylig 70 år og hva er vel bedre enn å feire ham med å lese en av hans bøker? Bli med inn foran leirbålet, sett deg ned for å lytte til historien fortelleren vil formidle. Drøm deg vekk i historien om Skogmannen Gwen og hans underlige følgesvenner.

Skogmannen Gwan har ikke lenger noe å leve for, nå er han ute for å søke etter en ærefull død. Utfallet blir ikke helt slik Gwen hadde sett for seg. 

Mine tanker:
I Skogland har Thore Hansen skapt en spennende og fargerik verden med underlige dyr, skyggefolk, skogmenn og  mennesker med mer. Skogland er eventyret om ferden Skogmannen Gwan, et menneske og en drage legger ut på. Historien har blitt gjenfortalt av forteller foran leirbål i mange år og nå har turen kommet til oss, endelig skal vi få høre denne utrolige historien ;)  Gutten i dragereiret handlet, for meg, om det å leve sammen side om side i fred, respekt for andre og toleranse. Det var en rørende og god fantasy. Ikke alle serier fortjener at leseren plukker opp andre boka, men dette er en serie det er verdt å fortsette med.

Jeg kan ikke runde av før jeg har kommentert illustrasjonene til Thore Hansen. Det er veldig morsomt å faktisk få lov til å se figurer på den måten forfatteren selv har sett det hele for seg. Tegningene er eventyrlige, Hansen er en tegner som virkelig har et særpreg. Hansens streker har en så tydelig signatur at man umiddelbart vil kjenne ham igjen som tegneren hvor enn man måtte observere en av hans streker.

En flott fantasy, Hansen bruker sjangeren både til å skape en god historie i seg selv, men også for å formidle et budskap til leseren.

Andre anmeldelser:

Lesehesten fra Sørlandet

Barnebokkritikk

 Om bloggeren

Sommeren 2007 startet Mari bloggen Flukten fra virkeligheten. Mari elsker bøker(selvsagt!) og håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre. Til daglig jobber hun på kontor.