Ungdomsromanen Slipp hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015 utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris.
Boken jeg har lest er et anmeldereksemplar fra forlaget. Innlegget inneholder min ærlige mening om boken. Jeg har ingen avtale med dette forlaget, eller andre forlag, jeg har ikke gitt noen lovnad om anmeldelse, og jeg har ikke mottatt noen godtgjørelse for å skrive om boka.
Slipp hold er en intens og meget godt skrevet ungdomsroman. Forfatteren er dyktig på å skrive troverdige og helhetlige karakterer og skildrer på en veldig god måte forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. Torger er en manipulerende fyr, Mari gir og gir, men får så uendelig lite tilbake. I forholdet fremstiller Torger seg som en som er meget dyktig, mens han gjør det han kan, på litt en diskret måte, for at Mari skal føle seg mindreverdig. En maktbalanse som dessverre kanskje ikke er så uvanlig. Det er en type forhold som er viktig å skildre, et uten fysisk vold, et forhold hvor det er vanskelig å oppdage at noe er galt, men det uten tvil en form for psykologisk nedbrytning som foregår her.
Det er ingenting ved ham som gjør meg nervøs, men jeg vet ikke hvordan det er å ikke gå på tå hele tiden. Jeg vet ikke hvordan det føles å være rolig.
Et kort eksempel, personen som omtales som
ham i teksten er en venn, som i grunnen sier mer enn nok om hvordan forholdet til Torger har påvirket Mari.
Torger føler aldri at han har ansvaret for å si ting. Han blir bare sittende og se på folk og vente, som om han utfordrer dem. Han gjør det med meg også. Det ender ofte med at jeg sier noe som ikke er helt gjennomtenkt, bare for å si noe. Og ordene mine treffer en kald glassvegg i luften, de spretter tilbake på meg, og så sitter jeg der og prøver kanskje å le.
Miljøet som Mari gradvis oppdager er spennende, og lite kjent for de fleste, vil jeg tro. En søndag i måneden er det
Suspension Sunday på Blitzhuset i Oslo, ikke bare i romanen, men i det virkelige liv.
Suspension(les mer på Wikipedia) er veldig forenklet forklart et menneske som lar kroker bli festet i huden, for å så la seg heise opp i disse. Langt fra en hobby for massene, men det å vise frem miljøet på måten Sævareid gjør åpner opp og ufarliggjør, det er et godt bidrag til å få bukt med fordommene mot menneskene og miljøet. Som research til boken prøvde
Heidi Sævareid selv suspension, noe hun også har fortsatt med i ettertid.
Se forfatteren selv i suspension her. Det er med på å tilføre romanens beskrivelser av hvordan suspension oppleves og selve miljøet det utføres i en unik autentisitet.
Plutselig bryter det ut applaus. Det er fordi Sol har forlatt bakken, uten fakter eller viderverdigheter. Nå henger hun rolig, som om hun var vektløs. Eller under vann. Hun ser ut som en som stiger oppover for å bryte solglitteret i overflaten.
Slipp hold er fri for stereotype beskrivelser, noe for eksempel dessverre homofile ofte er offer for i en del ungdomsromaner:
«Intenst å bo i kollektiv med tre jenter.»
Jeg blir sittende og hvile hendene på maskinen, jeg vet ikke hva jeg skal svare. (...)
«Jeg mener egentlig Evelyn og Mina,» innrømmer Oliver. «De er sånne som ville trodd at jeg var venninnen deres eller mote-ekspert, hvis de visste at jeg var homo. Mange jenter er sånn.
Fag hags.»
Sævareid imponerer med å aldri ta den opplagte veien, her er det ingen enkle grep som kunne gjort utslag på den dramaturgiske kurven. Mang en gang i løpet av lesingen satt jeg på nåler, livredd for at forfatteren skulle ta Hollywood inn i fortellingen, det skjedde takk og pris ikke en eneste gang. Det kommer selvsagt en ny fyr inn i Maris liv, men han er ingen
Christian Grey eller
Edward Cullen, takk høyere makter. Han er August, fine, gode August.
Han løfter på lokket til en annen gryte, rører, krydrer. Han snakker ikke til meg mens han gjør det, vi har vekslet ganske få ord siden jeg kom, tenk om han egentlig angrer på at han har invitert meg? Nei, han tok av meg jakken på den måten. Den måten som ga meg kriblinger og fikk meg til å føle at han kledde av meg alt.
Noen ganger her i livet faller man, men at man må reise seg og forsøke igjen, slik som Mari:
Jeg tråkker opp med venstrefoten, vakler og faller, tråkker opp igjen, vakler ikke så mye nå, men faller. Og sånn holder jeg på, helt til jeg begynner å kunne slippe armene hans i korte øyeblikk om gangen.
Boken anbefales for ungdom i alderen 15 + og voksne. Slipp hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.
Et eneste lite minus, leseren kommer inn i livet til Mari på et tidspunkt hvor det er litt vanskelig å forstå hvordan det i det hele tatt ble noe forhold med Torger. Dette har forfatteren forsøkt å gjøre noe med ved hjelp av små tilbakeblikk, men disse er ikke like troverdige som resten av fortellingen. Uansett en bunnsolid historie til tross for dette lille minuset. En andre bok forfatteren kan være stolt av.
Heidi Sævareid fikk i 2013 Kulturdepartementets debutantpris for sin Spranget, boken var også nominert til Brageprisen.
De som besøkte bloggen i går fikk kanskje med seg at jeg akkurat har lest
Ungen av Oscar Braaten? Det var
Slipp hold som inspirerte meg til å lese Ungen. Et lite ord, og jeg måtte vite mer.
Andre anmeldelser av boken:
Barnebokkritikk
Om bloggeren
Mari jobber til daglig på kontor i et elektrikerfirma, i tillegg er hun redaktør/prosjektleder for
NUBB.nu - nettsted som arbeider med formidling av nordisk ungdomslitteratur. Hun driver
Bokblogger.no, der finner du en oversikt over de fleste norske bokblogger
og hun står bak den prisbelønnende nettsiden
Sikring av barn i bil.
Om bloggeren
