60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

Ut på tur med "60 damer". 

Et bilde publisert av Mari (@escapeina_book) lørdag 14. Jan.. 2017 PST

Langlistet til Bokbloggerprisen 2016
Visste du at 8 av 10 norske biografier handler om menn? Eller at det i enkelte skolebøker nevnes flere nazister enn kvinner? Det er mildt sagt tragisk hvor lite plass kvinnene har fått i historien. Kanskje er det spesielt ille hva moderne lærebøker angår i en tid hvor dette kunne vært endret på for lengst. Få denne boka inn i skolepensum, takk!

Inspirerende 

Dette var herlig tilgjengelig sakprosa, et flott springbrett som kan inspirere til fordypning i historien til en eller flere av disse modige kvinnene. Eller kanskje vil du la deg inspirere til å jakte på flere kvinner som fortjener oppmerksomheten vår. 60 damer mener jeg fortjener å være nominert fordi den er så viktig, fordi den tetter noen huller i vår felles manglende almendannelse om norsk kvinnehistorie. Hvor mange norske kvinner kan du huske å ha lært om på grunnskolen eller videregående? Jeg kan bare komme på en håndfull, de fleste av dem var forfattere (selvsagt er det vel og bra, men det finnes så mange flere).

Dette kan du ikke gjøre, du tandre kvinne

I denne boka er det kvinnelige forfattere, malere, musikere, idrettsutøvere, lærere, professorer med mer i skjønn forening. Leseren får en rask innføring i livet og laden til disse sterke kvinnene. Mange av disse fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente, rett og slett fordi sto på barrikadene for saker, menn hadde bestemt at, ikke sømmet seg for kvinner. Spesielt overrasket ble jeg over å lese om en rekke ting kvinner i Norge ikke kunne være en del av før godt inn i 1970-tallet. Jeg er akkurat for ung til å ha noe forhold til kvinnekampen som foregikk på den tiden.

Jeg håper på en oppfølger, for jeg vil vite om flere av kvinnene som kom før oss, med vilje av stål og et mot mange av oss bare kan drømme om.

Er du bokblogger? Da anbefaler jeg deg å forsøke å få med deg denne sakprosa tegneserien før fristen til å sende inn en joker til Bokbloggerprisen går ut. For noen blir det kanskje å stifte bekjentskap med en helt uprøvd sjanger og for mange blir det å lese litt om kvinner en aldri tidligere har hørt om. Du kan rekke å lese 60 damer du skulle ha møtt  av Marta Breen og Jenny Jordahl lenge før BBP fristen.

Og du? Boka har jeg kjøpt for penger jeg selv har tjent, i min egen jobb!

PS. Det dukker opp en kvinne i denne boka som mange lesere har blitt litt bedre kjent med i 2016/2017.

Om boken hos andre bokbloggere:
Lukten av trykksverte
My first, my last, my everything 
Sukkerrør

Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle: 
Barnebokkritikk
Salongen

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

Anna Munchs ettermæle er i stor grad påvirket av det som har blitt beskrevet som hennes sykelig besettelse av Knut Hamsun. I kunstnerromanen Hennes løgnaktige ytre har Selma Lønning Aarø skrevet et mer nyansert bilde av Munch enn det som har kommet fram i biografiene til Hamsun.

Fanget av samtiden

Anna Munch passer ikke helt inn i bildet av sin samtid, i hvert fall ikke om vi skal tro framstilling som trer ut av sidene i denne romanen. Her er Munch langt på vei en moderne kvinne fanget i en tid hvor det var forventet at en hustru hadde å adlyde sin mann. Alt hun vil er å skrive, noe som vekker et veldig sinne i hennes mann. Hos Knut Hamsun ser hun et fellesskap, de har en felles interesse, ja de er sågar født på samme dag. Hans skrivekunst og talegaver trollbinder henne på et vis, han har den friheten Anna ønsker seg. Hamsun reiser, Anna reiser etter. Kanskje er det upassende, men Anna føler at hun ikke har noe valg. De to var en kort stund venner, men det hele ender opp i en fryktelig sak om upassende brev fulle av ondsinnede rykter. Leseren blir vitne til to mennesker med tendenser til paranoid trekk, og en kvinne som sliter psykisk.

Romanen veksler mellom to fortellere, det ene formidler Annas historie i tredjeperson og den andre er fortalt i førsteperson gjennom Annas datter Signe Munch Siebke. Leseren kommer tett på begge kvinnene, men får kanskje særlig sypmati for Signe, hun som en gang var det uskyldige barnet i hele den vanskelige situasjonen. Anna Munch følte seg kanskje sviktet i sitt liv, men hun sviktet samtidig selv den som trengete henne mest. Det å gripe muligheten til å være en fri kvinne sent på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet hadde sin pris.

Slik det kan ha vært

Romanen er i store trekk basert på kilder, det kan vel sies å både være en biografisk- og en kunstnerroman. Forfatteren forklarer at hun har lagt inn ting som hun mener trolig har skjedd, i de tilfellene hvor det fantes huller i den virkelige historien om Anna. Resultatet er en medrivende roman, som gir litt magevondt for alle som vet hvordan historien faktisk endte. Roman om en del av vår kvinnehistorie og litteraturhistorie om hverandre, det er historien om særs vanskelige kår for norske, kvinnelige kunstnere. Tilsist er det også en roman om bedrag, psykisk helse og misforståelser. For kanskje kan du bli syk av å jage en uoppnåelig drøm.

Kanskje får vi aldri vite sannheten om dette turbulente "forholdet" mellom de to menneskene, de to forfatterne. En ting er sikkert en historie blir aldri mer sann av at vi hører den ene sidens versjon av saken ti ganger, endelig har Anna Munch fått en stemme.

Romanens forteller går forresten ikke ad veien for å formidle et par stikk inn i vår samtids debatt om bruken av nære personer som inspirasjon i litteraturen.

Hvis du ikke kjenner til Anna Munch, og kanskje lurer på hva slags tilknytning hun har til maleren Edvard Munch kan jeg avsløre at hun var gift med hans fetter.

Tilslutt så undrer jeg meg litt om hvorfor det står så lite om Anna Munch hos Store norske leksikon? Etter at jeg har lest ferdig denne romanen fremstår det som et lite tap for oss alle. 

Mitt eksemplar av boken er lånt på biblioteket.

Les også:
Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch

Om boken hos andre bokbloggere:
Artemisias verden
Bokelskerinnen
Groskro's verden
Min bok- og maleblogg
Rose-Maries film- og litteraturblogg
Tine sin blogg
Tones bokmerke


Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle:
Merete Røsvik Granlund
NRK
VG
VL

Les også:
Forfatteren i bokprat med forlaget
Kritikkintervju av Silje Stavrum Norevik i BT

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Langlista - Bokbloggerprisen 2016

Under 48 timer har det gått siden vi sendte inn våre nominasjoner, likevel har vi rukket å vente spente i en hel evighet på langlista til Bokbloggerprisen 2016.

I år har jeg vært ekstra spent på langlista, i fjor studerte jeg og fikk ikke lest så mange bøker eller blogger som jeg ønsket. Derfor hadde jeg ikke så mye oversikt over hvilke favoritter de andre bokbloggerne har fra 2016.

De nominerte i klassen årets roman er:

• Leiligheten av Nora Szentiványi
• Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
• Du er så lys av Tore Renberg
• Hviskeren av Karin Fossum
• Hennes løgnaktige yter av Selma Lønning Aarø
• Arv og Miljø av Vigdis Hjort

De nominerte i åpen klasse er:
• Bøddel av Torgrim Sørnes
• 60 damer du skulle ha møtt av Jenny Jordahl og Marta Breen
• Um sakne springe blome av Cathrine Blaavinge Bjørnevog
• To Søstre av Åsne Seierstad
• Blodskraft av Lise Grimnes
• Lars er LOL av Iben Akerlie


Jeg har lest 2,5 bok av de nominerte, Lars er LOL, Blodskraft og Leiligheten (jeg er så inderlig glad for at denne er på lista), så nå er det bare å brette opp armene og finne ut av hva det er de andre bloggerne har latt seg begeistre av. Kanskje finnes det noen nye favoritter blant de nominerte?

And then, this happened :O Og resten er enten reservert eller lånt på eBokBib. Så får vi se hvordan det går da. Alt må jo ikke leses nå, men det å ha muligheten er jo alltid fint.

Finner du noen overraskelser eller kanskje totalt ukjente titler på lista?

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger

og hun står bak den prisbelønnende nettsiden Sikring av barn i bil.

Leiligheten av Nora Szentiványis

Leiligheten er Nora Szentiványis' forfatterdebut. Ikke la deg lure av antall sider, for denne lille romanen rommer så mye.  

Fra Leiligheten.

Historien som fortelles i denne romanen er stillferdig, men på mange måter likevel så hard, preget av sorg og en dårlig samvittighet som forplanter seg gjennom generasjoner. En mormor blir forlatt ensom i Ungarn, hennes eneste datter hopper av med mann og et lite barn. Fortellinger handler om mormor i Ungarn, hennes historie trer fram gjennom minner fortalt av mormoren selv, datteren og barnet. Det er blanding av minner og forestillinger om hvordan ting kan ha vært. Mormors leilighet knytter det hele sammen, vi vender alltid tilbake dit, til stedet som er uløselig knyttet til mormoren. Slik har det vært i over 50 år.

Romanen viser oss en familie i Ungarn gjennom ulike perioder fra rundt 2.verdenskrig, kommunismen og revolusjonen i 1956 og framover til vår tid. Historien har sterke likhetstrekk til det som skjer i verden i dag. Som en naturlig forlengelse av deler av romanens underliggende tematikk går mine tanker til alle de som har flyktet, som er på flukt eller som lever i et land hvor drømmer aldri kan gå i oppfyllelse. I Leiligheten "mister" en kvinne sitt eneste barn til Vesten, et barnebarn mister muligheten til å noen gang bli ordentlig kjent med sin mormor, men en familie får også et bedre liv. Et liv hvor mange drømmer og håp kanskje kan realisere. En ny generasjon kan få beholde passet sitt, kan reise fritt, og jenter kan plystre og gå barbeint uten at det snakkes om av naboene.

Fortelleren er ambivalent, vil hun forstå og sette seg inn hvordan ting har vært i familien, for mormor? Noen ganger er det enklere hvis man ikke vet. Det er så ærlig, og det er så vondt, det er realistisk, men aldri sentimentalt.

Romanen minner meg på mange måter om Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, det har noe med reisen hovedpersonen gjør i sin familie og de mange følelsene som knyttes til generasjonene som kom før en selv.

En flott debut som jeg varmt vil anbefale videre. Boken er relativt kort, begynner du i dag så rekker du kanskje å vurdere den som en kandidat til nominasjonene til Bokbloggerprisen må sendes i morgen.

Kilde til bok: Lånt på eBokbib.

Bokbloggere om romanen:
Moshonista
Tine
Tones bokmerke


Litteraturkritkere om romanen:
Littkritikk
Merete Røsvik Granlund

Lars er lol av Iben Akerlie

Ei jente som helst vil være usynlig, et fadderbarn med Downs syndrom og nettmobbing står sentralt i Iben Akerlies debut Lars er lol.

Dette året skal Amandas klasse være faddere!

Læreren forteller Amanda at klassens nye gutt skal være hennes fadderbarn. Gutten heter Lars og han har Downs syndrom. Til tross for Amandas (negative) forventninger blir de venner.

Alt det fine blir vanskelig når Amanda oppdager en lukket blogg. Hun vikler seg inn i noe som er vanskelig å komme seg ut av, og fremtiden ser dyster ut.

Å være seg selv

Akerlie har skrevet en realistisk bok som nok kanskje passer best for de som er fra 9-10 år og oppover. Boken tar opp flere et tema som er vanskelige, blant annet inkludering, mobbing og sosial tilhørighet. Hovedpersonen Amanda er ei jente som er veldig opptatt av det andre mener, hun vil helst gjøre det som trengs for å tiltrekke seg så lite oppmerksomhet som mulig. Faddergjerningen er hun skeptisk til; hvordan er Lars? Mest av alt tenker hun på seg selv og hvordan andre vil se på henne når hun er sammen med fadderbarnet sitt.

Det som slo meg i bokens begynnelse var at språket av og til ikke virket spesielt troverdig når det skulle tilhøre ei jente på rundt 12 år. Et eksempel er Amandas beskrivelser av bestevenninnens hår: "som Amazonas' delta på vei ut i Atlanterhavet.". Hvor mange tolvåringer reflekterer slik?

Varför gör hon på detta viset?

Jeg savnet å få komme mer inn under huden på karakterene, flere blir litt som statister å regne. Dette gjør det litt vanskelig å leve seg inn i Amandas valg. Når det gjelder de som mobber har jeg ingen problemer med å tro på det ondskapsfulle de finner på, dessverre. Det kommer fint fram hvor viktig det er å tørre å være seg selv (og la andre være seg selv), og hva gruppepress og mobbing kan føre til. Selv om jeg nå har brukt størsteparten av dette innlegget til å nevne det jeg ikke likte ved boken, så var det en medrivende historie. Når jeg virkelig fikk satt meg ned med boken var den lest på et blunk, Iben Akerlie skriver godt, men det manglet noe for at det skulle bli en av de virkelige vinnerbøkene for meg.

Fortsettelse følger

Jeg leser at boka muligens skal bli filmatisert, det tror jeg historien passer perfekt til. Handlingen er dessverre veldig aktuell og historien er sjarmerende. I tillegg skal det komme en oppfølger, det blir spennende å følge med på Akerlies utvikling som forfatter og hvor (og hvilke) hun tar karakterene videre i neste bok.

Kilde til bok: Kjøpt selv.

Flere bokbloggere har lest boka lenge før meg:
Anettes bokboble
Beathes bokhjerte
Tine sin blogg
Groskro's verden
Pervoluto

Avisanmeldere også:
Aftenposten
Barnebokkritikk
NRK
VG

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Jeg er ikke av Martina Gaux

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Hvem er jeg? Det kan være et vanskelig nok spørsmål å stille seg selv. For en som som lider av hukommelsestap er det enormt frustrerende.

Ryan kommer til seg selv på gata i New York, uten andre minner enn om et hopp og et fall på en skøytebane. Sakte men sikkert kommer det små drypp fra fortiden hennes. Det er noe med en bror, men det er ikke enkelt å få sannheten ut av omgangskretsen. Det hele er enormt frustrerende for den 16 år gamle jenta, hvordan skal hun finne ut av hvem hun er?

Jeg er et ødelagt MEMORY-spill. Jeg har fortsatt alle sansene i behold, men i hodet mitt mangler utrolig mange av brikkene. Jeg må starte på null igjen, ja, ikke helt, på fem, kanskje, av hvor mange?

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman som jeg mener er særlig relevant til vår samtid, dette fordi deler av tematikken er så aktuell. Kjønn og kjønnsidentitet er tema som står sterkt i romanen. Både i verden og i Norge er dette høyst aktuelt, senest i april i år var innføring av et tredje kjønn oppe til debatt i Stortinget. Videre er dette en historie om et ungt menneske som blir tvunget til å jakte på sin egen identitet i langt sterkere grad enn hva man kanskje ser i andre ungdomsromaner. Identitetssøken er sterk i ungdomstida, men for en som ikke husker noe blir det kanskje mer viktig enn for mange andre. Det resulterer i en historie med mange sannheter, men med like mange løgner.

«Men før dere fyrer løs: Ikke lyv. Jeg vil ikke pumpes full av minner eller egenskaper som Ryan ikke har hatt.»

Ved hjelp av observasjoner familie, venner og bekjente har gjort seg må bokas hovedperson pusle sammen sin identitet. Men er vi nå egentlig den personen som moren vår mener at vi er, kanskje er vi heller den onkelen vår mener at vi er eller er vi den en venn eller bekjent kjenner? Ryan forstår etterhvert at et menneske kan oppfattes ulikt ut i fra menneskene som ser oss. Vi har lett for å innta ulike roller ut i fra hvilket miljø vi befinner oss i, men når vi går i oss selv hvilke av rollene er egentlig den sanne? Ryan forstår etter hvert dette, og den indre reisen hun går gjennom preges av mye frustrasjon. Det blir fort klart at det er mange feller å gå i. Lar man seg forme for mye av andre menneskers oppfatninger? De er jo ikke nødvendigvis bare sanne. Kanskje Ryan kan kan begynne på nytt, med blanke ark, hun husker jo uansett ingenting fra livet før ulykken. Minner kommer sakte sigende, og det viser seg at det er umulig å løpe fra fortiden.

"Denne teknikken er veldig tidkrevende, både når det gjelder eksponering og framkalling av bildene. Modellen må sitte rolig, veldig lenge. Et langsomt fotografi – ikke noen snapshot eller tilfeldig selfie, som alle kan ta. Her snakker vi om håndverk.(...)"

Før var Ryan lidenskapelig opptatt av fotografering, og det er det hun studerer. Leserne får vite litt om ulike teknikker, bruken av fotografier benyttes i stor grad til å speile menneskets forsøk på å skjule sitt sanne jeg. Det tolker jeg som et lite stikk til dagens selfie-kultur hvor vi bruker mye tid på å fremstille oss, det nevnes også teksten. Ryan er forøvrig up and coming i de vellykkede fotografenes verden. Omstendighetene rundt dette kan nok tolkes som litt lite troverdig, men på den andre siden er det kanskje meningen at Ryans eksistens i New York er ment som et bilde på The American Dream.

Jeg blir stående hele veien til flyplassen. Hjertet mitt pumper bare tårer, men jeg griner ikke. Jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg åpner dagboka og det lille heftet det står Forsøk på.

Historien er spennende, og jeg er helt sikker på at mange ungdommer kommer til å sluke boka med stor iver. Noen vil nok kanskje fort forstå hvor det bærer avsted, men det vil nok avhenge av hvor mye erfaring man har med fortellinger(enten det er i film- eller romanformat). Jeg har lest lignende historier tidligere, som for eksempel Golden Boy av Abigail Tarttelin, en av mine store favoritter i 2014, og så derfor raskt hvor det bar avsted. Likevel, Gaux skriver med et slikt driv at historiens mysterium appellerer til meg, selv om det ikke er alt jeg finner like troverdig.

Jeg sklir tilbake, sparker og dytter dyna til den henger over meg som en sky. Så slipper jeg. Dyna daler langsomt ned. Legger seg som snøfnugg først på føttene, så på knærne, brystene, ansiktet. Så sval, så lett. I noen deilige øyeblikk er verden helt OK(...)

Historien er persondrevet, og valget av førstepersons-forteller, jeg-forteller, gjør det hele til en intens tur i sinnet til ei 16-17 år gammel jente. Gaux språkdriver leseren gjennom historien uten behov for store og dramatiske, ytre, hendelser. Det som trekker språkopplevelsen min ørlite grann ned, er at enkelte setninger kan leses som om de først ble skrevet på engelsk, deretter oversatt til norsk. Det er ikke mange av de, men noen få hvor ordstillingen ikke klinger helt godt på norsk. Kan det ha noe med at handlingen er satt til New York? Jeg vet ikke hvor mye en forfatteren har forestilt seg og vektlagt det i skriveprosessen, men kanskje hodet av og til er litt for innstilt på at mye av dialogen egentlig foregår på engelsk.

Hun begynner å gråte. «Kanskje du kunne gjøre ham frisk igjen.» «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hæh? Han ønsket jo selv å dø.»

Tilslutt vil jeg skrive noen ord om foreldrene i boken. På mange måter kan de forstås, men på den annen side ikke. De har latt seg blinde av egen skyldfølelse, og har mistet evnen til å se lenger enn sin egen nese. Når avkommet har behov for støtte så spiller foreldrene the blame game og lager en avgrunn som kanskje aldri kan tettes mellom dem. En for stor bør legges på Ryans skuldre, faren havner på sykehus og som sitatet over viser forsøker moren å legge farens muligheter til helbred over på Ryan. En urettferdig tung byrde. Sett fra det perspektivet kan jeg si at det nok helt sikkert finnes foreldre der ute som kan ha godt av å lese boka. Dessverre.

Det er mye mer jeg kunne kommentert, men jeg tror jeg har skrevet mer enn nok nå(blind onkel, kunstløp og overvekt er for eksempel andre ting som kanskje burde vært nevnt, men det får bli en annen gang).

Andre om boken:

Les mye

Kleppanrova(litt spoilere her, consider yourself warned)

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Engel i snøen av Anders Totland

Stillferdig knyttneve i magen. Kanskje er det årets vakreste norske ungdomsroman?

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Engel i snøen er en hardtslående ungdomsroman, til tross for sin korthet og rolige tempo. Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at historiens jeg-person, som vi aldri får vite verken alder eller kjønn på, befinner seg på et sykehus i en avdeling for alvorlig syke.

Leseren betrakter barn og ungdom som kommer, får reise hjem og de som ender sine dager på sykehuset gjennom øynene til en annen pasient. Observasjonene føles realistiske, det er sårt og rørende fordi livet kan være slik. Det føles ikke ut som om fortelleren spiller på det sentimentale, hen formidler lite direkte følelser men for leseren er det rom for mye tolkning mellom linjene. Det er altså på ingen måte slik som man ofte kjenner igjen fra triste filmscener som, ikke sjeldent, blir forsterket med uendelig trist musikk.

Det ser berre så fint ut å sitja på pianokrakken, la fingrane svømma over tangentane og flyta inn i ei tankelaus verd av tonar.

Musikken er viet en del plass i boken, det tilfører historien en ekstra dimensjon. Musikk har den egenskapen at den kan røre og knytte mennesker sammen på en helt spesiell måte.

Det er mye leseren kan reflektere over. Temaer som liv og død åpner opp for store spørsmål. Tro eller ikke tro, det er også spørsmål som dukker opp i romanen. Kontrastene, og valgmulighetene, understrekes av to voksenpersoner hvor den ene er ikke-troende og den andre er prest, ingen tvinger sine meninger på det unge mennesket og det føles ut som naturlige emner for samtale med tanke på omstendighetene de befinner seg i.


Som tittelen avslører er snøen en sentral del av historien, den en symbolsk betydning. Historien utspiller seg fra vinterens begynnelse til det igjen er vår(eller kanskje var det sommer). Snø kan bety så mye. Det er slutten på høsten, det er blanke ark over som venter på at våren igjen skal male verden i farger.

Eg likar å tenka at menneska er som snøkrystallar. – Som snøkrystallar? seier eg. – Som snøkrystallar, seier pappa. – Dei kjem liksom ut av ingenting og svevar gjennom verda ei kort stund, uendeleg vakre og heilt spesielle.

Det er ikke så mye mer jeg vil skrive om handlingen i romanen, den kort med sine knappe 80 sider. Engel i snøen tok pusten fra denne leseren, og jeg regelrett hulket meg gjennom bokens siste sider. Nå er jeg riktignok lettrørt, men det er lenge mellom de virkelig store hulkene mine. Boken får min varmeste anbefaling.


Les også:
Barnebokkritikk om Engel i snøen

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Man dør litt hver dag av Arne Svingen

Tre bestekompiser, en befinner seg i Tyskland, de to andre på hver sin kant av Norge. Helt ut av det blå dør to av guttene, det er tilsynelatende selvmord. Den tredje, Aksel, blir forsøkt hengt i familiens leilighet.

Boken er et leseeksemplar fra forlaget.

Det er duket for spenning fra første kapittel i Arne Svingens nyeste ungdomsroman. Handling står i fokus når Aksel må flykte for livet, hvem vil tro en sprø drapshistorie fra en 17-åring?

Aksel er den eneste overlevende i kompisgjengen, han forstår ingenting av det som skjer. Hvorfor er en profesjonell leiemorder ute etter tre 17 år gamle gutter? Det må være en misforståelse, det gir ingen mening. Sammen med eks-politi Ellen, moren til en av kameratene, forsøker Aksel å finne ut av hva det er som skjer. Han blir ikke klokere når en 12 år gammel jente dukker opp fra ingensteds fra. Hun må være koblet til saken, men hvordan?

Svingen har skrevet en handlingsmettet actionhistorie, hvor historien vekselvis fortelles fra tre ulike perspektiver, fem om vi tar med de to som dør i bokens begynnelse. Dessverre stopper det seg opp litt i starten for min del. Jeg vil gjerne kunne sette ord på hvorfor, det er noe med språket gjennom de delen av romanen som følger Aslak. Språket bærer preg av å være litt i tvil om det skal være voksent eller ungdommelig. Jeg tok meg i å undre meg over enkelte ordvalg. Dette er ikke det språket jeg husker fra "Din vakre jævel" eller "Med egne øyne". Det flyter ikke alltid så godt, ordene må passe sammen, det må passe inn i teksten som en helhet. Kanskje er dette noe som kommer av dialogene mellom 17 år gamle Aslak og 40 + Ellen, de oppfatter jeg som lite troverdig. Det er noe kunstig over det hele, slik som i denne situasjonen når Aslak forteller Ellen om episoden hvor han ble forsøkt hengt og ble truet med pistol:

- (...) Selv om han var ganske nær, så skjøt han ikke.
- Jeg har hørt at det kan være tøft på videregående, men så ille er det vel ikke?

Ville jeg svart en ungdom som fortalte meg at han hadde blitt truet med pistol slik? Lite trolig, men kanskje er det slik Ellen skal være som karakter. Foreldrene til Aslak er på ferie, og han vil ikke uroe dem med det som skjer i Norge, "de ville bare bli hysteriske." Derfor blir Ellens hans allierte. Ellen er, som etterforskere i mange kriminalromaner for voksne, hardhudet, alt for glad i alkohol, sjefete og ensom. Sammen med leiemorderen er Ellen den eneste voksenpersonen, som har en større rolle, i historien.

En leiemorder har også følelser

Styrkene ligger for meg i synsvinklene til leiemorderen og den 12 år gamle jenta, Siri. Leseren blir motvillig mer sympatisk innstilt når vi ta del i leiemorderens privatliv. Som leser må jeg kjenne på ubehaget ved at denne personen kan ha noen gode sider, det enkleste er jo alltid å hate ham for det yrket hans innebærer. Samtidig balanseres dette med drypp av historisk informasjon som tyder på at han muligens var involvert i ulike oppdrag i krigssituasjoner i tidligere Jugoslavia. Leseren er hele tiden bevisst på at dette er en sammensatt, men farlig person.

Siri på sin side er en reflektert og klok jente. Hun har noen temaer hun er spesielt interessert i, måten dette fremstilles på får meg til å tenke at hun muligens skal oppfattes som om hun kan ha en diagnose. Livet til Siri er ikke enkelt, hun er stadig på rømmen fra sin rike, dysfunksjonelle familie. Familien består av en far som tilsynelatende lar seg totalt overkjøre av en dominerende og manipulerende, ond stemor.

Trenger du hjelp? Psykolog eller noen som klapper deg på ryggen? En gruppeklem?

Flere mennesker har blitt drept, noen så og si rett foran øynene på hovedpersonen, og sitatet over kommer fra en politietterforsker som har tatt forklaringen til Aslak. Jeg henger meg opp i det, og jeg lar meg provosere. Jeg klarer ikke å forestille meg at en politimann ville snakket sånn til en ungdom som må være svært traumatisert.

Fort gjort

Da det var igjen en halvtime av boka, stilte jeg meg selv spørsmålet om hvordan gåten skulle løses. Kanskje skal det komme en oppfølger? Nei, der tok jeg feil. I siste liten ble det mye detaljer som sørget for at mysteriet lot seg løse i en fei.

Jeg tror Svingens roman gjenspeiler noe av det en del av lesere er ute etter, en rask og spennende historie. Det er neppe en historie som vil bli husket lenge, men det er en bok som kan friste til lesing. En underholdende virkelighets flukt som kanskje er skapt for å få gutter til å lese? Jeg er spent på hva elevene som leser til Uprisen kommer til å skrive om denne boka.


Les: Barnebokkritikks anmeldelse av boken

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Meningene på bloggen er hennes egne. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.