Jeg er ikke av Martina Gaux

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Hvem er jeg? Det kan være et vanskelig nok spørsmål å stille seg selv. For en som som lider av hukommelsestap er det enormt frustrerende.

Ryan kommer til seg selv på gata i New York, uten andre minner enn om et hopp og et fall på en skøytebane. Sakte men sikkert kommer det små drypp fra fortiden hennes. Det er noe med en bror, men det er ikke enkelt å få sannheten ut av omgangskretsen. Det hele er enormt frustrerende for den 16 år gamle jenta, hvordan skal hun finne ut av hvem hun er?

Jeg er et ødelagt MEMORY-spill. Jeg har fortsatt alle sansene i behold, men i hodet mitt mangler utrolig mange av brikkene. Jeg må starte på null igjen, ja, ikke helt, på fem, kanskje, av hvor mange?

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman som jeg mener er særlig relevant til vår samtid, dette fordi deler av tematikken er så aktuell. Kjønn og kjønnsidentitet er tema som står sterkt i romanen. Både i verden og i Norge er dette høyst aktuelt, senest i april i år var innføring av et tredje kjønn oppe til debatt i Stortinget. Videre er dette en historie om et ungt menneske som blir tvunget til å jakte på sin egen identitet i langt sterkere grad enn hva man kanskje ser i andre ungdomsromaner. Identitetssøken er sterk i ungdomstida, men for en som ikke husker noe blir det kanskje mer viktig enn for mange andre. Det resulterer i en historie med mange sannheter, men med like mange løgner.

«Men før dere fyrer løs: Ikke lyv. Jeg vil ikke pumpes full av minner eller egenskaper som Ryan ikke har hatt.»

Ved hjelp av observasjoner familie, venner og bekjente har gjort seg må bokas hovedperson pusle sammen sin identitet. Men er vi nå egentlig den personen som moren vår mener at vi er, kanskje er vi heller den onkelen vår mener at vi er eller er vi den en venn eller bekjent kjenner? Ryan forstår etterhvert at et menneske kan oppfattes ulikt ut i fra menneskene som ser oss. Vi har lett for å innta ulike roller ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i, men når vi går i oss selv hvilke av rollene er egentlig den sanne? Ryan forstår etter hvert dette, og den indre reisen hun går gjennom preges av mye frustrasjon. Det blir fort klart at det er mange feller å gå i. Lar man seg forme for mye av andre menneskers oppfatninger? De er jo ikke nødvendigvis bare sanne. Kanskje Ryan kan kan begynne på nytt, med blanke ark, hun husker jo uansett ingenting fra livet før ulykken. Minner kommer sakte sigende, og det viser seg at det er umulig å løpe fra fortiden.

"Denne teknikken er veldig tidkrevende, både når det gjelder eksponering og framkalling av bildene. Modellen må sitte rolig, veldig lenge. Et langsomt fotografi – ikke noen snapshot eller tilfeldig selfie, som alle kan ta. Her snakker vi om håndverk.(...)"

Før var Ryan lidenskapelig opptatt av fotografering, og det er det hun studerer. Leserne får vite litt om ulike teknikker, bruken av fotografier benyttes i stor grad til å speile menneskets forsøk på å skjule sitt sanne jeg. Det tolker jeg som et lite stikk til dagens selfie-kultur hvor vi bruker mye tid på å fremstille oss, det nevnes også teksten. Ryan er forøvrig up and coming i de vellykkede fotografenes verden. Omstendighetene rundt dette kan nok tolkes som litt lite troverdig, men på den andre siden er det kanskje meningen at Ryans eksistens i New York er ment som et bilde på The American Dream.

Jeg blir stående hele veien til flyplassen. Hjertet mitt pumper bare tårer, men jeg griner ikke. Jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg åpner dagboka og det lille heftet det står Forsøk på.

Historien er spennende, og jeg er helt sikker på at mange ungdommer kommer til å sluke boka med stor iver. Noen vil nok kanskje fort forstå hvor det bærer avsted, men det vil nok avhenge av hvor mye erfaring man har med fortellinger(enten det er i film- eller romanformat). Jeg har lest lignende historier tidligere, som for eksempel Golden Boy av Abigail Tarttelin, en av mine store favoritter i 2014, og så derfor raskt hvor det bar avsted. Likevel, Gaux skriver med et slikt driv at historiens mysterium appellerer til meg, selv om det ikke er alt jeg finner like troverdig.

Jeg sklir tilbake, sparker og dytter dyna til den henger over meg som en sky. Så slipper jeg. Dyna daler langsomt ned. Legger seg som snøfnugg først på føttene, så på knærne, brystene, ansiktet. Så sval, så lett. I noen deilige øyeblikk er verden helt OK(...)

Historien er persondrevet, og valget av førstepersons-forteller, jeg-forteller, gjør det hele til en intens tur i sinnet til ei 16-17 år gammel jente. Gaux språkdriver leseren gjennom historien uten behov for store og dramatiske, ytre, hendelser. Det som trekker språkopplevelsen min ørlite grann ned, er at enkelte setninger kan leses som om de først ble skrevet på engelsk, deretter oversatt til norsk. Det er ikke mange av de, men noen få hvor ordstillingen ikke klinger helt godt på norsk. Kan det ha noe med at handlingen er satt til New York? Jeg vet ikke hvor mye en forfatteren har forestilt seg og vektlagt det i skriveprosessen, men kanskje hodet av og til er litt for innstilt på at mye av dialogen egentlig foregår på engelsk.

Hun begynner å gråte. «Kanskje du kunne gjøre ham frisk igjen.» «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hæh? Han ønsket jo selv å dø.»

Tilslutt vil jeg skrive noen ord om foreldrene i boken. På mange måter kan de forstås, men på den annen side ikke. De har latt seg blinde av egen skyldfølelse, og har mistet evnen til å se lenger enn sin egen nese. Når avkommet har behov for støtte så spiller foreldrene the blame game og lager en avgrunn som kanskje aldri kan tettes mellom dem. En for stor bør legges på Ryans skuldre, faren havner på sykehus og som sitatet over viser forsøker moren å legge farens muligheter til helbred over på Ryan. En urettferdig tung byrde. Sett fra det perspektivet kan jeg si at det nok helt sikkert finnes foreldre der ute som kan ha godt av å lese boka. Dessverre.

Det er mye mer jeg kunne kommentert, men jeg tror jeg har skrevet mer enn nok nå(blind onkel, kunstløp og overvekt er for eksempel andre ting som kanskje burde vært nevnt, men det får bli en annen gang).

Andre om boken:

Les mye

Kleppanrova(litt spoilere her, consider yourself warned)

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Bokanmeldelse: Sommerhuset av Cecilie Treimo

En skilsmisse truer i det fjerne, ubehagelige familiehemmeligheter dukker opp og nære og kjære glir fra hverandre i Cecilie Treimos Sommerhuset.

Foreldrene til søstrene Isabel og Ursula trenger litt tid alene. Jentene blir kjørt til besteforeldrene i sommerhuset. Før avreise drømmer Isabel om en stemme som lokker henne til seg, og flere merkelige drømmer og hviskende stemmer i natten skal det vise seg å bli.

Sommerhuset er en både spennende og rørende historie, kanskje spesielt for de i begynnelsen av tenårene. Det er det jeg vil kalle en touch av det overnaturlige her, men dette er absolutt ikke en fantasy. Men elementet setter en ekstra spiss på fortellingen. Lenge var jeg sikker på at jeg satt med løsningen på gåten de to søstrene i boka forsøker å løse, men jammen meg greide forfatteren å overraske meg. Bra jobba!


Historien mellom permene på Sommerhuset har god verdi også for voksne, det er viktig å ikke glemme hvordan det var å være ung. At man ikke undervurderer barna. Kanskje det aller viktigste voksne kan ta med seg herfra er hvordan det kjennes ut for barn og unge når de vet at noe er forferdelig galt i familien, men ingen vil fortelle hva det er. Ung eller gammel, dårlige vibber får man med seg uansett hvor mye andre forsøker å skjule det.

Et viktig aspekt ved denne historien er hva som kan skje dersom man ikke snakker sammen om ting. Opplevelser bør snakkes om, gode som vonde. Vonde minner kan sprette opp som troll i eske når man minst venter det. Det vil ikke nødvendigvis ende godt for den som har båret på noe alene i mange, mange år. Luft hodet, det er alltid bra, tenker jeg er et godt budskap å ta med seg fra Treimos spennende sommerroman.

Tør jeg si det? Det er noe med Treimos skrivestil som minner meg litt om Maria Gripe, du vet forfatteren av Skygge-serien og blant annet Tordivelen flyr i skumringen. Treimo bruker mange ord i sin fortelling. Forfatteren er glad i å beskrive omgivelser og gjenstander. For min del setter jeg pris på måten forfatteren gjør det på, det passer settingen. Men kanskje kan noen av leserne i forlagets målgruppe mene det blir litt tungt til tider?

Bokens handling foregår i vår tid, men det er noe med nettopp beskrivelsene som gjør at jeg ofte tar meg i å tenke at jeg har reist mange år tilbake i tid. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er bra eller dårlig. Mye av fortellingens bakteppe er fra for mange år siden men når vi først er i nå tiden savner jeg litt kontraster.

En annen tanke som slo meg underveis var dette med popkulturelle referanser. Her i denne boka tenker hovedpersonen på "Oksen Ferdinan", en tegnefilmkarakter sikkert mange på min alder kjenner til, men har dagens ungdom vokst opp med ham på tv? Hvis ikke tenker jeg at det er en ting som ikke burde vært med, da burde man heller valgt en karakter de kunne ha kjennskap til.

De negative bemerkelsene mine er småpirk. Dette var en spennende bok som jeg tror har potensialet til å holde lesere som er yngre enn meg opp en natt :)

Om forfatteren

I 2010 vant den norsk-svenske forfatteren Cecilie Treimo Norske Barne- og Ungdomsboksforfatteres debutantpris "Trollkrittet" for romanen "Løpe baklengs". I 2013 kom andre boka, Sommerhuset. Også denne boken vant Treimo en pris for, denne gangen Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. 

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

Barns sikkerhet i bil er et tema som ligger Maris hennes hjerte nært og hun står bak den prisbelønnende bloggen Sikring av barn i bil.

Night School av C.J. Daugherty

Night School av den britiske forfatteren C.J. Daugherty er en original ungdomsroman og en skikkelig pageturner!

Allie har forsøkt å dempe sorgen etter storebroren som forsvant med adrenalin. Tagging var en måte å få adrenaline til å pumpe gjennom årene, men nå har hun gjort hærverk for siste gang. Foreldrene har fått nok, de sender Allie på kostskole. Cimmeria akademiet er kanskje akkurat det hun trenger.

Cimmeria er en merkelig skole, Allie ønsker ikke å bli, men kanskje er det ikke så ille som hun tror? En dag faller Allies nye verden i grus. Hvem kan hun stole på? Innbrudd, mørke skygger og mystiske undervisningstimer midt på natten..... Hva skjer egentlig på Cimmeria? Hvorfor er egentlig Allie der?

Historien er mystisk, kun små hint her og der. Da jeg hadde lest ferdig var jeg faktisk veldig usikker på om det jeg hadde lest var fantasy eller en thriller. Det er ment som et kompliment til forfatteren. Det mystiske er en av styrkene til denne boken, noe som garantert får flere lesere på kroken enn meg.

Hvem passer denne boken til?

Like du mysterier?
Interessante karakterer?
Et hint av det overnaturlige?
Lar du deg sjarmere av søte gutter med fransk aksent?
Liker du en forfatter som kan skrive om kyss som gir deg sommerfugler i magen?
Liker du kostskoler som setting?

Har du svart ja på ett eller flere av disse spørsmålene er Night School en bok for deg. Historien underholdender og er svært vanskelig å legge fra seg.

Som et lite tilleggsnotat  må jeg få si at jeg syntes forfatteren C.J. Daugherty tar for seg temaet sorg og hvordan folk reagerer forskjellig på dette på en fin måte.

Bok trailer:



For langt bedre og mer inngående omtaler av boken så ta en titt på omtalene til Ina, Vivienne og/eller Brodie.

Boken har jeg kjøpt selv, faktisk retter etter at jeg leste omtalen til Vivienne. Jeg lot min utgave vandre videre til Ina og bloggen I Bokhylla, hvordan hun likte boken kan du lese her.

Om bloggeren
Sommeren 2008 startet Mari bloggen Flukten fra virkeligheten. Mari elsker bøker(selvsagt!) og håper noe av sin leseglede kan smitte over på andre. Det er ikke bare bøker som Mari er lidenskaplig opptatt av, siden høsten 2007 har hun blogget om Sikring av barn i bil. Arbeidet med denne bloggen vant hun Buskerud fylkes trafikksikkerhetspris for i 2010. Til daglig jobber Mari på kontor i et elektrikerfirma.

Gjesteanmeldelse: Bad girls don’t die av Katie Alender.

I dag er jeg så heldig å få Siljeblomst på besøk hos meg. Silje skrev for en tid tilbake på bloggen sin om Bad Girls Don't Die av Katie Alender. Tilfeldigvis stod den boken ulest i bokhyllen min så jeg tenkte at det hadde jo vært flott om noen hadde hatt glede av den. Silje takket ja til å lese boken og her kan du lese hva hun syntes om den: 

Alexis er prototypen på en rebelsk 15 åring. Hun har få, eller ingen venner, og familien hennes er mildt sagt dysfunksjonell med en mor som jakter på den neste forfremmelsen, en far som har distansert seg fra hele familielivet og en overfølsom og manisk dukkesamlende lillesøster på 13. At huset de bor i er et gammelt, mørkt og gotisk trebygg med mange kroker og kriker gjør det ikke lettere for familien å ha litt familiehygge en gang i blant.

Takk og pris har Alexis interessen sin for fotografering, og det er en natt hun er ute for å fotografere huset at mystiske ting skjer. Et merkelig lys dukker opp for så å forsvinne. Ikke lenge etter begynner søsteren Kasey å oppføre seg underlig. Hun prater med dukkene sine, øynene hennes skifter brått farge og hun snakker på en gammeldags måte. Huset forandrer seg også – dører åpnes og lukkes av seg selv. Så blir faren utsatt for en ulykke og Kaseys oppførsel blir bare mer og mer merkelig. Er det bare en reaksjon på ulykken, eller er det noe annet og mer ondskapsfullt som påvirker lillesøsteren? Og hva slags mystisk dukke er det som er gjemt ett eller annet sted i familiens kråkeslott?

Bad girls don’t die er Katie Alenders debutroman, og jeg likte det jeg leste. Alexis er et artig bekjentskap, og selv om jeg i begynnelsen tenkte ”Å nei, enda en high school elev som ikke føler seg hjemme i skolesamfunnet!”, så endret dette seg ganske kjapt. Misforstå meg rett, Alexis er enda en high school elev som føler seg fremmedgjort, men samtidig har hun flere sider. Det er en årsak til at hun opplever hverdagen som hun gjør, hun er egentlig en sårbar og ensom jente, og den tøffe fasaden opplever jeg mer som nettopp en fasade. Dette synes jeg blir veldig tydelig når hun begynner å mistenke at noe er alvorlig galt med søsteren. Sårbarheten kommer også godt til syne i samhandlingen mellom Alexis og moren – og jeg fikk enkelte ganger lyst til å filleriste moren og si ”Hør her, datteren din trenger deg!” To andre karakterer som jeg også fikk sansen for var cheerleaderen Megan og den potensielle flørten Carter Blume. Den første får en mer sentral rolle etterhvert som historien skrider frem, mens Carter fungerer mer som en biperson som får Lexie til å bli tryggere på seg selv (og som helt sikkert har en mer sentral rolle i den neste boka From bad to cursed).

Kasey er skildret på en god måte, og da spesielt når hun begynner å oppføre seg rart. Det er skremmende og uforutsigbart. Som storesøster selv, kan jeg virkelig forstå Alexis frustrasjon rundt Kaseys umodenhet og overfølsomhet, samtidig som jeg også skjønner hennes fortvilelse og redsel når Kasey begynner å oppføre seg veldig merkelig. Men jeg ble aldri veldig glad i lillesøsteren, men det var kanskje ikke forfatterens intensjon heller?

Historien som utspiller seg er både interessant og spennende. Jeg likte godt selve huset, og kunne godt tenke meg å bo der – uten ubudne gjester, vel og merke. Det er stemningen i hjemmet som blir mest nifst for meg, samt beskrivelsene av Kasey og alle dukkene (jeg liker virkelig ikke dukker...) Samtidig opplever jeg at det er noe ved historien som gjør at den ikke når helt opp hos meg. Den er veldig lettlest, og jeg så hele tiden handlingen som en film, og da mener jeg ikke en tung og kryptisk film, men mer en typisk småskummel high school – grøsser ala The Craft eller som serien Charmed. Det er spennende og nifst, men det blir samtidig for pent og pyntelig, Jeg tenker at dette nok er en bok som passer ypperlig for den yngre YA – leseren som liker litt smågrøss som ikke blir for skremmende.

Terningkast 4.

Tusen takk for en flott og grundig anmeldelse, Silje. Synd boken ikke nådde helt opp men en firer er helt klart en respektabel karakter. Har du lyst til å skrive en gjesteanmeldelse hos Flukten fra virkeligheten? Send meg en e-post så skal jeg se om jeg kan finne en bok her som kan fenge deg.

Bokanmeldelse: The Lying Game av Sara Shepard

Hva handler boken om?

Sutton Mercers liv var et liv en hvilken som helst tenåringsjente ville drept for, så en dag gjorde noen faktisk det. Sutton våkner opp på et ukjent baderom, hun har ingen minner om hvordan hun havnet der, inn døren kommer det en jente, hun registrerer ikke engang at Sutton befinner seg i rommet. Ikke spesielt rart siden Sutton er et gjenferd. Da Sutton ser den andre jentas speilbilde skriker hun, jenta ser akkurat ut som Sutton. Den mystiske jenta er Emma Paxton, Suttons ukjente tvillingsøster. 

Emma bor i fosterhjem og fosterbroren hennes Travis er ute etter henne. Travis har funnet en ekkel video på nettet hvor Emma er en av deltakerne, det er bare det at jenta i videoen ikke er Emma, men hvordan kan hun bevise det for noen? Emma hadde aldri i sin villeste fantasi trodd at hun hadde søsken, langt mindre en identisk tvillingsøster. Emma finner ut av søsterens navn ved å søke litt på Google og bestemmer seg for å ta kontakt med henne. Sutton ber Emma om å komme å møte henne, det eneste problemet er at Sutton er død. Hvem har da gjort avtalen med Emma? Emma har blitt lurt, alle rundt henne tror hun er Sutton og snart er hun del av et farlig spill. Det blir snart klart for Emma at morderen holder et øye med henne, men hvem er drapsmannen? Det kan være hvem som helst.

Mine tanker om boken?

The Lying Game var en bok fullpakket av spenning og drama(skal forresten ikke glemme at det er litt romantikk i historien også). Da jeg begynte på boken ante jeg ikke hva jeg kunne forvente av forfatter Sara Shepard, hun er jo kjent for serien Små søte løgnere(Pretty Little Liars) men jeg har verken sett tv-serien eller lest bøkene. Det jeg fikk var en bok som var umulig å legge fra seg, jeg var som avhengig og ville bare ha mer og mer. Det dumme var bare at jeg ikke ante at dette var første bok i en serie på fire bøker. Jeg begynte å lure litt da jeg forstod at det ikke var nok sider igjen for forfatteren å løse mysteriet på.

Vi får følge begge søstrene gjennom et par dramatiske uker. Sutton sitt perspektiv blir fortalt gjennom førsteperson og Emmas liv gjennom bruk av tredjeperson. Shepard har skapt to veldig ulike roller gjennom tvillingene, Emma som alltid har strebet etter å bli godtatt og likt av sine, stadig nye, fosterforeldre, bortskjemte Sutton, lederen i vennegjengen og alltid midtpunktet.


Hør forfatteren fortelle om boken:

Det er ingen tvil om at forfatteren kan skrive spennende ungdomsbøker, jeg følte meg nærmest som paranoid mens jeg leste. Hver eneste person Emma tilbringer tid med mens hun er Sutton kan potensielt være morderen.

Bakerst i boken var det en epilog, jeg har egentlig ingenting i mot epiloger men i dette tilfellet syntes jeg ikke noe særlig om det. Her ble epilogen brukt til å nærmest ramse opp de løse trådene og minne leseren på hva man ønsker å få svar på videre i serien. Jeg er ikke så glad i å bli undervurdert som leser, har da noe bedre minne enn en gullfisk, så epilogen føltes overflødig. Det var egentlig det eneste minuset jeg fant ved boken.


The Lying Game kom ut nå i desember og neste bok i serien,Never Have I Ever, kommer ut i april til neste år. Jeg kan knapt vente med å finne ut av hva som skjer videre med Emma og Sutton. Sara Shepard legges herved til listen min over favoritt forfattere, er Pretty Little Liars bøkene noe i nærheten av like gode som denne boken så har jeg mange timer med god underholdning foran meg. 

Omslaget:

Passende til historien.

Jeg gir boken:

4.5 stjerne av 5 mulige.

Vil du vite mer om forfatteren eller boken? Ta en titt på linkene under:

Besøk HarperTeens hjemmeside for The Lying game serien

Følg Sara Shepard på Twitter

Besøk Sara på Facebook

Add The Lying Game to your Goodreads shelf

The Lying Game av Sara Shepard

Utgitt: 7.desember 2010
Sider(innbundet):  307
Forlag: HarperTeen
ISBN: 0061869708 (ISBN13: 9780061869709)
Kilde: Lesekopi mottatt på min Kindle fra HarperTeen via netGalley. 

Kjedebrev av Hiroshi Ishizaki

En ungdomsbok fra Japan - anbefales :-)

Slik begynner historien:

Jeg sto og gråt foran postkassen.
Snøen lavet ned, men  det brydde meg ikke. Jeg bare gråt.

 Hva handler boken om?
Tre jenter mottar en e-post på mobilen fra en fjerde jente, har de lyst til å bli med å lage en fiktiv verden, rømme fra den kjedelige hverdagen? Ingen av jentene kjenner hverandre i virkeligheten, men de har en ting til felles, de er lei av hvedagen sin. Sammen lager de sin egen lille verden på et nettforum hvor de starter en spenningsroman. Romanen handler om en jente som blir forfulgt av en, mildt sagt, forstyrret fyr. Det blir alvor den dagen fiksjon og virkelighet sklir inn i hverandre, en av jentene føler seg forfulgt.

Følg med i morgen, da kan du vinne min hardcover utgave av boken.

Mine tanker om boken:

Det hele starter med en e-post, fire ensomme jenter som er lei av verden, en nettside og fire ledige roller i en spenningsroman. Hver av jentene får velge sin rolle i historien. De må vente med å skrive innlegg til det virker som det er deres karakters tur til å tilføye noe til historiesn. Når jentene setter i gang med med å skrive er det vanskelig å legge fra seg boken. Man vil bare lese videre og se hva som står i neste innlegg på forumet. Etterhvert som spenningsnivået øker i romanen skjer det skremmende ting i jentenes virkelige liv.

Den japanske forfatteren Hiroshi Ishizaki gir oss et innblikk i hvordan det er å være ung i Japan. Mange unge mennesker har et utrolig press på seg om å prestere. Her snakker vi om å stå opp i fire fem tiden på morgenen for å rekke badmington trening, gå på kveldsskole for å få toppkarakterer på avgangseksamen fra ungdomsskolen(!). Selvsagt finnes det unge som lever under et forventningspress i andre land også, men jeg har et inntrykk av at det er langt mer normalt i Japan enn her til lands.  

Ishizaki er flink til å gi leseren et innblikk i hvordan disse fire tenåringsjenter tenker. Det eneste jeg egentlig har å utsette på boken var at språket i oversettelsen til tider kanskje virket litt gammel modig(selv om oversetteren ikke er spesielt gammel).

Omslaget på boken forteller mye om boken, jente som sjekker forumet med mobilen for å se om det har kommet nye innlegg.

Dette var mitt aller første møte med en japansk forfatter, det blir garantert ikke det siste. Neste gang blir det kanskje ungdomsthrilleren Battle Royale av Koushun Takami, har hørt mye positivt om den.

Terningkast 4.

En liten smakebit fra boken finner du her.

Hva mener andre lesere om boken?

• Maris mørke hjørne om Kjedebrev. 
• Elis lesebabbel om Kjedebrev.
  
• SkrotoRama om Kjedebrev.

 
Vil du vite mer om boken eller forfatteren?
 Boken hos Cappelen Damm
Om Hiroshi Ishizaki


Antall sider: 249

Utgitt: 2009(2003)

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Yngve Johan Larsen

Tusen takk til Cappelen Damm for boken. Obs. Anmeldelsen er ikke påvirket av at jeg har fått tilsendt et eksemplar av boken.