Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch

Selma Lønning Aarøs roman Hennes løgnaktige ytre inspirerte meg til å lete fram noe Anna Munch selv hadde skrevet.

Anna Munch tok voksenkurs og eksamen på Hartvig Nissens skole.
Kanskje fikk hun med seg noen gode verktøyer for sitt forfatterskap derfra?
Foto:Ole Tobias Olsen. Oslo museum. Lisens CC BY-SA 4.0

Heldige er vi her i Norge som har tilgang på masser av gratis litteratur, faktisk over 185 000 titler, på Nasjonalbibliotekets hjemmesider. Det var derfor kort vei fra tanke til handling for meg, kun få minutter og noen tastetrykk senere hadde jeg det meste av Munchs forfatterskap foran meg på en skjerm.

Hva skulle jeg velge?

Det mest naturlige ville vært å lese romanen To mennesker, da denne romanen ble nevnt ved flere anledninger i Aarøs roman og de to bøkenes historier er tett sammenvevet. Nettopp det er også årsaken til at jeg ville velge noe annet. Mitt valg falt på skuespillet Vesla, det jeg vil kalle en realistisk tragedie fra sin samtid.

I skuespillet observerer vi den unge piken Vesla gjennom andre menneskers dialog i forskjellige scener. Det står klart fram at Vesla er et av disse menneskene som er tvers igjennom gode, ei jente de aller fleste bare blir glad i. Allerede som 15 åring møtte Vesla han som skal bli hennes ektemann, den fem år eldre Sven. Sven er en fattige dreng som arbeider hos hennes far, mens han spinker og sparer for å kunne realisere sin drøm om å bli arkitekt. Han proklamerer for Vesla at bare vent, han skal tegne og bygge en villa til dem.

Vi hopper framover i tid, Vesla har tilsynelatende fått sin Sven, men de er ikke gift enda. Det kommer nok, sier Vesla, bare vi får spart oss opp nok med penger. Men samfunnet og tidene er i endring, og Vesla er godmodig og nesten uten livserfaring. Det er som om Vesla står lammet på jernbanesporet, mens et toget nærmer seg i vill fart, men Vesla har klokkertro på at noen trekker i nødbremsen og forhindrer en katastrofe.

Nei, du som er sort eller gylden, guld eller aske . . . Du, som svinger i stemninger fra minut til minut, du forstaar ikke hendes natur. Det er saa rimeligt det.

Med den smakebiten avrunder jeg mitt innlegg om stykket, for jeg tenker nok at du kan få ha gleden av å oppleve innholdet selv. Sven minner meg i grunnen litt om Knut Hamsun, av det lille jeg har lest om ham er mitt inntrykk av at han tenkte mer på seg selv enn de kvinnene som var i hans liv. Nå har jeg kanskje blitt litt besatt av den ulykkelige historien om Munch og Hamsun, og derfor føler jeg en viss trang til å projisere de to inn i karakterer i dette skuespillet.

Jeg tror dette er et skuespill som sier mye om sin samtid, og forholdet mellom menn og kvinner, fattig og rik. Selve historien kan minne om andre og mer kjente tragedier, likevel ble jeg berørt og levde meg inn i skuespillet og vil gjerne få anbefale det videre til andre som vil lese noe av Anna Munch.

Som bokblogger er jeg langt fra alene om å la meg inspirere til å lete opp Anna Munchs verker:

Les Tines omtale av To mennesker

Randi har lest den selvbiografiske romanen Glæde og To mennesker

Det er ganske fantastisk at en roman kan inspirere til renessansen av en annen. Litt trist er det at det ikke finnes direkte etterkommere som kan glede seg over at Anna Munch til en viss grad opplever en slags gjenreising av sitt ettermæle i disse dager.

Har du lest noe av Anna Munch?

Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

Anna Munchs ettermæle er i stor grad påvirket av det som har blitt beskrevet som hennes sykelig besettelse av Knut Hamsun. I kunstnerromanen Hennes løgnaktige ytre har Selma Lønning Aarø skrevet et mer nyansert bilde av Munch enn det som har kommet fram i biografiene til Hamsun.

Fanget av samtiden

Anna Munch passer ikke helt inn i bildet av sin samtid, i hvert fall ikke om vi skal tro framstilling som trer ut av sidene i denne romanen. Her er Munch langt på vei en moderne kvinne fanget i en tid hvor det var forventet at en hustru hadde å adlyde sin mann. Alt hun vil er å skrive, noe som vekker et veldig sinne i hennes mann. Hos Knut Hamsun ser hun et fellesskap, de har en felles interesse, ja de er sågar født på samme dag. Hans skrivekunst og talegaver trollbinder henne på et vis, han har den friheten Anna ønsker seg. Hamsun reiser, Anna reiser etter. Kanskje er det upassende, men Anna føler at hun ikke har noe valg. De to var en kort stund venner, men det hele ender opp i en fryktelig sak om upassende brev fulle av ondsinnede rykter. Leseren blir vitne til to mennesker med tendenser til paranoid trekk, og en kvinne som sliter psykisk.

Romanen veksler mellom to fortellere, det ene formidler Annas historie i tredjeperson og den andre er fortalt i førsteperson gjennom Annas datter Signe Munch Siebke. Leseren kommer tett på begge kvinnene, men får kanskje særlig sypmati for Signe, hun som en gang var det uskyldige barnet i hele den vanskelige situasjonen. Anna Munch følte seg kanskje sviktet i sitt liv, men hun sviktet samtidig selv den som trengete henne mest. Det å gripe muligheten til å være en fri kvinne sent på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet hadde sin pris.

Slik det kan ha vært

Romanen er i store trekk basert på kilder, det kan vel sies å både være en biografisk- og en kunstnerroman. Forfatteren forklarer at hun har lagt inn ting som hun mener trolig har skjedd, i de tilfellene hvor det fantes huller i den virkelige historien om Anna. Resultatet er en medrivende roman, som gir litt magevondt for alle som vet hvordan historien faktisk endte. Roman om en del av vår kvinnehistorie og litteraturhistorie om hverandre, det er historien om særs vanskelige kår for norske, kvinnelige kunstnere. Tilsist er det også en roman om bedrag, psykisk helse og misforståelser. For kanskje kan du bli syk av å jage en uoppnåelig drøm.

Kanskje får vi aldri vite sannheten om dette turbulente "forholdet" mellom de to menneskene, de to forfatterne. En ting er sikkert en historie blir aldri mer sann av at vi hører den ene sidens versjon av saken ti ganger, endelig har Anna Munch fått en stemme.

Romanens forteller går forresten ikke ad veien for å formidle et par stikk inn i vår samtids debatt om bruken av nære personer som inspirasjon i litteraturen.

Hvis du ikke kjenner til Anna Munch, og kanskje lurer på hva slags tilknytning hun har til maleren Edvard Munch kan jeg avsløre at hun var gift med hans fetter.

Tilslutt så undrer jeg meg litt om hvorfor det står så lite om Anna Munch hos Store norske leksikon? Etter at jeg har lest ferdig denne romanen fremstår det som et lite tap for oss alle. 

Mitt eksemplar av boken er lånt på biblioteket.

Les også:
Vesla. Skuespil i fem billeder av Anna Munch

Om boken hos andre bokbloggere:
Artemisias verden
Bokelskerinnen
Groskro's verden
Min bok- og maleblogg
Rose-Maries film- og litteraturblogg
Tine sin blogg
Tones bokmerke


Om boken i tradisjonelle medier av kritikere/profesjonelle:
Merete Røsvik Granlund
NRK
VG
VL

Les også:
Forfatteren i bokprat med forlaget
Kritikkintervju av Silje Stavrum Norevik i BT

Om bloggeren
Mari elsker bøker(selvsagt!) og startet denne bloggen sommeren 2008. Gode bøker og leseglede er til for å deles! Mari jobber til daglig på kontor og jobber som ekstern forlagskonsulent på si. Sommeren 2012 startet hun opp bokbloggportalen Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger.